Look to Helse Nord

BREDE SMIL: Statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie åpnet Storkmarknes nye sykehus i august. Foto: NTB/SCANPIX

BREDE SMIL: Statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie åpnet Storkmarknes nye sykehus i august. Foto: NTB/SCANPIX Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

I august 2014 foretok Erna Solberg en åpning som kanskje ikke så mange fikk med seg her på Nordmøre. Den fant sted i Stokmarknes etter at det var brukt en milliard kroner på et splitter nytt akuttsykehus for 30.000 innbyggere i Vesterålen.

Hva dette har med vår sykehussak å gjøre? Jeg kommer til det.

Lenger inne i landet ligger UNN Harstad som betjener en befolkning på ca. 37.000, og lenger ute, i Gravdal, ligger Nordlandssykehuset Lofoten med et opptaksområde på 24.000 mennesker. Alle tre beskrives av Helse Nord som akuttsykehus med fødetilbud og akuttkirurgi.

I denne delen av Nordland og Troms har man altså tre akuttsykehus som sammen dekker behovene til en mindre befolkning enn det vårt ene nye sykehus for Nordmøre og Romsdal skal gjøre. Hvorfor samler de ikke som oss, men bruker en milliard på et nytt, lokalsykehus?

Hovedforklaringen er avstander. Det tar over to timer å reise fra Harstad til Stokmarknes og ytterligere 2,5 timer pluss ferge til Gravdal. Det er dessuten en værhard del av landet hvor det tradisjonelt utøves næringer som er forbundet med en viss risiko, og hvor har man erfart gjennom generasjoner at tid teller.

Når Helse Møre og Romsdal nå står midt oppe i sin planleggingsprosess er det lett å glemme at nøyaktig de samme problemstillingene og hensynene gjør seg gjeldende hos oss på Nordvestlandet. Det er lett å tenke at dette først og fremst handler om det som har utløst prosessen–to bysykehus som ligger såpass nær hverandre at man vil være bedre tjent med at ressursene samles i et nytt fellessykehus. Det er lett å glemme at 6 av 10 i regionen bor utenfor byene, og at særlig kystkommunene våre er som et Nord-Norge i miniatyr.

For å sette avstandene i et nasjonalt perspektiv: I Finnmark, fylket med landets dårligste tilgjengelighet for fødende, har 45,2 prosent av kvinnene i fruktbar alder mer enn time til nærmeste sykehus. Den tilsvarende andelen her i nordfylket kan bli 50–60 prosent. Med et sykehus plassert i Molde får fødende i Smøla og Aure opptil tre timer.

Jeg snakket litt med styreleder Stein Kinserdal om avstander da styret lynbefarte sykehustomtene mandag. Han mente Norge trengte ulike løsninger for å møte denne typen utfordringer. I den forbindelse nevnte han de gamle trylleordene fra Helse Midt-Norges Strategi 2020: Hvordan man kompenserer med prehospitale tjenester (ambulansetjenester).

De har slikt i Nord-Norge også. Jeg har selv tjenestegjort i tilknytning til 330-skvadronen i Banak og vet litt om helter som tøyer både Sea Kingens og egne grenser for å redde liv. Så hvorfor bygger nordlendingene lokalsykehus til en milliard i stedet for å satse på helikopter når det haster–og avstandene blir for lange til pasienttransport langs sjø og land?

I 2009 ble det publisert en vitenskapelig gjennomført undersøkelse i Tidsskrift for Den norske legeforening. Den viste at på kysten av Helgeland var sjansen for at ambulanse- eller redningshelikopteret dukket opp, omtrent 50–50. Ikke bare om høsten, nei–i snitt for hele året. Da traumesystemet i Helse Nord senere kom under debatt, var Gaza-legen Mads Gilbert, som vet det meste om å jobbe akutt under vanskelige rammebetingelser, meget klar på lokalsykehusnettets betydning for å redde liv i en landsdel med så lange avstander og røft klima.

Mandag forsøkte ordfører Roger Osen å forklare helseforetakets styre at omtrent slik har de det på Smøla også. Som blant annet brannkonstabel i kommunen har han er erfart at man ikke kan stole på helikopter på en øy der det blåste full storm eller mer i kastene i 40 døgn i fjor. Legg til havskodde, ising, samtidighetskonflikter, ferdigfløyet mannskap og tekniske problemer–og du er neppe så langt unna den helgelandske virkeligheten. Det er jo stort sett de samme uværene som raser forbi, og det blir ikke akkurat færre av dem.

Enda mer spesiell blir situasjonen for de rundt 3.000 som til enhver tid befinner seg på oljeinstallasjonene i Norskehavet, et samfunn på størrelse med befolkningen i Gjemnes kommune. De må i dag leve under en retningslinje som sier at det kan ta tre timer å komme seg til sykehus hvis de blir alvorlig syke, hvis da været er slik at SAR-helikopteret kan lande på dekk.

Dette er en bransje som er vant med å tenke forbedring, men slik tankegang er det ikke mye spor av i det svaret AS Norske Shell har fått på sine kritiske høringsspørsmål. Svaret er at det fortsatt er rom innenfor de tre timene for å øke pasientens flytid med ytterligere 10–20 minutter til Hjelset. Det er heller ikke så farlig, for det skal ta 20 minutter mer i bare 10 prosent av tilfellene ...

Nei, look to Helse Nord. Det er vanskelig å oppfatte de strukturbeslutningene som er tatt der som noe annet enn gjeldende norsk lokalsykehuspolitikk. Det skulle bety at de samme hensynene som er vektlagt der, også må vektlegges her. Det passer selvsagt ikke inn i den velbrukte kremmer-, demografi- og logistikkargumentasjonen fra den midterste byen i fylket vårt. Der i gården legges det mest vekt på at 9500 flere mennesker vil ha et sykehus på Hjelset som sitt nærmeste enn et sykehus på Storbakken.

En avstandseffekt av å velge Hjelset vil imidlertid være at 1.600 flere får under en halvtime til akuttsykehus, mens 1.600 flere vil få en reisetid på over to timer. I tillegg vil en slik plassering bidra til at 1.000 innbyggere i Aure og Surnadal får kortere vei til St. Olavs Hospital enn sist planlagte sykehus i sitt eget fylke. Hvis det er slik helseforetakets styre har tenkt å tolke sitt «sørge for»-ansvar i Distrikts-Norge, kan jeg ikke skjønne annet enn at de befinner seg på helsepolitisk gale veier.

Med et sykehus plassert i Molde får fødende i Smøla og Aure opptil tre timer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags