Det beste fylket, det beste stedet

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Som selvopptatt student som forsøker å finne ut hvem hun er og hva hun vil i livet, får jeg bare med meg overskrifter med hva som skjer hjemme på Nordmøre. Født og oppvokst i Kristiansund av to ikke-kristiansundere. Etter videregående ble valget det andre Møre, så nå sitter jeg på Søre Sunnmøre og låner penger av Staten for å lese romaner. Jeg ble i Møre og Romsdal, 19 år var ikke gammelt nok til å forlate fylket. Volda er ikke helt det samme som Kristiansund. Det er ikke mitt ekte hjem, men likevel så er det det. 

Pappa maste på meg at jeg skulle registrere meg og laste ned TK-appen slik at jeg kunne følge med på hva som skjer hjemme. Pappa er ikke-kristiansunder, men han er nordmøring. Fra Todalen i Surnadal trodde jeg at han snakket nynorsk, men det forstod jeg fort han ikke gjorde i det jeg kom til Ivar Aasen-land. Mamma er fra Fredrikstad, men hun har bodd i Kristiansund ti år lenger enn i Plankebyen. Hun sier hun irriterer seg over været ute i havet. Likevel flyttet hun bare fra Innlandet til Torvhaugan.

De ble begge glade da jeg valgte å studere i Volda og ikke i Oslo eller Trondheim. De var glade for at jeg ble i fylket, og det er jo bare en kjøretur på fem timer mellom oss. Det er jo bare en tur, det er jo ingenting i forhold til Kristiansund-Fredrikstad, en kjøretur storesøster utførte første gang da hun var et par måneder gammel. Hver påske og hver sommer, tjue år, ti timer. Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Oppland, Hedmark, Akershus, Østfold. I har sett alt dette, veien og stedene er ikke noe nytt for oss. Derfor kan jeg si at ingenting er like fint som Vestlandet, Møre og Romsdal, Nordmøre, Kristiansund.

På vei hjem fra gullbryllupet til mormor og morfar høsten 2014 skulle vi kjøre en ny rute. Mamma og pappa skulle kjøre meg hjem til Volda, fordi de fem ekstra timene til Kristiansund er jo bare en kjøretur. Jeg satt i baksetet og tok bilder av alt det jeg ikke hadde sett før. Mamma sa at vi kunne stoppe, men jeg ville hjem. De neste timene snakket jeg og pappa om hvorfor Møre og Romsdal er det beste fylket. For ingenting er så fint som Møre og Romsdal, det er ingenting som kan måle seg med det fylket. Vi var helt enige. Gjennom de mange tunellene til Volda dukket det plutselig opp et skilt i taket. Møre og Romsdal stod det. Jeg og pappa syntes det var vanvittig kult. Mamma var lei av all snakket om fylket og sa surt «Ja, nå er dere i det så fantastiske fylket deres, nå kan dere være stille».

I januar 2015 lærte jeg at Nordmøre ikke tilhørte Nordvestlandet. I alle fall ikke ifølge pensumboka om dialekter. Den boka og foreleseren sa at de på Nordmøre snakket trøndersk. Trøndersk! Mamma har fortalt at hun kalte Kristiansundere for reservetrøndere etter at hun hadde en lærer fra Kristiansund på videregående (ja, hva er sjansen, og hun gikk på Christianslund VGS). Jeg følte et svik. Dialekta mi, den stygge dialekta mi som jeg aldri vil miste, det er en trønderdialekt. Hvorfor det kom som et sjokk for meg forstår jeg egentlig ikke, de fleste tipper jo at jeg er fra Trondheim her nede i Ivar Aasen-land. Eller kanskje jeg er fra Molde, men de får som regel et slag i trynet etter spørsmålet.

Mange jeg vet om drar til Trondheim for å studere. På grunn av tilbudene, på grunn av stedet. Det er nok mange Kristiansundere som har et sterk forhold til Trondheim. Det har ikke jeg, det har i grunn ingen i familien min. Vi har et større forhold til Østlandet og harryturer til Sverige, men Østlandet og Sverige er ingenting i forhold til Nordmøre. Tilgang til butikker er ikke alt. Tilgang til hjelp er alt. Det blir mer og mer utrykt å bo i distriktene. Sykehuset i Ivar Aasen-land er jo ikke en selvfølge lenger det heller. Det er ikke alle som vil til Trondheim, det er ikke alle som blir i Fredrikstad. Noen stikker av til Oslo så for de kan, noen drar frivillig til Volda.

Møre og Romsdal er et fylke for seg selv. Den fineste naturen, den gode brusen, de styggeste dialektene. Til og med mormor og mamma synes distriktsnyhetene for Møre og Romsdal er den beste og den fineste. Det er ikke mange steder sauer og gule kraner står i fokus hos media. «Mellom bakkar og berg ut med havet, heve nordmannen fenge sin heim». Møre og Romsdal er vårt hjem. Ivar Aasen hadde rett i det. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken