Stem ja til et levende øysamfunn

Av
DEL

LeserbrevLørdag 1.12. leste jeg Inge Bringsvor sin kronikk «Når alle har flytta til byen, vert vi fattige». Jeg tenkte at endelig er det noen som løfter blikket og ser hva som skal til for at vi kan ta i bruk hele Møre og Romsdal fylke. Bringsvor peker på hvor viktig det er å bremse sterke sentraliseringskrefter. «Om vi blindt godtek at sentraliseringa løyser alle problem, då bur vi alle i Oslo om nokre generasjonar», skriver Bringsvor. Jeg er overbevist om at bygging av Nordøyvegen, er et særdeles viktig bidrag til å bremse disse kreftene.

Ålesund er min by. Mine første barneår bodde jeg på Fjelltun og leika på byfjellet Aksla.

Søndagsturene på Aksla lærte meg blant annet å sette pris på utsikt. Vi så mot Sula, Ellingsøya, Runde, Godøya og Giske. Fra min favorittplass, Kniven, så vi nordover. Mot alle øyene, der jeg aldri hadde vært. Når vi fikk besøk av familie og venner fra Gudbrandsdalen og Oslo, tok vi dem alltid med på Fjellstua for å se på utsikten. Synet av den vakre, grå byen Ålesund, og alle øyene, ble et kjært minne.

Min far var gudbrandsdøl fra Dovre. Der har de ikke det rike havet rett utenfor stuedøra. Vinteren i Gudbrandsdalen var beinhard og kald. Hadde du ikke ved å fyre med, byggmel og poteter å lage mat av og varme klær, kunne det gå galt. Derfor dro bestefar på anlegg og bygde jernbane over hele Norge. Han var borte fra familien det meste av året. Bestemor tok alle småjobber hun kunne få i bygda. Min far, Gudmund, kom til Ålesund som lærer i 1960. Med sin oppvekst som bakteppe, så han den enorme verdien i havrommet som har brakt så mye velstand til vår region.

I dag roser turistene den vakre byen. For oss som bor her er det umulig å stå på byfjellet Aksla og beundre utsikten uten å se byen som en del av en større helhet. Alle øyene. Hver øy et levende samfunn. Når vi viser frem dette til våre gjester i dag, løfter de blikket mot havet og skjønner at de står på terskelen til noe spesielt og «eksotisk».

Ålesunds ordfører, Eva Vinje Aurdal, står i spissen for etableringen av nye Ålesund kommune. Hun har min fulle støtte. Som fylkestingsrepresentant for Arbeiderpartiet går hun inn for bygging av Nordøyvegen. Vegen er ei forutsetning for at hele nye Ålesund kommune skal bli et godt sted å bo, med enkel tilgang til et attraktivt, felles arbeidsmarked. Det skal være attraktivt for unge å komme tilbake til kommunen etter endt utdanning. Flytting er en sjelden en plutselig og spontan avgjørelse, men oftest en prosess. Flyttemønster henger sammen med utdannings- og yrkesvalg, og etablering av parforhold og familier. Arbeid er grunnforutsetningen, har professor Finn Båtevik ved Institutt for sosialfag Høgskulen i Volda uttalt.

I Sunnmørsposten 27.11.18 uttalte ordfører Aurdal følgende: «Sandøy var første kommunen som sa ja til å gå sammen med nye Ålesund kommune. De vil ha ei havromsatsing og knytte seg nærmere mot miljøet på Ålesund Campus. De er veldig gode på næring der ute, og vegen vil gjøre oss til en framtidsretta region og komme i posisjon nasjonalt.»

På Harøya i Sandøy kommune er det utrolig nok nærmere 400 arbeidsplasser knytta til produksjon, fiskeri og industri. Av disse er nærmere 60 arbeidsplasser for kvinner. IRIS garnbøteri er ei rein kvinnebedrift. Kommunen aleine har 90 kvinnearbeidsplasser, hovedsakelig innenfor helse og skole. Blir ikke Nordøyvegen bygd nå, kan disse arbeidsplassene forsvinne fordi det framover blir umulig å drive forsvarlig. Det kan bli utflagging av arbeidsplasser og avfolking av det veldrevne samfunnet der ute i havgapet. Bare på Longva på Flemsøya er det 140 industriarbeidsplasser, og øya er knytta sammen med den folkerike Haramsøya via Ullasundbrua. På naboøya, Lepsøya, pendler daglig 60 voksne og ungdommer med ferge til arbeid og skole på Haramsøya og til fastlandet. Alle disse øysamfunnene i omlandet til Ålesund, har skoler, korps, sanitetsforening, kirke, småbåtforening, fotball og annen idrett, samfunnshus, bygdestove og ungdomslag, for å nevne noe.

Det er «i tida» å bosette seg i nær urørt natur. Det er blitt «in» å resirkulere avfall og dyrke sin egen mat. Dersom du i tillegg kan hente middag i «spiskammeret» ved fjæresteinene, springe på fjellet på ettermiddagen, med småen i bæremeis, ha en jobb der du får brukt utdanninga i et utviklende og spennende arbeidsmiljø – da vil du kanskje flytte tilbake til «din» del av nye Ålesund, der du kom fra, etter endt utdanning i storbyen.

Vi kan lære mye av pioneren Ola Skjåk Bræk. Han som kom til Ålesunds Kreditbank som banksjef i 1950. Her fant han «ingen veier – bare båttransport». Han så klart behovet for et krafttak på kommunikasjonssektoren, og satte bankens finansieringstyngde inn i arbeidet. Slik fikk vi bl.a. båtforbindelse Ålesund-Godøya, tunnel til Brattvåg, Taftasundbrua på Ellingsøya, Stordalsveien, Herøybruene og Vigra flyplass. Logikken var å bygge ut intern kommunikasjon for å danne et press som ville drive fram en ekstern kommunikasjon med landet for øvrig. («Hva brast så høyt», Ola Skjåk Bræk, Nordvest Forlag, 1990.) Private næringslivsaktører på øyene ser nødvendigheten av å bidra med et betydelig millionbeløp for å få realisert Nordøyvegen.

Etter regionreformen i 2010 overførte staten en stor del av ansvaret for riksveiene til fylkeskommunene. I 2020 settes en ny reform ut i livet.

Å bygge Nordøyvegen kan bli selve merkesteinen til en vellykket og robust kommune- og regionreform. Det gir ny tro på framtida for flere enn 2900 mennesker på Nordøyane.

Jeg oppfordrer med dette fylkestingsrepresentantene til å stemme JA den 11. desember.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags