Milliardgave til Den norske kirke?

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevI arbeidet med å skille stat og kirke er nå turen kommet til å ta tak i en av middelalderens etterlevninger. Kulturdepartementet varsler endringer for Norges største grunneier, det såkalte Opplysningsvesenets fond (OVF).

Det er på høy tid å bringe fondet inn i det 21. århundre og se med nye øyne på eierskap, organisering og mandat. Ellers risikerer vi videreføring og forsterking av gammel urett; allerede i dag er det slik at verdiene fra fondet ikke kommer felleskapet til gode, men har som formål å støtte ett utvalgt trossamfunn – Den norske kirke.

Det kan virke som det i stedet bygges opp til en politisk konsensus om at fondet skal overføres fra staten til kirken. Direktøren i Kirkerådet mener at det er ingen grunn til at regjeringen skal eie fondet når kirke og staten har skilt lag. Han har allerede planer om hvordan han skal bruke pengene til å «fornye kirken», som han sier i et intervju med Vårt Land fredag 19. mai. Den kristne avisen mener også på lederplass sist lørdag at det er riktig å «gi kirken fondet tilbake».

Det er lett å skjønne at Den norske kirke ønsker tilgang på mer kapital, men dette er feil vei å gå for et moderne samfunn. Fondet har i dag anslått verdi på mellom 3,5–7 milliarder kroner og eier blant annet store deler av Blindern i Oslo, og prestegårder, store skogsarealer, småkraftverk, gårdsbruk og festetomter i mange kommuner. Fondet er pålagt å drive markedsmessig, noe som betyr mangedobling av leieprisene og som fører til mye kritikk og opprør i Kommune-Norge. Fondets framtid er en sak som ikke må avgjøres bak lukkede dører og gå under radaren på den brede offentlige debatten.

Fondet har sin opprinnelse fra middelalderen, da den katolske kirken eide store eiendommer i Norge. Ved reformasjonen i 1537 tok kongen over eiendommene, og etter hvert ble mye solgt for å gi penger i statskassa og betale for drift av kirken og skolevesenet (opplysningen). Da Grunnloven ble opprettet i 1814 ble paragraf 106 (nå endret til § 116) formulert spesielt for å sikre at verdiene skulle komme kirken til gode og i 1821 ble altså Opplysningsvesenets fond opprettet. Den norske kirke er etter 1963 fremdeles den eneste organisasjonen som får penger fra fondet.

Det er klart at dagens ordning strider med manges oppfatning av hva som er rimelig og riktig, og den er overmoden for en politisk behandling. Det er vanskelig å se for seg hvorfor kirken i tillegg skal være fremtidig eier av store arealer i for eksempel Lyngen og Salangen kommune i Troms, Os kommune i Hordaland, Stokke i Vestfold eller Nannestad i Akershus. Og for den saks skyld - er det riktig at kirken skal eie store deler av grunnen som Universitetet i Oslo er bygget på, som gir universitetet en årlig leieutgift på 9 millioner kroner bare fordi de er bygget på statlig eiendom?

Det er derfor positivt at Kulturdepartementet jobber nå med en egen stortingsmelding om Opplysningsvesenets fond og har bedt Lovavdelingen i Justisdepartementet om en utredning. Jeg er likevel bekymret for noe snever tilnærming til hva staten ønsker å oppnå. Endringene skal etter alt å dømme gjøres uten at Grunnloven endres og man bruker ressurser på å vurdere om fondet kan overføres til kirken uten at andre tros- og livssynsamfunn kompenseres og likebehandles, slik Grunnloven også krever. Det er en kortsiktig og lite konstruktiv tilnærming.

Det er helt klart at fondet stammer fra en tid da det ikke var religionsfrihet i Norge. Verdiene fondet genererer tilhører derfor felleskapet og må komme felleskapet til gode. Norge ser ikke lenger ut som vi gjorde på 1800-tallet og Den norske kirke er ikke lenger enerådende. Derfor kan ikke fondets verdier, som i stor grad er bygget på gaver, arv og avlat fra før reformasjonen, anses som legitime og frivillige bidrag til det som i dag er Den norske kirke. Grunnloven vår er heller ikke en historiebok, det skal være en fremtidsrettet og inkluderende dokument for den mangfoldige en stadig voksende del av befolkningen.

Jeg ønsker en åpen og bred debatt om framtiden av fondet. Det er helt klart at eiendommer som presteboliger må ivaretas, men mange ordførere og lokalpolitikere vil med rette påpeke urimeligheten med fondets mandat – å drive markedsmessig og sette opp priser på kommunens eiendommer som ble gitt som avlat til kirken for 500 år siden – slik at avkastningen kan igjen komme kirken til gode.

Samtidig er samfunnet i endring, det er stadig færre kirkegjengere og vi vet at godt under halve befolkningen oppgir det kristne livssynet som deres eget. Våre vaner og ritualer endres og vi har behov for mer fleksible løsninger for seremonirom som alle kan bruke. Ved å bruke deler av fondsavkastningen til utbygging av felles seremonirom i kommunene vil verdiene fra fondet kunne komme større delen av befolkningen til gode, ikke bare et utvalgt trossamfunn. Til det trenger vi politikerne som er visjonære, ser framtidens behov og tør å utfordre kirken som i alt for lang tid har nytt godt av en ordning som hører fortiden til.

Tom Hedalen

Styreleder Human-Etisk Forbund

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags