Opportunisme og demokrati

Rasmus Rasmussen.

Rasmus Rasmussen. Foto:

Av
DEL

LeserbrevEn fremtredende fylkespolitiker hevder han viser respekt for velgerne når han går imot sitt eget partis tidligere enstemmige vedtak, med begrunnelsen at flertallet av velgerne i fylket ønsker det. Dette er en åpen innrømmelse av opportunisme, han inntar det standpunkt som for tiden ser ut til å sanke flest stemmer. Samtidig beskylder han politikere som står fast ved sine løfter de ga ved siste valg for å være udemokratiske og nærmest vise forakt for velgerne. De som styrer langsiktig basert på politiske program blir rett og slett skjelt ut.

En velger kan selvsagt endre standpunkt, det er en ærlig sak. Så enkelt er det ikke med en politiker som representerer et parti. Han skal fronte partiets standpunkt, fortrinnsvis basert på prinsipielle diskusjoner, et standpunkt partimedlemmene kollektivt har stemt fram i partiets fora. Kommunepolitikere kan ikke bedrive privatpraktiserende politikk basert på personlige preferanser når de har tatt på seg det ansvaret det er å representere folket og styre lokalsamfunnet. De skal representere sitt parti og de velgerne som har stemt på partiets program. Partimedlemmer kan ikke fortsette kampen utad, selv om de var en del av minoriteten som vedtok partiprogrammet. Det er også illojalt om et lokalparti motarbeider vedtak på fylkesnivå eller nasjonalt. Ekstra illojalt er det å motarbeide enstemmige partivedtak man selv har bidratt til, for å sanke flest mulig stemmer til seg selv.

Et enda større ansvar hviler på fylkespolitikerne. Å motarbeide fylkestingvedtak ens eget parti har kjempet for, viser manglende respekt for egne velgere, og ikke minst overfor de øvrige fylkespolitikerne. Det fremmer ikke demokratiet å trenere tidligere vedtak ved å kreve stadige omkamper. Troverdigheten blir heller ikke større når en selv krever omkamp, men samtidig advarer motstanderne mot å rokke ved (andre) tidligere vedtak i fylkestinget og Stortinget. Det er tydeligvis bekvemt å være inkonsistent når det passer en selv. Troverdigheten blir heller ikke større når den uttalte hensikten som nevnt er å sanke stemmer, som oppnås ved å sette ulike deler av regionen opp mot hverandre.

Når partiet nasjonalt støtter fylkestingvedtaket, og sitter i en regjering som også har gjort samme vedtak, viser politikeren en suveren forakt for de demokratiske organer politikerne er en del av. En politiker kan ikke velge å være i opposisjon etter eget forgodtbefinnende. Dessverre er det også flere eksempler på at enkelte av partiets ministre i regjeringen har begått så alvorlige overtramp at de har vært nær ved å utløse regjeringskrise. En kan undres om partiet er skikket til å ha slike posisjoner.

Størst ansvar har selvsagt stortingspolitikerne og regjeringen. De skal først og fremst ta hensyn til nasjonen. Inkludert minoriteten, ikke bare egne velgere. På samme måte som en fylkespolitiker må vise ansvar for hele fylket, ikke bare sitt egen postnummer, må et stortingsmedlem ta hensyn til hele landet, ikke bare sitt eget fylke. I andre rekke kommer partiets politikk, som en må være lojal mot. Et demokrati betyr at flertallet får den tunge plikten å styre. Det innebærer også ansvaret å ta vare på mindretallet. Det er ikke demokrati hvis et flertallsstyre herser istedenfor å herske over folket.

Det vitner også om manglende rolleforståelse når lokalpolitikere stiller egne fogderilister ved et valg til fylkestinget. En slik politiker har som utgangspunkt at en selv har fått for lite i forhold til resten av fylket. Det er en lite konstruktiv holdning når alle burde tenke på helheten. Slike lister anklager de øvrige fylkespolitikerne for manglende helhetstenkning, men forsterker selv et slikt problem. Nærmest parodisk var det da den ene fogderilisten sågar vurderte å stille liste til stortingsvalget. Kanskje de så for seg å måle krefter med et tilsvarende nytt «Oslo-partiet» på Stortinget?

Det er egnet å skape politikerforakt nå politikere ikke holder sine lovnader, og spesielt når de aktivt går mot det de selv gikk til valg på. Slike politikere er ikke til å stole på. På samme måte er det vanskelig å bygge allianser med politikere som stadig krever omkamper, de nekter å respektere fattede vedtak. Når noen lever etter prinsippet at et vedtak bare er gyldig inntil et nytt er fattet, vil andre politikere vegre seg for å inngå samarbeid og kompromisser. Hvor lenge vil samarbeidet vare, når tidligere vedtak er intet verd? Om en kommune ender opp med mange slike politikere er det ikke rart at nabokommunene er nølende til samarbeid. Også lokalpolitikere må være idealister med langsiktige mål, ikke kortsiktige opportunister på jakt etter makt.

På fylkestinget gikk to store partier fra hver sin politiske fløy til det uvanlige skritt å samarbeide, nettopp for å skjerme fylkestinget fra et parti med slike upålitelige politikere. Denne spesielle alliansen krever oppofringer fra begge samarbeidende partier, men viser etter min mening moden ansvarlighet. Andre partier følte seg forsmådd, og kritiserte alliansen. Men heller ikke de viste særlig lyst på samarbeid med det ustabile partiet som ble forsøkt nøytralisert. Å kalle det velgerforakt når ansvarlige politikere forsøker å uskadeliggjøre upålitelige opportunister er totalt misforstått. Den politiske arena er ikke en boltreplass for de uansvarlige, uansett hvor mange stemmer de har sanket. Et nærliggende nylig eksempel finnes i et demokrati langt større enn lille Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags