Hotell på moloen er ikke en god idé – moloen må vernes

Hilde Rognskog (f 1966) er billedkunstner, gallerieier og skribent.

Hilde Rognskog (f 1966) er billedkunstner, gallerieier og skribent.

Av

Innspill til detaljregulering av Singsholmen, Moloen og deler av Været på Veiholmen.

DEL

LeserbrevIdeen om å tilrettelegge for et hotell på Moloen er en dårlig idé. Her avhendes et viktig friområde for Veiholmen til kommersiell virksomhet. Sånn, så er det sagt. Å forklare hvorfor, er vanskeligere. Spesielt når motargumentene handler om vekst, arbeidsplasser og turisme. Jeg skal forsøke.

Natur og kultur

Nærhet til natur er ikke en selvfølge. Til daglig beveger de fleste av oss i et miljø av vertikale linjer. Høye hus og bygater med rette perspektivlinjer fremover. Vårt sidesyn, som oppfatter raske bevegelser, blir bombardert med oppadgående linjer bestående av høye hus eller trær som sperrer for sideblikk. Å finne steder hvor ingen vertikale linjer forstyrrer vårt vidsyn, er en ettertraktet aktivitet. Det er det vi oppsøker på fritiden. Å betrakte et landskap, hav og himmel, horisontalt 180 grader. Vi vet og kjenner etter, at dette gir oss ro og frihet.

Ordet skap i landskap kommer av å skue. Landskap er dermed ikke noe som er der i seg selv. Det er betinget av en betrakter som skuer ut over landskapet, og oppstår i møtet mellom den som skuer landskapet, og det som oppstår i det man skuer. Landskap blir derfor noe vi er innenfor og omsluttes av og er medskapende i. Denne sammenhengen er lite snakket om, og vi mangler et språk for det. Vi bruker heller ord som katedral, hellig og tempel. Når noe kommer i veien for denne erfaringen, oppfattes det av noen som sorg og tap fordi det er personlig erfart. Hjemlengsel er beslektet med denne følelsen. Det er også her konflikter oppstår. Inngrep i naturen skaper sterke følelser. En erkjennelse som viser til livskvalitet og burde ha likeså stor nasjonaløkonomisk betydning som arbeidsplasser og turistnæring.

Kunstretningen Nasjonalromantikken har spilt en stor rolle for vår forståelse og bevaring av bygdekultur, fjell, seterliv og stavkirker. For eksempel ble JC Dahls «Birk i storm» malt under tiden for unionsoppløsning med Sverige. Symbolsk ble bjørka tolket som standhaftighet i skiftende politiske vinder, eller striden for å overleve i et barskt, og fattig land. Hvis du er oppvokst på kysten og aldri har opplevd en virkelig Birk i storm, vil den symbolske tolkningen være mindre forståelig. De blir bare kulisser eller illustrasjoner. Vi har ikke med oss den indre landskapserfaringen. Motsatt når turistutviklere har et ideal formet av et fortegnet bilde av Nasjonalromantikken og ikke forstår kystkulturen. Det oppstår misforståelser og vil opplever fremmedgjøring. Heller da tilføre Yoga og spa, som alternativ merverdi.

Alle har et forhold til Prøysens vise «Steinrøysa nedi bakken», men det er lett å glemme verdiladningen som ligger i ordet «steinrøys». Den kan stå for én manns slit og strev for å rydde seg bo og utkomme. Det er også dette som ligger til grunn når kulturlandskap og steinrøyser på Jæren blir verneverdige. Moloen er en alternativ fortelling om Norge som nasjon. Historien om den anstrengelsen det var, å bygge en liten jernbane for å flytte stein fra havna, og lage en barriere for stormbølgene. En selvfølgelig investering da fiskeriene hadde gode utsikter og hele landet skulle tas i bruk. En kollektiv bestrebelse for et felles samfunnsgode. Det sies da også at Været ble reddet av Moloen under den store Rånna i 1938. Vet vi dette blir det lettere å forstå viktigheten av bevaring og kunnskap om kulturlandskapene våre. Den kan godt innlemmes i en større nasjonal fortelling på samme måte som Kulisteinen på Smøla.

Politikk og turisme

I kommuneplanen står det at Veiholmen skal være et levende fiskevær, og det skal skapes nye næringer og arbeidsplasser. Det er lett å si, men er det forstått? Fortsatt bor det folk her ute hele året, men det begynner å tynnes ut. Det er jo ikke Smøla kommune alene som klarer å avhjelpe situasjonen. Den naturlige utvikling er at bygningsmasser endrer seg i takt med generasjonene. Eldre dør og helårsboliger blir feriehus. I sommersesongen blir det stort press på overnattingsplasser. Naust blir gradvis ombygd til rorbuer. Fylkeskommune forsøker å slå ned på byggeaktivitet utenfor verneforskriftene. Noen tar seg til rette og slipper unna, andre får avslag på rett saksgang og flott byggesøknad. Troverdighet til fremtidig utvikling på Veiholmen er avhengig av likhet for loven. Det er jo ikke selve loven som er feil, men kunnskap, formidling og felles forståelse av den.

Sentraliseringspolitikk er den største trusselen for små kystsamfunn. Viktige tjenester som legges stadig lengre vekk fra befolkningen, fører til utflytting. Økonomisk ulikhet er en annen. Mange har mye penger de er villig til å bruke, og når hus, hytter og tomter er billigere på Nord-Vestlandet enn Østlandet, blir det prispress. Høyhastighets motorveier oppover langs Norge gjør kjøreturen til «hytta» raskere. Veiholmen kan bli så attraktivt at lokalbefolkningen ikke har råd til å beholde husene ved arveoppgjør, eller at de som ønsker å bo her på helårsbasis, ikke har råd til å kjøpe seg hus. Dette er utviklingstendenser som forsterker hverandre. Arbeidsplasser i distriktene forsvinner og turistnæringen skal bli reddende engel. Men er det rett medisin? Vi ønsker jo å se både fiskebåter og fritidsbåter i aktiv bruk på havna. Ikke bare rader av cabincruisere og seilbåter i sommersesongen.

Globalt er Norge bitt et attraktivt turiststed og masseturisme er forholdsvis nytt. Det har begynt å gå opp for mange hvor skadelig en ensidig satsing på turisme har ført til for flere samfunn. Det er snakk om å begrense Cruiseskip inn i til Geirangerfjorden, eller sette tak på antall besøkende til Trolltunga. Hotellvirksomhet på Nordkapp-platået har kolonialisert stedet. Private tar betaling for et fellesgode som å nyte en utsikt. Kommunen bekoster infrastruktur men får ikke ta del av inntektene turistbesøkene genererer.

Med disse innfallsvinkler som bakteppe, blir det kanskje lettere å ta inn over seg mere håndfaste argumenter om hvorfor det ikke er lurt å sette opp et hotell på Moloen.

Friluftsområde

Formålet med reguleringsplanen og arealet den skal omfatte, er svært betenkelig. Godt over halve moloen som i dag er friluftsområde, eid av Smøla kommune, kan gjøres om til hotell, fritids og turistformål. Det gir privilegier til en aktør nå, men kan åpne opp for andre aktiviteter og oppføringer på lang sikt. Det blir vanskeligere å si nei til annen næringsbebyggelse, for eksempel rorbuer.   

Det sender et sterkt signal og presedens å sette opp et moderne bygg på et sted som i utgangspunktet har strenge verneverdige interesser og fasadeforskrifter. Her setter man inn et fremmedelement, og det bør foreligge svært tungtveiende argumenter for at dette kan tillates.

Allemannsretten og strandloven er viktige for Norge. Det heter seg at: «Utbygging i urørte områder med spesielle friluftsinteresser, natur- og landskapskvaliteter eller kulturminneinteresser skal unngås. Det gjelder for eksempel utbygging i kyst- og fjordlandskaper med spesielle kvaliteter». Moloen har denne beskrevne kvaliteten.

Moloen er et friområde for alle som besøker Veiholmen. Med mindre du er fremtidig gjest på hotellet, vil man i større grad kvie seg for å gå i land. Man er da høflig og vil ikke trenge seg på.

Arkitektur

Prospektet for hotellet fremtrer som lyst og lett, med glassfasader og naturnære farger. På undersiden er det tenkt et oransje blikkfang. Problemet med slike illustrasjoner er at de viser bygget slik det ønskes at det skal fremtre, ikke slik det blir. Bygget vil speile himmel og hav og gli lett inn i omgivelsene hvis solen faller riktig, noen timer i året. Slike vær og solforhold er heller sjeldent på Veiholmen. På kveldstid vil det være godt synlig med opplyste fasadevinduer. At bygget fremstår som diskre sett fra Veiholmen er en påstand i prospektet som er vanskelig å ettergå. Å stå på Bakkan å ta solnedgangsbilder vil aldri bli det samme. Glemt er også det attraktive fortrinnet med Smøla og Veiholmen. Å bevege seg fritt i båt, i og rundt «holma og skjær». Fra dette perspektivet, og de mange alternative vinkler moloen faktisk oppleves på, vil hotellet endre hele silhuetten av Veiholmen.

Det er forskjell på å verdsette og verdisette. Jeg frykter et samfunn hvor ethvert menneskelig møte handler om potensiell inntjening. Som turist vet du at lokalbefolkningen har noe å selge og du er villig til å betale for det. Du forlanger både god service og kvalitet. Hva gjør denne innstillingen med et samfunn og folkene som bor der? Er endringen uunngåelig, eller kan vi sette oss ned å diskutere? Jeg mener det er en motsetning mellom profesjonell turistnæring og autentiske, medmenneskelige opplevelser. Når du bestiller sengeplass på Veiholmen kjøper du ikke bare frokost og fint oppredde senger, kultur- eller naturopplevelser. På kjøpet og enda ikke kommersialisert, får du en unik og engasjert befolkning, historier og lynne. For eksempel spontan korsang fra Karra'n. Ikke glem Kaffe og kaker på Liebhaber Kaffebar, som er blitt et unikt merkevare. Folkene du treffer på Veiholmen er åpne og interessert. Det er historiefortelling, skrøner, glir og fantasi. Når Roar Danielsen gjør værvandring og forteller historier er han den viktigste formidleren av Veiholmens kystkultur.

Av mangel på en bedre metafor og fritt etter hukommelsen, nesten slik Picasso formulerte det: «Ingenting er vakrere enn en ungjente som lever fritt og ikke vet at hun er vakker. I det øyeblikket hun blir bevisst dette, mister hun sin sjarm, blir tafatt, koketterende og oppfører seg anstrengt.»

Målet bør være at vi alle skjønner verdien av hva vi har, men også at felles historiefortelling blir forstått og delt til både kommunepolitikere, turistnæringsutviklere og fremtidige generasjoner. Moloen er en del av vår kulturarv og bør derfor fares svært varsomt med.

Min hovedinnvending mot omregulering av Moloen, er at det vil forringe det som turistene faktisk etterspør, og som faktisk er unikt for Veiholmen. Fri og nesten urørt natur og horisontale opplevelser for øye og sinn. Verdsetting fremfor verdisetting.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags