Viktigheten av grunnleggende opplæring i integreringsarbeidet

Sigve Torland.

Sigve Torland. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevEtter 18 år i voksenopplæringa i Kristiansund kommune har jeg gjort meg noen refleksjoner om både det ene og det andre, og av og til skriver jeg de ned og deler disse tankene med omverden. Det kan fort bli en blanding av private og profesjonelle tanker, men slik er jeg nå en gang skrudd sammen. I dag er det integrering som er tanken.

Viktigheten av god grunnleggende opplæring i integreringsarbeidet.

Integrering, hva er det, og hvordan kan vi få til en god og framtidsrettet integrering i lokalsamfunnet? Dette tenker jeg veldig mye på, naturlig nok, i og med at jobben min går ut på å sørge for grunnleggende kvalifisering til innvandrerne som har behov for det. Med innvandrer må det her leses alle grupper innvandrere som ikke snakker et skandinavisk språk, altså ikke svensker og dansker. Vi snakker om innvandrere fra hele verden. Med grunnleggende kvalifisering mener jeg her grunnleggende språkkunnskaper i norsk språk, grunnleggende kjennskap til det norske samfunnet, og dersom det er behov for det, grunnleggende kompetanse i grunnskolefagene matematikk, norsk, engelsk, naturfag og samfunnsfag.

Det bør være hevet over enhver tvil at dersom man skal ha en framtidsrettet innstilling til integrering er språket et av de viktigste redskapene vi har til disposisjon. Vi vet at dersom innvandreren behersker språket vårt vil det kunne være lettere å tilegne seg all den andre kunnskapen man må ha for å greie å bli en aktiv, produktiv del av samfunnet vårt. All offentlig informasjon, alle nyheter, all daglig samtale på gata mellom mennesker og alle lover og regler en innvandrer møter i hverdagen er stort sett på norsk.

Jo da, det kan oversettes og vi kan google oss fram til en omtrentlig grei oversettelse av det meste, men der ligger det litt for mange usikkerheter og litt for mange feiltolkinger til at det kan stoles 100 prosent på at oversettelsene gir et totalbilde av budskapet som formidles. Ved å ha tilegnet seg en grunnleggende språkkunnskap vil innvandrerne naturlig nok kunne manøvrere seg i samfunnet vårt i tråd med våre retningslinjer. Dette blir litt som å kjøre bil. Alle kan kjøre rett fram og svinge, men skal du ferdes i trafikken over tid må du ha kjennskap til lover og regler, skilt og reguleringer, ellers går det trolig ikke veldig bra.

For å ta den sammenligningen videre, så hører vi ofte at det finnes ingen snarveier til førerkortet. Det stemmer jo det, dette vet vi, stort sett alle sammen. På samme vis er det faktisk med språket også. Det finnes ingen snarveier til god språkinnlæring. Det tar tid. Man kan lære seg basisen i et språk på rimelig kort til. At en setning har verb, og at verbet står på plass nr. 2 og så videre, men det betyr ikke at man kan språket, eller mestrer bruken.

Jeg kan mange tyske ord og fraser, men slipp meg løs på bygda i Tyskland uten at jeg får bruke engelsk, så skal jeg love deg at jeg vil ha problemer med å manøvrere meg fram til noe som helst. Gitt litt tid, i alle fall ett år, så vil jeg nok ha lært meg nok tysk til at jeg kunne ha blitt satt av i blinde et sted i tyskland, og rimelig greit ha funnet fram til både det ene og det andre, men da måtte jeg hatt en basiskunnskap om språket først. Akkurat som i trafikken, uten basiskunnskapen om trafikken i Norge, altså skilt, oppmerking, lover og regler, så har man ingenting i trafikken å gjøre.

Hvordan stiller det seg da med innvandrerne? Skal ikke de også få en basiskunnskap før vi "slipper dem ut" i den jungelen av informasjon og kommunikasjon virkeligheten faktisk er? Denne kompetansen, for språkkunnskap er faktisk en kompetanse, tar tid å opparbeide seg. Det vil være veldig individuelt hvor lang tid det tar, men det er ikke gjort over natta.

Vi har eksempler på personer som lærer seg språket rimelig kjapt, og som kommer fra en samfunnsstruktur som er lik vår egen, da går det oftest greit å manøvrere seg i samfunnet vårt. Hva da med de som ikke har bakgrunnskunnskap om samfunnsstrukturen vår, ikke har gode språkinnlæringsevner, men ufravikelig har kommet til Norge og dermed skal manøvrere seg i vår moderne jungel? Det tar tid, det kan ta flere år, før språket læres godt nok til at den påkrevde aktive samfunnsdeltakelsen kan finne sted.

Her vil noen kunne hevde at det ikke er nødvendig med språk for å jobbe, at det finnes arbeid som ikke krever språk slik at man kan bli en aktiv samfunnsborger. Jo da, det finnes, men det er også de første jobbene som forsviner, og de første som blir gjenstand for permisjoner i nedgangstider. Da står man der, uten språkkompetanse nok til å manøvrere seg i for eksempel Nav-systemet. En ond sirkel som kanskje kunne vært brutt ved å sikre en god språklig basis før, eller samtidig som, man forsøker seg ut i arbeid.

Grunnleggende språkkompetanse er viktig, men det vi opplever nå, og har sett de siste årene, er at det er mange av innvandrerne som ikke har nødvendig grunnopplæring i primærfagene matematikk, engelsk, samfunnskunnskap og naturfag, og kanskje ikke har nødvendig dokumentasjon for å få kommet seg inn på videregående skole. Skal vi ikke da la dem som har behov for det få den grunnopplæringen de har behov for i de overnevnte fagene?

Det er en selvfølge for oss i Norge at alle har gått gjennom grunnskole og videregående skole. Det er absolutt ikke en selvfølge at innvandrerne våre har denne grunnopplæringen med seg. Med det kravet til dokumentasjon vi har i dagens samfunn vil det for mange være en nødvendighet å få denne dokumentasjonen gjennom å gå på grunnskoleopplæring og eventuelt videregående skole, selv om de er voksne.

Tenk selv hvor du ville vært i dag dersom du hadde blitt tatt ut av skolen i 3. klasse, uten mulighet til å gå på skole etterpå. Det er en utenkelig situasjon for oss i den norske velferdsstaten at noe slikt kan skje, derfor tenker vi ikke over det, det bare er slik. Vi går på skole i minimum 12 år før vi går over i voksenlivet, veldig ofte mange flere år også. Vil det ikke her være riktig å tilby innvandrerne den samme muligheten, eller snarere vil jeg si, pålegge dem den samme muligheten, slik at de kan komme inn i det produktive norske samfunnet som aktive, deltakende borgere, men kompetanse, innenfor det de bedriver, basert på de samme kriteriene som oss som er født og oppvokst her?

Jeg tror vi vil gjøre oss selv, fellesskapet, en stor tjeneste dersom vi løfter blikket, ser framover i tid, og planlegger integreringen slik at alle kan få mulighet til å bli deltakere i en bærekraftig velferdsstat. Skal vi gjøre dette må vi slutte å lure oss selv med å tro at det finnes snarveier til god integrering. Vi må være realistiske og se at først må den grunnleggende språkopplæringen på plass, eventuelt i kombinasjon med arbeid eller utvidet skole, les grunnskole/videregående skole. Vi må innrømme en forståelse av at det tar til å lære og forstå samfunnet vårt, kulturen vår, tradisjonene våre og historien vår. Snarveier leder som regel til kortsiktige løsnninger som gir dårlige resultat over tid. Grunnleggende kompetanse, grunnleggende språkopplæring, grunnleggende kvalifisering til samfunnsdeltakelse tar tid. Det tar tid, og det krever ressurser.

Med ressurser mener jeg her det offentlige primært, men også det private, frivilligheten, lokalsamfunnet og storsamfunnet. Uten satsing på integrering fra det offentlige, med fokus på de nødvendige grunnleggende ferdighetene jeg har nevnt over, vil det være veldig vanskelig å få til god integrering. Likeså vil det være vanskelig å få til god integrering derom lokalsamfunnet ikke melder seg på og bidrar der det er mulig og behov. Dersom ingen prater norsk med innvandreren utenfor skole/opplæring, vil den grunnleggende opplæringen ta lengre tid, og resultatene, sluttmålet, vil være lengre fram i tid enn hva det kanskje burde være. Dersom storsamfunnet ikke legger til rette for at innvandrerne skal kunne bidra som aktive borgere, gjennom å legge til rette for god grunnopplæring, være seg grunnskole, norskopplæring eller videregående opplæring, vil det være vanskelig å se for seg et framtidsbilde med den velferdsstaten vi har i dag.

Dersom velferdsstaten ikke legger til rette for at de ordningene vi har i dag, gjennom blant annet skole og Nav, blir tilgjengelig for alle, vil vi skape store utfordringer for storsamfunnet, og lokalsamfunnet, i framtiden. Dersom ingen viser vei i samfunnet, i dagliglivet og i informasjonsjungelen, vil mange bli forvillet og bortkommet, det er uunngåelig. Dette er ikke tung hjernetrim. Dette er logikk og sunn fornuft.

Så hva er integrering? Jo, det er å kunne bli en aktiv, produktiv, deltaker i et samfunn. Hvordan kan vi få til en god og framtidsrettet integrering? Jo, god integrering vil kunne skje gjennom god grunnopplæring og god tilrettelegging for dette gjennom en enighet om at ting tar tid og at det ikke finnes noen snarveier dersom man skal tenke langsiktig og framtidsrettet. Veien til god integrering går via kompetanse i språk og nødvendig samfunnskunnskap.

Som med førerkortet og ferdsel i trafikken er det de færreste forunt å være klare for fri ferdsel på egen hånd uten en god, grundig og møysommelig, tidkrevende grunnopplæring.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags