Kulturlivets tilbaketog, for helsens skyld

Sanna Eriksson Ryg er ikke bare opptatt av de samfunnsøkonomiske konsekvenser av koronavirusets inntog innenfor kultursekltoren, men også av velferdstapet som oss som mennesker.

Sanna Eriksson Ryg er ikke bare opptatt av de samfunnsøkonomiske konsekvenser av koronavirusets inntog innenfor kultursekltoren, men også av velferdstapet som oss som mennesker.

Av
DEL

Leserbrev
I forrige uke pløyde jeg gjennom en 100-siders rapport om de samfunnsøkonomiske konsekvenser av koronavirusets inntog i Norge. Kjedelig, sier du kanskje? Artig, sier jeg. Vi har alle våre små gleder. Noen elementer i rapporten mener jeg allikevel du som kulturaktør og -publikum bør få med deg, selv om du ikke liker langlesing. Du som jobber med, eller er glad i, idrett, trening, kino, kunstutstillinger eller konserter.

For rapporten ser på de rene verditapene forbudene mot kultur- og idrettsarrangement har hatt, men for undertegnede kanskje mer interessant: den sier noe om velferdstapet som oss som mennesker.

For lite, for sent?

Regjeringens forbud mot alle kultur- og idrettsarrangement kom 12. mars. Siden har de kommet med krisepakker til kulturlivet, og nå åpnes det også gradvis opp for arrangement med mindre publikumsantall, treninger med få deltakere og øvinger med god avstand. Senest fredag kom den nye økonomiske krisepakken til kulturlivet, som nok var en lettelse for mange.

Disse tiltakene og oppmykningen har vært mye omdiskutert i media. Mange har stilt spørsmålet: er det nok for å redde, og beholde, mangfoldet i kulturlivet? Det har vært snakket mye om kunstnerøkonomi, idrettslags likviditet og kulturinstitusjoners fremtid, og det med rette. Men er pengene alt av betydning?

Pengene, men også helsen

Utvalget anslår i rapporten at forbudet har gitt et direkte tap for kultur- og idretts på 970 millioner kroner per måned, og de økonomiske ringvirkningene er større. Det er mange som tjener på at idrett, kunst og kultur finnes, og som har hatt en økonomisk usikker vår.

Men forbudet har ikke bare berørt ansatte, selvstendig næringsdrivende, institusjoner, lag og organisasjoner m.fl., men også i aller høyeste grad publikum. I rapporten fra Helsedirektoratet står det:

«De samfunnsøkonomiske kostnadene ved dette smitteverntiltaket består av tapt produksjon og velferdsvirkninger, som inkluderer helsevirkninger av selve tiltaket utover smitteverneffekten på kort og lang sikt.» (s. 77)

For kultur er ikke bare noe å fylle fritiden med for ikke å kjede seg; det er så mye mer for så mange. Det menneskelige aspektet ved dette forbudet er at mange mistet faste møteplasser, mestringsarenaer og et sted der man er like uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Rapporten sier at dette velferdstapet er anslått større enn tapt verdiskaping.

«Kulturlivet skal bl.a. bidra til dannelse og kritisk refleksjon, at vi tar vare på og formidler kulturarv. Idrett og fysisk aktivitet er viktig for fysisk og mental helse og er derfor viktig for folkehelsen.» (s. 78)

Håpet for fremtiden

Så hvorfor er dette viktig, når smittevern skal og bør være førsteprioritet? Jo, fordi det har noe å si for regjeringens plan for kulturlivet fremover, ikke bare økonomisk, men også når det gjelder møteplassene det gir oss. I rapporten uttaler utvalget at det bør gjøres en vurdering på om alle arrangementer skal ha samme begrensninger med tanke på smittevern, og kommer med konkrete eksempler (s. 79). Dette er en viktig del av rapporten, etter mitt syn, fordi det er vanskelig å forstå hvorfor alt har vært skåret over samme kam til nå, samtidig som det gir fullstendig mening å holde seg hjemme. Vi har jo kunnet se konserter på nett, fotballkamper i opptak og trene i stua. Dessuten har ikke dugnaden føltes som et valg, men en plikt, og den har vært viktigere enn vår kjærlighet til å oppleve og utøve kultur «live».

Men nå skriver altså utvalget at justering eller utfasing av «begrensninger (på) kultur, idrett, spisesteder og puber» ikke bare bør være prioritert, men også er en reell mulighet (s. 87), også ved at sektorene selv skal få lage egne planer for produksjon innenfor smittevernreglene. Hvis dette blir hørt av regjeringen, kan de som virkelig er gode på smittevern, sammen med kulturlivet, faktisk se på hvordan vi skal kunne møtes, oppleve, dele og skape igjen. Å lese den anbefalingen, gjorde det for meg verdt en times lesing av tettpakkede fakta og vurderinger.

Rapporten inneholder til slutt hypoteser om fremtiden for kulturlivet knyttet til best og worst case scenarioer på s. 98-100. La oss håpe best casen vinner!

Det understrekes at smittevern alltid kommer i første rekke, og at dette innlegget ikke er en kommentar på hvorvidt forbudet mot kultur- og idrettsarrangement var riktig, eller om oppmykningen av forbudet rett håndtert. Hele rapporten kan leses her: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/samfunnsokonomisk-vurdering-av-smitteverntiltak-covid-19

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags