Det har vært tverrpolitisk enighet om redusering av tvang i psykiatrien. Allikevel har tvangen økt i de siste 15 år med cirka en tredjedel. Hvor lenge skal dette politiske hykleri fortsette?

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse har nå besøkt tre døgnenheter i psykiatrien. En av mange kritikkpunktene var at det ble gjennomført rutinemessig ransaking i strid med regelverket. Helsedirektoratet opplyser om utstrakt bruk av ransaking.

Framfor å tilpasse praksis til regelverket, blir Prop. 78 L (2015–2016) utstrakt regelbrudd legalisert. Dette er en parodi av Høies «pasientenes helsetjeneste» til fordel for fagfolkets krav som verken bryr seg om pasienters lidelser på grunn av tvang, menneskerettigheter og helse.

Innst. 308 L (2015–2016) av Stortingets helse- og omsorgskomité «viser til regjeringens vurdering av de foreslåtte kontrollene som ikke nedverdigende etter EMK artikkel 3 og CRPD artikkel 15, og at forslaget ellers er i tråd med menneskerettighetene.»

Andre stater viser at rutinemessig ransaking er ikke nødvendig i et demokratisk samfunn. Videre er forslaget diskriminerende da den bare retter seg mot mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne i strid med CRPD (FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne), som forbyr diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Bare et mindretall «mener at det er svært viktig med god informasjon i forkant og omsorgsfull gjennomføring med tanke på hvordan pasientene opplever kontrollen.»

Norge krenker sine folkerettslige forpliktelser å fjerne tvang i psykiatrien. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur tar FN komiteenes tilbakemeldinger på alvor og henviser til FN komiteene. I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: «Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».

Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og politiske rettigheter (ØSK) uttaler 2013 blant annet «at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som neuroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov.»

FNs komité mot tortur (CAT/C/NOR/QPR/8) spør i 2015 som forberedelse av Norges rapport for 2016: Er beltelegging, tvangsmedisinering og elektrosjokk avskaffet med lov? Hvordan sikres informasjon?

(a) Whether the use of restraints and the enforced administration of intrusive and irreversible treatments such as neuroleptic drugs and electroconvulsive therapy has been abolished in law ...

(b) Ensuring that every competent patient, whether voluntary or involuntary, is fully informed about the treatment to be prescribed and given the opportunity to refuse treatment or any other medical intervention ...

Fem FN-komiteer, Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2:toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling. LDOs uttaler med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)».

Dette ga grunn til en bekymringsmelding: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur?

Helsedirektoratet rådet juli 2015 å sette ned et lovutvalg for etablering og gjennomføring av tvungent vern, og spesielt se nærmere på adgangen til tvungen medikamentell vedlikeholdsbehandling.»

Pressen har i mange år skrevet at Norge har den høyeste bruk av tvang i psykiatrien i Europa. Allikevel har antall tvangsinnlagte økt med en tredjedel i tiden 2001 til 2015 på tross av tverrpolitisk enighet om reduksjon.

Norge har klart å bli beryktet i hele fem FN menneskerettskomiteer og torturkomiteen spør: Er menneskerettsbrudd tvangsmedisinering avskaffet? I tillegg refset Europarådet sin kommissær for menneskerettigheter Norge for for mye tvang i psykiatrien og krevde en drastisk redusering.

Hva ligger i Helsedirektoratets anbefaling å «se nærmere på adgangen til tvungen medikamentell vedlikeholdsbehandling»? Council of Evidence-based Psychiatry ble opprettet 2014 og publiserer forskningsbaserte resultater om psykiatri angående "antipsykotisk" psykofarmaka og konsekvensene for å tette hullet med manglende forskning på langtidsbehandling med bl. a. deltagere Robert Whitaker (4.2, 4.7) og Peter C. Gøtzsche.

Martin Harrows langtidsforsøk viser at schizofrene underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50 prosent ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter ti år sammenlignetmed 5 prosent som er langtidsmedisinert (se intervju med Robert Whitaker i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 126-131). «(T)ilbakevending av symptomer etter seponering er en effekt av seponeringen, ikke (bare) en effekt av lidelsen.» Wunderinks randomiserte studie bekreftet resultatene. «Open dialogue» terapi metode bruker minimal medisinering og har cirka 80 prosent «revovery» (bedring som tillater å komme tilbake til familie og jobb).

PETER C. GØTZSCHE, professor, dr.med., Rigshospitalet gir en oversikt av problemene og hvordan de kan løses: I kronikken 5. august 2015 oppsummerer i Politiken: Tvang i psykiatrien bør forbydes (4.3): « (S)amlet set er psykofarmaka den tredjehyppigste dødsårsag i vestlige lande, efter hjerte-kar-sygdomme og kræft».

I «Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse» (2015) (4.4) skriver P. Gøtzsche: «Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 prosent og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse.»

Derfor ble legemiddelverket oppfordret å slutte å legitimere helseskadelig langtidsmedisinering med antipsykotika (7).

Psykiatrien er tradisjons-, makt- og autoritetsbasert og bryr seg ikke om pasientenes menneskerettigheter og helse, selv om det finnes alternativer (4.6, 4.7) Oppdraget om medisinfrie tilbud fra 2012 ble ikke realisert.

I General Comment 1 premiss 42 har CRPD-komiteen uttalt om tvang i psykiatrien: «As has been stated by the Committee in several concluding observations, forced treatment by psychiatric and other health and medical professionals is a violation of the right to equal recognition before the law and an infringement of the rights to personal integrity (art. 17); freedom from torture (art. 15); and freedom from violence, exploitation and abuse (art. 16)».

Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere umenneskelig behandling? Slutt med bare å prate om redusering av tvang. Stortingets viser her sin avmakt med bare å prate om reduksjon, men gjøre det motsatte.