Landssvikanordningen og lovgivernes bakgrunn

Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

LeserbrevDet karakteristiske for planleggingen av det norske krigsoppgjøret var at oppgjøret ble utført av få menn bak lukkede dører, og selv om flere kom til under gjennomføringen, var det fortsatt et knippe mennesker som trakk i trådene. Disse få inntok dessuten sentrale posisjoner i politikken og rettsapparatet etter frigjøringen. Dette gjaldt særlig hjemmefrontens ledersjikt.

Det er verdt å merke seg at de involverte jurister som utarbeidet reglene i London, Stockholm og Oslo under krigen, i liten grad var beskjeftiget med strafferettspleie. Krigsadvokat Wilhelm Keilhau hadde ved siden av sin sosialøkonomiutdannelse juridisk embetseksamen, men hadde knapt praktisert siden eksamen og befant seg aldri i nærheten av strafferettens område. Fra å være en av pådriverne i arbeidet med å endre den opprinnelige straffeloven, tok professor Keilhau som nevnt senere avstand fra landssvikanordningen, som han mente stred mot Grunnloven § 97.

Blant Heimefrontens jurister var høyesterettsdommer Erik Solem spesialist i tinglysing, samisk rettsspørsmål og prosess, Jens Chr. Hauges hovedarbeidsområde var prisrett og Sven Arentzen var forretningsadvokat. Og pådriveren for de strenge bestemmelsene, Wilhelm Thagaard, var prisdirektør. Ingen av disse hadde særskilt erfaring fra strafferettspleie eller kriminalomsorg. Også de to justisministrene som stod bak henholdsvis forberedelsene og gjennomføringen av oppgjøret, Terje Wold og O.C. Gundersen, stod fjernt fra straffeloven, selv om Wold hadde praktisert som advokat. Men når Arbeiderpartiet var strålende fornøyd, så måtte også resten av folket være fornøyd, og ikke gi mislyd fra seg.

Dagspressen var, som Fanebust sa det, lett å tøyle i den tiden. Verre var det med lille «Paragraf 100». Fanebust har antagelig framstått som en løskanon på dekk. Derfor måtte han bringes til taushet. En måte å uskadeliggjøre ham på var å æreskjelle ham som nynazist og dermed frarøve ham den almene tillit som i særlig grad er livsviktig for enhver redaktør. Var dette det rettferdige norske rettsvesen som Asbjørn Jordahl hyller?

Så kom blokaden av «Paragraf 100» fra Typografforbundet, som forbød fagorganiserte å ha noe med bladet «Paragraf 100» å gjøre. Blokaden var effektiv i fire år, og ble bladets bane. Var dette iscenesatt av norsk rettsvesen. Eller av LO og Arbeiderpartiet, Asbjørn Jordahl?

Fanebust så og formidlet det som var skjevt i rettsoppgjøret i rettsstaten Norge. At noe var for vanskelig for mange «partifolk» å svelge, er forståelig, for det var like vanskelig for oss andre å forstå at det beskrevne virkelig kunne foregå i Norge. Men farlig blir det først når drevne lokale politikere nekter å tro det som foregikk under «rettsoppgjøret». Jeg fristes til å spørre hvordan oppstår diktaturer? Det var uhyre vanskelig å gripe Fanebust i løgn. Men der brukte Arbeiderpartiet  «deTranmælske metoder» for alt hva de var verdt. Gestaposjef Fehmer ble av norske myndigheter ført som vitne i Fanebust saken. Fehmer var vel en av de verste gestapister i Norge under 2. verdenskrig. Dagen etter at Fehmer hadde fått sin dødsdom, møtte Fehmer som vitne i lagmannsretten i Fanebust saken. Er dette et døme på norsk rettspraksis, Asbjørn Jordahl? Et annet mektig vitne i saken mot Fanebust var kriminalsekretær Hans Krijom i det tyske sikkerhets politi. Var det også i norsk rettsvesens ånd? Og hva fikk de to tyske gestapister for sine vitneprov?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags