Hvor er samfunnsdebatten på vei, hvis vi ikke tolererer at unge, norske kvinner krever sin plass?

Line Karlsvik erkvinnepolitisk kontakt i Møre og Romsdal SV.

Line Karlsvik erkvinnepolitisk kontakt i Møre og Romsdal SV.

Av
DEL

LeserbrevFor ganske nøyaktig et år siden, kunne vi lese i avisen at Island, som første land i verden, har lovfestet likelønn for kvinner og menn. I oktober 2016 gikk tusenvis av kvinner tidlig hjem fra jobb i protest mot lønnsforskjellene. Den islandske regjeringen tok grep, og har satt seg som mål å utrydde alle lønnsforskjeller innen 2022.

I Sverige fremmet regjeringen forslag til ny samtykkelov. Man må uttrykkelig si ja til sex, eller aktivt uttrykke at man har lyst til å delta. Sveriges statsminister sa at det er åpenbart at menn ikke forstår at sex skal være frivillig.

I Norge lar en slik utvidelse av loven vente på seg. Amnesty er kritisk til passiviteten, og mener en slik bestemmelse bør innføres her også. Den vil tydeliggjøre at ingen er fritt vilt for seksuell aktivitet, men at man må ha et klart samtykke i forkant. De kaller det et paradigmeskifte i voldtektslovgivningen, og en nødvendig tydeliggjøring. SV vil jobbe for at dette også vedtas i Norge.

Jeg, og mange med meg, har både skrevet om- og diskutert kampanjen #Metoo. Den har definitivt gjort noe med bevisstheten til folk flest, men når jeg får tilbakemeldinger – både fra kvinner og menn – på at denne kampanjen har gått for langt, tenker jeg det er et tegn på at vi ikke har nådd langt nok. Nå har vi satt et bredt og heftig fokus på problemet. Spørsmålet er bare hva som kommer nå?

Vi må fortsette å snakke om det. Vi må skape holdninger blant morgendagens voksne. Vi må lære ungene våre at et nei er et nei, og at grenser er noe man setter selv. Det er ingen som skal fortelle deg hva du skal tåle; verken fysisk eller verbalt. Din opplevelse av et overtramp er reell, og du trenger ikke rettferdiggjøre det for noen.

I morgen møtes aktivister og feminister over hele verden for å markere denne viktige dagen. En dag der ekstra fokus på kvinnesaken er berettiget. Det er så mye vi fremdeles har ugjort! Her i byen skal vi snakke om heltids- og deltidsproblematikken i arbeidslivet, og i tillegg har vi invitert Sylvi Bratten fra FOKUS (Forum for kvinne- og utviklingsspørsmål i verden) til å snakke om Norges rolle i den globale kvinnekampen og hvilke utfordringer vi fremdeles har i vårt land.

I disse dager går FNs Kvinnekommisjonsmøte av stabelen i New York. Der møtes både offisielle delegasjoner og sivilt samfunn fra hele verden for å sette fokus på kvinners rettigheter og utfordringer i verden i dag. På mange måter er vi nå satt tilbake. God utvikling er reversert under totalitære regimer. Kvinner mister retten til medbestemmelse og retten til å bestemme over seg selv. Dette er kritisk, og bør være en vekker; også for oss i lille Norge.

Vi er ikke best i klassen. Det er Island, og med rette. Det gir oss noe å strekke oss etter. Delta i debatten, støtt opp om dine medsøstre. Ikke la folk tråkke på- og tvinge oss til taushet.

Trakasseringen av Sumaya Jirde Ali, samfunnsdebattanten fra Bodø, som vant Zola-prisen for sivilt mot, bør være et eksempel til skrekk og advarsel for oss alle. Prisen tildeles «personer som åpent og uredd har avdekket eller motarbeidet forhold som truer menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet i Norge.» Denne prisen har hun ærlig fortjent, men noen prøver å true henne til taushet.

Hvor er samfunnsdebatten på vei, hvis vi ikke tolererer at unge, norske kvinner krever sin plass? Hva har hudfarge og etnisitet med retten til å ytre seg om likestilling og kvinners rettigheter å gjøre? Alt, eller kanskje ingen ting?

I fjor var oppmøtet på arrangementet vårt enormt. De siste årene har stadig flere sett behov for å samles denne dagen for å sette på kartet det vi fremdeles mangler i det norske samfunnet. I år tror jeg vi kommer til å bli enda flere.

Skillene i samfunnet er tydeligere enn noen gang. Debatten spissere og hatet sterkere. Vi bør og skal være likeverdige. Vi er medborgere i samfunnet, og vi vil stå på barrikadene til vi tjener like mye som menn, til vi blir økonomisk uavhengige og til vi én gang for alle kan si at vi har de samme rettigheter og muligheter som alle andre i samfunnet – uten at dette går på bekostning av vår verdighet, vår integritet og vår respekt. Vi vil fortsette å kjempe for kvinnelovgivning. Vi vil kjempe mot endringer i abortloven, og når et ungdomsparti i Norge presterer å foreslå at kvinner skal betale for abort selv, for å spare samfunnet for kostnader, skjønner vi at vi fortsatt har en lang vei å gå.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags