Feil retning

Kristin Sørheim.

Kristin Sørheim.

Av
DEL

LeserbrevDet er fascinerende å se hvordan distriktspolitikken i Norge demonteres innenfra og ovenfra. Norske bønder trodde lenge at bare de fikk kvitta seg med småbrukerne med 30 sauer så skulle det bli gode vilkår for de store. Innenfra (bondeorganisasjonene sjøl) og ovenfra (regjering og storting) ble det gjennomført en enorm effektivisering og bortrasjonalisering av gardsbruk. Resultatet er sentralisering av produksjonen, sterk nedgang i sysselsetting, økt gjeldsbelastning og enda mindre inntekt i landbruket i forhold til andre yrker. Nå skal norske kommuner gjennom samme behandling, og det er økonomiske pressmidler som brukes til å skremme og lokke folk i distrikta til sjøl å bidra til å forsterke sentraliseringa.

Sentralisering og flytting av folk og arbeidsplasser og makt og verdier fra landsbygda til byene er ikke en naturlov, det er et resultat av politiske beslutninger. Norske politikere drar til Danmark for å bli inspirert til kommunesammenslåing. De snakker selvsagt med pådriverne for strukturendringene og diskuterer ikke baksida av beslutningene. I 2014 satte avisa Jyllands-Posten fokus på utfordringene i utkant-Danmark. Martin Damm, leder for Kommunernes Landsforening sa: «Vi behøver ikke ligefrem at jage folk ud af landdistrikterne, men det er man godt på vej til i dag. Byerne er snart det eneste sted, hvor man kan uddanne sig, så det er ikke mærkeligt, at de unge flytter.» Og Karsten Beltoft, Direktør i Realkreditforeningen, er enig: «Urbaniseringen i Danmark er blevet understøttet af politiske beslutninger som for eksempel kommunesammenlægninger, nedlæggelse af sygehuse samt kasernelukninger. Der kan være mange gode grunde til at træffe sådan nogle beslutninger, men man skal bare gøre sig klart, at det har konsekvenser for landdistrikterne.» Og vi snakker her om Danmark, et lite land med små avstander som opplever det slik.

Når Indre Gjemnes skal ta stilling til om de skal bli en del av nye Molde kommune, snakkes det mye om eventuelle kortsiktige økonomiske uttellinger og vises til dårlige forutsetninger for en egen Gjemnes kommune. Det blir ikke problematisert hvordan Nye Molde kommune skal få sammen sitt budsjett om 15 år, når inntektene går radikalt ned fordi kommunen blir betrakta som EN kommune. Hvis en hadde tatt seg bryet med å se hvor mye penger Molde, Midsund, Nesset og Gjemnes – hver for seg – bruker på ulike kommunale tjenester, ser en at Gjemnes er en effektiv kommune og bruker mer penger enn Molde på direkte kommunale tjenester per innbygger. Gjemnes får i 2016 13149 kroner mer per innbygger enn Molde. Med en reduksjon på 4 millioner som de taper fordi de er frivillig liten, får de 12900 kroner mer per innbygger enn i Molde. Hvis den nye kommunen får samme beløp i frie inntekter som Molde får i dag, per innbygger, taper den nye kommunen om lag 100 millioner i forhold til det de fire kommunene (Gjemnes inkludert) får i dag. Rådmannen i Gjemnes svarte på spørsmålet om hvordan Gjemnes skulle greie en innsparing på 4 mill. i tapte overføringer og inntil 8 mill. i økte kapitalkostnader: Det er dyrt å drive barnehage på fire steder når det kan drives på ett sted! Ordfører Dahl vek unna og svarte bare at «vi skal bygge noe bra sammen». Alle vet at det som alltid kommer opp som forslag når en kommune skal spare penger, er nedlegging av skoler og barnehager, nedlegging av kommunale veger, sentralisering av sjukeheimsplasser osv. Det kan sjølsagt spares litt administrasjon, men det vil uansett ikke utgjøre mange kronene (bare studer kommunetalla til Statistisk sentralbyrå). Nedlegging av administrative arbeidsplasser betyr også flytting av arbeidsplasser – fra utkantene i Nye Molde til sentrum. «Det er dyrt å drive flere steder, hvis man kan drive på ett sted ...»

Det er merkelig at ordfører Dahl ikke skjønner for en provokasjon hans framstøt for å legge under seg stadig nye nordmørskommuner er, og at han er med og framtvinger en vedvarende kamp om deling av fylket.

Innbyggerne blir oppfordra til å bruke fornuft, ikke følelser. Fornuften tilsier – hvis en vil opprettholde bosettingsmønsteret sånn noenlunde – at det fortsatt blir relativt mange kommuner i landet, og at kommunene fortsatt blir generalistkommuner og får beholde viktige oppgaver. Det gir mest tilbakeføring av verdier fra Oslo (Stortinget) til resten av landet. Møre og Romsdal taper minst 100 millioner på nytt inntektssystem før kommunesammenslåing, og enda mer etterpå.

Med langt færre kommuner i fylket, kanskje bare 5–6 som er det Fylkesmannen og sentrale politikere ser ut til å jobbe for, kan vi ikke fortsette med et eget fylkesmannsembete og et eget fylke for Møre og Romsdal. Det blir altfor mye byråkrati for altfor få kommuner. Det vil i så fall bli en alvorlig situasjon for hele fylket og særlig for Molde. Det er merkelig at ordfører Dahl ikke skjønner for en provokasjon hans framstøt for å legge under seg stadig nye nordmørskommuner er, og at han er med og framtvinger en vedvarende kamp om deling av fylket.

En relativt småmaska kommunestruktur er det mest offensive grepet vi har i distriktspolitikken. Fordi det er kommunene og fylkene som opprettholder alle velferdstjenestene, og som er pådrivere for mye av samfunnsutviklingsarbeidet. Vi vil derfor heller ikke bidra til å svekke Møre og Romsdal fylke. Fra vår side vil vi ikke prioritere Nye Molde og Nye Ålesund høgere enn andre kommuner. Vi vil arbeide for at hele fylket skal utvikles, og Nordmøre trenger mye oppmerksomhet nå, blant annet fordi de mister mange statlige arbeidsplasser.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags