Tobarnsmor: – Kroppen min har vært en del av en statistikk som fører til nedleggelse av føden i Kristiansund

– Da barnet kom ut, fikk jeg beskjed om at en nydelig gutt med masse lyst hår var kommet, de la ham over låret mitt, klipte og sprang. Jeg rakk å stryke to fingre over ryggen hans før han var borte, skriver innleggsforfatteren.

– Da barnet kom ut, fikk jeg beskjed om at en nydelig gutt med masse lyst hår var kommet, de la ham over låret mitt, klipte og sprang. Jeg rakk å stryke to fingre over ryggen hans før han var borte, skriver innleggsforfatteren. Foto:

Av
DEL

LeserbrevTil alle dere i styret i Helse Møre og Romsdal. Det snakkes om følelser, det snakkes om kostnader, det snakkes om forståelse. Jeg fulgte tett styremøtet tirsdag 27. mars, og jeg var sikkert like oppgitt, frustrert og fortvilet nordmøring som så mange andre.

Å dele i offentligheten vil ikke få dere til å endre mening, eller snu et vedtak. For hva vet jeg? En enkel tobarnsmor godt sentralisert på Nordmøre, bortskjemt, med knappe ti minutters kjøring ved lite trafikk for å komme til Kristiansund sjukehus! Ved sammenslåing av fødetilbud ble det snakket om biologi, om risiko, om det ene med det andre. Klinikksjef var ganske standhaftig i sine ytringer og argumenter.

Det ble også snakket om statistikker og om at Kristiansund hadde høyere statistikk på nyfødte som ble sendt til NEO-avdeling i motsetning til Molde. Og da ble skuffelsen til dårlig samvittighet. For jeg har vært med på å øke den statistikken, ikke på grunn av manglende fagarbeidere, barneleger, jordmødre eller gynekologer, eller feil begått ved sykehuset, eller på grunn av mangel på ansatte. Nei, rett og slett for at biologien min gir meg høyrisikosvangerskap og fødsler så raske at det ikke skulle vært forsvarlig for verken meg eller barna.

Jeg deler sjelden, eller aldri, bilder av barna mine men jeg ber styret i Møre og Romsdal se på disse to bildene, av to flotte mennesker helt ny i denne verden. To mennesker som har meldt sin ankomst ved fødeavdelingen i Kristiansund, natt og tidlig morgen. To mennesker som ved livets start har hatt det tøft, brutalt og sårbart, som har kjempet fra sitt første åndedrag. Sårbarhet har vi foreldre også hatt, for det er alt annet enn hva man forventer og barna våre kan ikke verken måles i en pengeenhet, kostnader eller annet. De er det mest kostbare som finnes. Uerstattelige. Frykten har vi kjent på, frykten for det ukjente og frykten for liv. Mors liv, barns liv, og ja enda til fars liv. Har dere kjent på den frykten? Jeg har. Har dere kjent på smerten? Jeg har.

Jeg er en kvinne født ved Kristiansund sjukehus tilbake i 1987, i en kropp som utviklet endometriose i ung alder, symptomene starter i 13-årsalderen. Da jeg fylte 19 år hadde jeg mistet mitt første barn i spontanabort. 

På nytt i 2012 mistet jeg mitt andre barn i spontanabort. For et hvert liv, er liv, uavhengig av levetid. Jeg har hatt mange runder ved Kristiansund sjukehus, og jeg utviklet angst for at jeg aldri skulle få bære fram et levende, pustende og gråtende barn. Med endometriose så medfører dette ofte ufrivillig barnløshet, og den beste medisin mot smertene er nettopp et svangerskap etterfulgt av amming som stopper opp menstruasjon og syklus. 

I 2013 var jeg gravid på ny og 4. oktober 2013 klokken 04.42 kom førstemann. Da hadde vi hatt mange timer ved Kristiansund sjukehus, hos Rune K. Riise for oppfølging gjennom hele svangerskapet, den siste måneden ved fødeavdelingen med overvåking, innleggelse og høye verdier. Inn for nye prøver og UL annenhver dag de fire siste ukene før barnet meldte sin ankomst.

Styrtfødsel, et barn som var preget, stresset, barnebek i lunger og mer til. Fra jeg var 0 cm til stjernetitteren min var født tok det under tre timer, og på de timene gjennomgikk både jeg og barnet en hel del som kostet. Da barnet kom ut, fikk jeg beskjed om at en nydelig gutt med masse lyst hår var kommet, de la ham over låret mitt, klipte og sprang. Jeg rakk å stryke to fingre over ryggen hans før han var borte.

Av barnets personvern skal vi ikke dele alt, men vi offentliggjør vår største ydmykhet og takk til jordmødrene, Rune K. Riise, Lisa Skiphamn, barnelegene, barnepleiere, Luftambulansen, NEO avd. ved Ålesund sjukehus. Ikke fastlegen, ikke legevakt. De kunne ikke hjulpet i denne situasjonen. Ikke gjennom alle måneder, ikke den natten og de påfølgende dagene. Det gikk bra den gangen, far fikk følge sitt barn med luftambulanse til NEO avd., mor etter i privat bil – for hadde jeg fulgt med luftambulansen hadde jeg endt opp i Ålesund og fått en telefon om at mannen min hadde kjørt seg i hjel på Ørskogfjellet, for han har følelser han også, og her gjaldt det barnets liv, mitt liv og han var ute av stand til å kjøre. Så jeg ble kjørt av foreldre.

Og uten at alle dere menn i styret noen gang vil kjenne på grad 3+ av rift; den svir, i en bil, på vei over to fjell, under 12 timer etter en styrtfødsel en sen oktoberkveld sammen med alle følelsene for at starten ble alt annet enn hva man så for seg. Det gikk bra, takket være personell ved føde- og svangerskap ved Kristiansund sjukehus.

I begynnelsen hadde jeg mange tanker, og vi mennesker er skapt slik, at vi ønsker noen å klandre når ting ikke gikk helt som det skulle. Jeg brukte uendelige timer med psykologspesialist og jordmødre i etterkant av fødsel på gjennomgang av journal. Ethver notat ble lest, analysert og vurdert. Enhver prøve som var tatt ble fanget opp, hver UL-undersøkelse ble gjennomgått. Alle papirer fra februar 2013 til fødsel i oktober 2013. For noen måtte ha skyld? Men nei, det var kroppen min. En kropp som ga svangerskap, og fødsel som ingen kan forutse. Men dere legger det inn i en statistikk som legger ned en avdeling, som fjerner arbeidsplasser, det fjerner trygghet, og mer til. Og en del av avgjørelsen deres er min skyld, jeg økte statistikken.

I 2016 var vi gjennom nesten det tilsvarende. Far, som er sjømann, kom hjem fredagskveld 22. april, og natt til 23. april kom en liten jente til verden på termin. Denne gangen hadde jeg fått beskjed om at ved den minste smerte og tegn til en fødsel, skulle jeg komme til Kristiansund sjukehus. Jeg ringte inn og jeg kom inn. Undersøkelsen viste 0 cm, ingen rier, kun et par knip i ryggen var årsaken til at jeg dro inn. Jordmor sa at fødselen var ikke i gang, men jeg kunne by på overraskelser. Jeg skulle vente litt.

Hjemme satt storebror på 2 1/2 år med Besse sin. På sykehuset sto jeg, far og Mommo. Vi ventet. En time gikk og ingenting skjedde. Men så, et tak, to tak og der startet det. Timer tenkte vi, 0 cm enda. Men, styrtfødsel igjen. Anestesileger og barneleger var på plass 15 minutter etter en fødsel som fra start 0 cm til barnet var født tok under 50 minutter. Jenta vår kom på gulvet før første presseri var fullført. Det er mindre tid enn hva det tar meg å kjøre til Molde. Takket være raske konklusjoner fra jordmor Heidi og barnepleierske var alt nødvendig fagpersonell på plass etter 15 minutter.

Heller ikke denne gangen ble starten som vi hadde trodd, og denne gangen hadde vi en bror som ventet. Ikke heller denne gangen fikk jeg holde barnet mitt, men jeg så fantastisk personell ivareta hennes trygghet, hennes nødvendighet for hjelp ble tilfredsstilt på aller høyeste nivå. Vet dere hva som hadde skjedd om jeg hadde dratt hjem? Eller hatt lenger reisevei? Jeg som mamma, tør ikke tenke på det. 

Jeg vet jeg ikke har noen rett, og jeg vet at et vedtak ikke bli snudd av mine ord, men jeg synes det er uansvarlig, jeg synes det er tåpelige argumenter mye av det dere kommer med, også synes jeg det er synd at jeg skal sitte her med dårlig samvittighet og vite at kroppen min har vært en del av en statistikk som fører til nedleggelse av føden i Kristiansund. Dere gjorde beslutningen om å ikke få et tredje barn, slik Erna Solberg ønsker, beklageligvis veldig enkel. Og skal det komme et tredje barn, hvem passer barna mine når jeg ligger på hotell i Molde, og faren er på sjøen? Han følger sjømannslov og velferdspermisjoner, det er på langt nær så gunstig som det kan høres ut som. 

Jeg avslutter med min største sympati, takk og ydmykhet til fødeavdelingen i Kristiansund, en stor takk og største ydmykhet til Rune K. Riise og hans kollegaer ved Svangerskapspoliklinikk i Kristiansund, takk til anestesi og barneleger i Kristiansund, takk til dere alle for trygghet, omsorg, oppfølging og for at jeg er beriket med to liv, takket være dere. Og takk til gode Ingrid Kippervik og Heidi Sundli, hvilken bedre start på livet kan det være, enn å møte to så flotte mennesker som dere.

Vi beklager til alle ansatte ved og ber om unnskyldning, for at vi ble en del av den ødeleggende statistikken, uten selv å vite det. Jeg beklager også til alle i styret i HMR, for at min kropp, min biologi, og min evne til å få høyrisikosvangerskap etterfulgt av styrtfødsler og lav apgar score som ingen kan forhindre (ikke engang klinikksjef Erdal hadde klart det uten å videresende til nyfødtintesiv) legges til grunn for å stenge fødeavdelingen i Kristiansund.

Og når dere deler offentlig at sommerstenging ikke har hatt konsekvenser, ber jeg dere om å legge til grunn at det er en vesentlig forskjell på føre og vær i juni/juli og de hardeste vintermåneder med røft vær langs kysten. Jeg har selv pendlet i tre år mellom Kristiansund og Ålesund, det er mange av de dagene jeg ikke ville kjørt den strekningen i det været, med rier. 

Med hilsen en tobarnsmor, med dårlig samvittighet og frykt for framtiden.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags