Verdig alderdom

Ninni Michelsen Carpenter er full av lovord over den innsatsen personalet ved Storhaugen helsehus gjør. Men bevilgningene som politikerne sørger for, er hun ikke like imponert over.

Ninni Michelsen Carpenter er full av lovord over den innsatsen personalet ved Storhaugen helsehus gjør. Men bevilgningene som politikerne sørger for, er hun ikke like imponert over.

Av
DEL

MeningerEtter å lenge ha kjempet for å være selvstendig i egen leilighet, har mamma, Muriel Michelsen, nå i en alder av 97,5 år motvillig gitt opp håpet om å få tilbringe sine siste år i eget hjem. Beina lystrer ikke (den meget klare) hjernen hennes lenger, og smertene i kroppen er til tider uutholdelige.

På Storhaugen blir hun tatt vare på av profesjonelle helsearbeidere som etter min mening er verdt sin vekt i gull. Jeg er så utrolig takknemlig for den innsatsen de gjør for mamma og på vegne av de andre pasientene. Jeg er full av beundring for den tålmodigheten, omsorgen og ofte humoren de viser de eldre i diverse og til tider ganske krevende situasjoner. Jeg har besøkt mamma hver dag i fire uker, til forskjellige tider på døgnet og observert hvordan disse englene utfører jobben sin. Det har vært en åpenbaring.

Helsesystemet oppfordrer de eldre til å bo hjemme så lenge de kan. De aller fleste av oss er jo enige i at dette er den ideelle løsningen. Det er visstnok også mer økonomisk for staten.

Mamma har fått alle mulige tekniske hjelpemidler på plass i hjemmet. Elektrisk seng, elektrisk lenestol, rullestol, dostol, dusjstol, rullator og "prekenstol". Sengeheis. Utstyr verdt en liten formue. Det meste av det har aldri vært brukt fordi hun faktisk talt var for fysisk dårlig til å kunne operere disse hjelpemidlene.

Hjemmehjelp og hjemmesykepleien har vært inn og ut av leiligheten, den røde knappen ble brukt oftere og oftere. Og ambulansen måtte tilkalles deretter. Dette systemet har funket helt til mamma falt et par ganger i romjulen. Hun ble da tatt til Storhaugens avdeling for de som trenger øyeblikkelig hjelp.

Den opprinnelige ideen var at de som trengte øyeblikkelig hjelp kunne få være der i tre netter. Avdelingen blir delt med de som har behov for palliasjon. Palliasjon er for de som har kommet for å få det de har behov av pleie for når det går mot slutten av deres liv.

Men som situasjonen er nå så har dette systemet glidd ut. Etter åtte uker er mamma er der fremdeles. Andre medpasienter er mentalt forstyrret, andre senile eller bare veldig gamle og døve. Alle disse skulle ha vært på andre pleiehjem. Så hvorfor er de fremdeles på tredje etasje på Storhaugen? Fordi det ikke er plass på mer passende hjem.

Og mens de venter, i noens tilfeller et år eller lenger, må de dele rom med en stadig gjennomgang av pasienter og derfor med lite anledning til et verdig privatliv. Og når da en langtidsplass blir ledig, er det ingen mulighet for å velge hvilket sykehjem de kommer på til slutt. Denne uvissheten skaper følelse av usikkerhet og maktesløshet hos de eldre.

Helsevesenet må simpelthen våkne opp til at eldreomsorgen er handlingslammet av en økonomi i fritt fall.

Mamma ble født i 1922. Siden det står såpass ille til nå for hennes generasjon, hva kommer til å skje når babyboomer-generasjonen, som ganske snart kommer til å strømme på i store antall, har behov for pleie? Flere sykehjem må bygges, og mer helsepersonell innen geriatrien må utdannes og ansettes. Bedre lønninger må til for at flere blir tiltrukket av å jobbe i et yrke som er krevende både på fysisk og mentalt vis.

NÅ!

Norge har penger. Spørmålet er om finansiell prioritering. De som sitter og bestemmer bør tilbringe noen dager, eller i hvert fall et døgn, på et sykehjem. Og de bør følge med hjemmesykepleierne og hjemmehjelpen på deres runder i de diverse hjem. De vil kunne observere et hardt arbeidende, idealistiske helsepersonale som er fortvilte over hvor begrenset arbeidsrammene deres er.

På grunn av manglende plasser på syke- og pleiehjem blir syke mennesker sendt hjem fra sykehus altfor tidlig, uten reelle alternativ. Liv settes på spill.

En sivilisert nasjon er en nasjon som tar seg av og beskytter de unge, de svake og de eldre. De forsvarsløse. Det er ganske skandaløst at Norges politikere, i et av verdens rikeste land, kutter helsebudsjettet og dermed lar de eldre, når de er tvunget av dårlig helse til å gi opp sin selvstendighet, lide en uviss og ofte uverdig skjebne. Dersom disse politikerne ikke våkner opp, tar ansvar og bevilger realistiske summer til utbygging og forbedring av eldreomsorgen, vil de få en meget ubehagelig alderdom selv. Tenk på det!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags