Hva tenker jeg på?

- Jo, i dag er jeg snydens forbanna på systemet som gjør at vi kvinner faller i en felle ved oppnådd pensjonsalder, skriver Snart minstepensjonist. Her et arkivfoto fra en markering av kvinnedagen 8. mars.

- Jo, i dag er jeg snydens forbanna på systemet som gjør at vi kvinner faller i en felle ved oppnådd pensjonsalder, skriver Snart minstepensjonist. Her et arkivfoto fra en markering av kvinnedagen 8. mars.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

LeserbrevJo, i dag er jeg snydens forbanna på systemet som gjør at vi kvinner faller i en felle ved oppnådd pensjonsalder. Jeg har begynt å vurdere å ta ut pensjon når jeg blir 62, fordi jeg da kan bruke mer tid på mine barn og mine barnebarn og kanskje litt meg selv. Jeg har jobbet på apotek i 43 år, og har vært gift med en mann som jobbet mye borte fra hjemmet. Derfor jobbet jeg redusert stilling og har vært hjemme med egne barn, andres barn og vært en støttepilar i alt og ett. Min mann har vært trygg på at han forlot en familie som var i trygge hender og at han kom hjem til det samme trygge, ordentlige og gode hjemmet etter å ha vært ute på båt, borerigg, plattform mm. og tjent penger som selvfølgelig kom familien til gode.

Jeg sørget for at hjulene gikk rundt med alt det praktiske slik at han kunne dra på jobb, kurs, team-building, sikkerhetskurs, livbåtkurs og alt som selvfølgelig hører med til jobben.

Da jeg nå er enslig, så ønsker jeg å finne ut hva jeg får når jeg blir pensjonist. Den pensjonen jeg hadde gledet meg til ved 62 år, er ikke opptjent, så den kan jeg se langt etter. Jeg blir mest sannsynlig en minstepensjonist om jeg lever til jeg er 67 år, mens min eksmann sitter med en stor pensjon.

Jeg fikk via noen kjente vite at det finnes et skjema på NAV der du kan søke din eks-partner om bidrag når den ene parten får lav lønn i forhold til den andre. (NAV-blankett 53-00.05 Krav underholdningsbidrag til ektefelle). Jeg måtte samle sammen skilsmissepapir, lønnsslipper, selvangivelse mm, selv om min søknad var angående. pensjon, og ikke den lønna vi har i dag. Jeg sendte alt inn til NAV, og tenkte at dette ble en fin løsning på saken, og at jeg "sikkert" ville få et lite bidrag hver måned etter at jeg fylte 62 år slik at jeg kunne være litt friere til å ta vare på barna våre og barnebarna våre. Men nei, den andre part tok bare en telefon til NAV, sa at dette ikke blir aktuelt, og dermed var saken avsluttet.

Neste blir domstol, men hvem av minstepensjonister har råd til det? Så enkelt er det å være mann, og så vanskelig kan vi kvinner få det ved at vi ofret oss for hus og hjem slik at mannen kunne jobbe med det han ville og være borte når det passer ham. Om du er gift med en mann som er mye borte for å tjene penger, så sørg for at han setter av en sum, betaler inn ekstra til et fond, som gir deg en god pensjon når du vil gå av for å nyte livet etter mange slitsomme år, for systemet er slik at du får ikke opptjent nok om du jobber i redusert stilling.

Men jeg koser meg med mine barn og barnebarn og regner med at lønna får jeg i kjærlighet fra dem, og litt mer når jeg kommer til himmelen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags