Dyremishandling med statens velsignelse

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevRovdyrpolitikken i Norge er et svært betent tema, som lenge har engasjert meg. Men motløs har jeg betraktet debatten fra sidelinjen, av skyhet for garanterte medfølgende spydige sverdslag, gjerne av usaklig art. Inntil nå, hvor jeg kom over et – i beste tilfelle – latterlig innlegg, forfattet av Rovviltets Røst, på Facebook. Innlegget omhandler grove, mistroiske påstander om bønder, innenfor sauenæringen spesielt, på en grunnmur av dobbeltmoral og desperat, motsigende, tankeløs og aggressiv argumentasjon. Jeg velger å bruke deres overskrift også i mitt innlegg, men bak motstridende argumenter.

«Hvert år dør omlag 120.000 sauer på utmarksbeite, og den grøvste delen av dødsårsakene skyldes ikke rovdyr». Foregående setning stående alene som propagandautrop: svimlende tall høye nok til å innkassere blinde, uvitende dyreelskere, likegyldige til dobbeltmoral og annen innhøsting av viktig tilleggsinformasjon, til kamp for rovdyrene.

De 120.000 skapningene som bøter med livet i det deilige fri, svarer til cirka 6 prosent av de totale krølltoppene som myser mot solen, plukker bær med mulen, og drikker fjellvann av utømmelige kilder, på utmarksbeite. Av de seks prosentene, står rovdyrene for omlag en tredjedel av dødsfallene. Henimot 40.000 drap av ulik karakter. Det er svimlende, med tanke på de små bestander av rovvilt som ferdes i Norge. Ytterligere kan jeg forstå de rammede bøndenes smerte, ved oppslag av rovviltets, spesielt ulvens, territorium. Over relativt små områder setter rovdyrene dype spor i fordervede tall, omhandlende tap av sau i hele kongedømmet. Og enda er det hensiktsmessig å ønske Varg hjertelig velkommen, påstår de.

Det er mildt sagt provoserende å rette søkelyset mot innholdet i diskusjonene på Rovviltets Røsts sider, og andre sider som kjemper rovviltets sak. Jeg skal ikke gå god for enhver sauebonde – det ville vært uintelligent – men å påstå at sauebøndene er late dyremishandlere som spretter på charterferie så fort husdyrene passerer dørstokken i fjøsdøra, er toppen av korka utakknemlighet. Møter man til nachspielet med en ukritisk, døddrukken øvre etasje, kan man også våkne dagen derpå å tro at sauebøndene tjener seg søkkrike på en blåøyd stat som gladelig kaster tusenlappene i hælene på gummistøvlene.

Det hevdes også at de 2,5 milliardene av subsidier som bevilges sauebøndene hvert år burde holde til å ansette gjetere gjennom beitesesongen. Enten så har jeg fått snusen i landbruksregnskaper havarert i unødige utgiftsposter, eller så har jeg ikke fått med meg de titusener som ønsker å arbeide for inntekter på nivå med fabrikkarbeidernes avanser i gamle dager.

Jeg hadde ved første øyekast vansker med å forstå Rovviltets Røsts formål med innlegget, da det var mangel på nyansert informasjon, og plenty med avmagrede, uerfarne påstander og konklusjoner. Over litt tid med overveiing og noen tastetrykk, er jeg av den oppfatning av at bakangrepet på sauebøndenes næringsvirksomhet bunner i mangel på bærekraftig argumentasjon til fordel for rovviltet. Dermed fyres det heller i blinde i håp om å avlive hele utmarksbeite-begrepet. Det skrikes etter dyremishandling med statens velsignelse og frigjøring av ubegrensede mengder rovvilt.

Og skulle forsøket lykkes, vil også Norges kulturlandskap gro igjen, et artsrikt biomangfold vil forsvinne, en god matpolitikk bli til intet, og industrialiseringen av sauenæringen vil føre til økt lidelse både lokalt og globalt. Blant annet sikter jeg til helsemessige lidelser som følge av for trange fjøs, og økt import av soyaholdig kraftfôr fra Brasil, dyrket i samspill med kunstig gjødsel og sprøytemidler.

Og løsningen ligger ikke i å velge produkter fra andre deler av verden, Rovviltets Røst og Company. Løsningen er å holde seg unna både kjøtt, skinn, ull og åpne kulturlandskap. Først da skal jeg svelge innholdet deres.

Nei, sauen har det jammen godt, sett i forhold til andre norske og utenlandske dyr brukt til mat- og klesproduksjon!

Biologisk mangfold. Jeg er enig i at uttrykket høres scenisk nostalgisk ut. Og det er vel nettopp det det er og så, scenisk. Rovdyr og husdyr hånd i hånd er definisjonen på økonomiske tap, døende arbeidsplasser og en kraftløs ressurs betydningsfull for Norge, slik situasjonen er i dag. Noen skal leve av denne næringsvirksomheten, det er ikke bare-bare.

Basert på nåtidens samfunn: hvilken nytte har vi av ulv, sett bort ifra den samme nytten våre jegere kan gjøre? Og hvilke fordeler drar vi av økte rovviltbestander, større enn fordelene vi har av sauenæringen - slik den fungerer i dag?

Og med dette sier jeg ikke at dyrevelferden er hvor den skal være over hele fjøla.

Kari-Anne Aarvåg

Oppvokst med landbruk og utmarksbeite.

Følg på: hermanogmamma.blogg.no

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags