Pensjons (tull)prat

Hvem har egentlig mest og minst å rutte med? Ill.foto

Hvem har egentlig mest og minst å rutte med? Ill.foto Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.De tjener mer enn meg, de eier mer enn meg og de har større formue enn meg. Med arrogansen kan alle føle seg fattige og ille til mote – alt handler om hva vi våger å sammenligne oss med.

Oddfinn Thue skriver i Tidens Krav, 12. juni om sin bekymring for den antatte lave veksten i nordmenns pensjon. Han sammenligner veksten og styrkningen i kjøpekraften til pensjonister med yrkesaktives.

Jeg forstår han er opprørt, og han sikter til at de har for lite å rutte med.

For om lag ett år siden fremgikk det av en stortingsmelding i forbindelse med trygdeoppgjøret at pensjonistene er tiårets lønnsvinnere. Realveksten i samlet medianinntekt for pensjonister etter skatt var på 45 %, sammenlignet med de yrkesaktives på 30 %, i tidsrommet 2004–2014.

Samlet sett har altså pensjonistene hatt høyere vekst i kjøpekraft enn de yrkesaktive. Også her viser tallene at de med høyest pensjon fra før, også har hatt den aller største veksten. Samtidig må det nevnes at de to siste trygdeoppgjørene har hatt negativ utvikling for de fleste pensjonister, men har de for lite å leve for?

Er det slik at norske pensjonister flest er fattige og sliter med å få pengene til å strekke til? Og er det slik at de ikke har råd til å få stimulert kjøpeentusiasmen sin?

Ja, med høyere prisvekst, enn lønnsvekst, kommer pensjonistene dårligere ut enn lønnstakerne. De fortsetter å bli underregulert med 0.75 %, men blir de i realiteten hengende igjen på stedet hvil?

Når fakta er lagt på bordet når det angår realvekst, samlet kjøpekraft og så videre, må vi vel se på noen andre viktige faktorer som jevnt over beskriver en gjennomsnittlig norsk pensjonist.

- De fleste pensjonister mellom 60 og 70 år har en samlet større inntekt etter skatt enn hva jeg som normal lønnstaker i slutten av 20-årene har. Thue skriver at lønnstakere har lønnsvekst både i forbindelse med ansiennitet og forfremmelse. Min lønnsvekst i henhold til ansiennitet stopper omtrent opp samtidig med at jeg fyller 30 år, etter 10 år som ansatt i det samme privateide selskapet. Som 30-åring er det rimelig å anta at jeg med dagens utvikling har 42 år igjen i arbeidslivet (viser til regjeringens forslag om forhøyet pensjonsalder til 72 år).

Forfremmelse er vel ikke noe man verken kan vente seg eller forlange, ei heller alltid ønske. Ikke alle kan være ledere i en bedrift. Med andre ord er det sannsynlighet for at jeg må bli lønnsregulert i form av tariffoppgjør resten av yrkeskarrieren – det er den veksten i min lønn jeg kan håpe på.

Thue skriver også at om ikke annet har pensjonister 50 % rabatt på kollektivtransport, om rimelig skulle vært rett – så hadde vel mange av oss i lavtlønnede yrker blitt kvalifisert til denne rettigheten, om det var inntekt som skulle være grunnlaget for å få bli kvalifisert. Det er vel vanskelig å ikke tenke på verken yrkesgrupper eller minstepensjonister/uføre som sitter med en inntekt langt lavere en mange pensjonister.

Mange grupper har hele 200.000 kroner mindre i inntekt etter skatt enn mange pensjonister. I mitt yrke sin overenskomst har vi avtalt tjenestepensjon på 2 %, noe som er minstesatsen i Norge. Jeg har spart til privat pensjon i flere år allerede. Her er det som over alt ellers – de som har mye penger kan også legge av mer til privat pensjon. Er jeg heldig, får jeg kanskje til å spare 500.000–700.000 til privat pensjon. Dette tilsvarer cirka to årslønner til en gjennomsnittlig pensjonist (før skatt) eller mellom 4.000 og 6.000 kroner i måneden, om du vil.

Jeg kjenner mange pensjonister, svært mange av dem bor i en gjeldfri bolig som de eier, de har en leilighet i en større by – som de har investert i for å nytte overskudd av, samtidig som de kan hjelpe barn og barnebarn under studier. De har to kjøretøy (noen har flere; bobil, campingvogn, motorsykkel og båt), de har en hytte på fjellet eller en hytte ved sjøen og de har et sommerhus eller en sommerleilighet i varmere strøk. Mange har arvet en eller flere ganger, kanskje på hver sin side i ekteskapet. De reiser ofte og de reiser langt.

Thue nevner ulempene ved å være gifte pensjonister. Det ser ikke ut til at han har ofret en tanke for enslige lavtlønnede, enslige uføretrygdede eller enslige minstepensjonister. Bemerkelsesverdig nok kommer jeg frem til at om vi er fattige eller føler oss fattige kommer mye an på hva vi våger å sammenligne oss med.

Jeg tror ikke Thue eller andre pensjonister kan være så arrogante at de kan forvente seg en ubetydelig lønnsreduksjon ved oppnådd pensjonsalder. Og ei heller en lignende lønnsvekst eller kjøpekraft som en anstendig lønnstaker, som faktisk mange ganger sliter mer for å få endene til å møtes, og som ikke eier noe som helst eller som ikke har noen form for formue verken i form av arv eller eiendom.

Så om noen inntektsgrupper skal få klage, så er det ikke pensjonistene som får være de første til å påberope seg dårlig økonomi.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags