Skogen på Smøla

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevNår jeg leser innlegget til Albert Lervik om skogen på Smøla, blir jeg engasjert og får lyst til å legge til noen ord. Jeg er hjertens enig med ham.

Sitkagrana er blitt bannlyst over hele landet, ja, den skal vel til og med utryddes.  Ikke skal jeg påberope meg å være noen skogekspert, men såpass vet jeg at er det noen plass i landet som trenger ly for vær og vind , så er det Smøla.

I min barndom var øya et forblåst stort skjær ute ved storhavet, og jammen  fikk de føle på kroppen hvor værhardt det var de som hadde sin arbeidsplass ute på bruk og åkrer. Ikke et fjell eller en dal eller et tre som som skapte ly for vinden.Min bestefar i Nelvika  plantet mye skog, i alle fall til å være på Smøla, og den ble kalt Nelvikskogen, som dessverre fikk store skader under orkanen i 1992. Derfor ble Nelvika  et lunt og fint sted å bo, der folk og dyr trivdes.

Min far bygde opp et bureisingsbruk på Hyttrabben, noen kilometer opp fra Nelvika, og det var som navnet tilsier, en lyngrabb på prærien. Min mor , som kom fra en skogsbygd i Nordland , savnet veldig den lunheten som skogen gir, og derfor startet de opp med planting av sitkagran og furu. Dette er villige og rasktvoksende tre, og snart hadde vi en frodig skog rundt eiendommen som ga le for hage og bærbusker.

I min skoletid var jeg med på skogplanting, eller leplanting, som det het, det ble en form for naturfagtimer. Og vi var hos Albert på hans eiendom og plantet. Det var stas for oss skoleunger, og flott oppvartning fikk vi i Melkvika hos Petra og Albert.

Åndalsskogen og Bremnesskogen var vi også med og plantet, og i dag er det flotte skogsområder ned mot Ramsøyfjorden. Når jeg ferdes på øya i dag, ser jeg flotte skogområder flere plasser , sammen med prærielignende myrvidder, og ikke skjønner jeg hvorfor så mange er i mot at skogen vokser opp. Den gir øya et mangfold og er godt for dyr og fugler.

På mi hytte på Kyrhaug, som aldeles var blottet for trær, har jeg plantet frøplanter fra trærne som min far og bestefar satte ned i Nelvika, og det gir meg en fin følelse av tilhørlighet med mine forfedre. Nå er trærne blitt sterke , store og fine, og jeg har et yrende fugleliv rundt meg.

Dere som er imot at det skal vokse trær på Smøla, ser dere ikke hvor fint det er blitt der ute? Jeg heier på sitkagrana.  Og jeg avslutter med diktet mitt:
 

Vintertreet.

Du står der åleine og frys no, du vakraste treet mitt.

midt i ei stivfrossen ekre, som snart er farga i hvitt.

Eg ser kor du frys og skjelver, i bitande sno i frå nord,

med føter og skjelvande hender djupt i ei stivfrossen jord.

Stilt legg eg armane rundt deg, og kviskrar mi nakne sorg, din stivfrosne grein legg du rundt meg,

eg høyrer et hjarte som slår.

Takk, kviskrar treeet, for varmen du gav på mi iskalde nakne hud,

gjev meg sol, gjev meg lys, gjev meg vårlege dag, ja, då skal du sjå min skrud.

Slik gav du meg håp om enda ein vår, som skal koma , om ikke så snart.

Kari Nelvik Mørch

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags