Hjelp – Jeg begynner å bli gammel! – Er Hustadvika kommune klar?

Av
DEL

LeserbrevBefolkningsutvikling i Hustadvika kommune.

Hustadvika kommune vil ha ca. 13.300 innbyggere fra 01.01.2020. De siste ti årene har kommunene Eide og Fræna vokst med ca. 1000 innbyggere. Skal en tro på Statistisk sentralbyrå (SSB) vil Hustadvika kommune kun ha ca. 13.600 innbyggere i 2040. Vi lar statistikk være statistikk og har tro på at Hustadvika vil ha en mye bedre befolkningsvekst. Det er opp til oss selv om vi klarer å lage en kommune som folk vil leve og bo i.

Det vi vet er at Norge de siste ti årene har hatt en kraftig vekst i folketallet, både p.g.a. høy innvandring, relativt høy fruktbarhet samt økt levealder. Lavere befolkningsvekst, økt aldring i landkommunene samt flere og eldre innvandrere er noen av de trendene som vil prege befolkningsutviklingen framover.

Økt aldring og familiens omsorgsfunksjoner.

I 2040 blir jeg 82 år, og blir en del av denne «aldringsbølgen».

Hustadvika kommune har ca. 600 personer over 80 år pr. 01.01.2020. (ca. 4,5 % av befolkningen) I 2040 vil Hustadvika kommune ha ca. 1350 personer over 80 år. (ca. 10 % av befolkningen) Pr. 2019 vet vi at ca. 50 % av personer over 80 år (300 personer) er mottakere av hjemmebaserte tjenester, institusjonstjenester eller andre former for kurator- og besøkstjenester. Hvor mange det blir i 2040 blir kun spekulasjoner, men det er åpenbart at kommunene må sette søkelys på tilrettelegging av kommunale tjenester på en annen måte enn vi gjør i dag (Vi har ca. 500 personer fra 0–79 år som også mottar slike tjenester. Det er forventet at dette tallet ikke vil øke særlig fram mot 2040).
Et annet forhold som gjør at behovet for organisert eldreomsorg har steget drastisk, er den «utvanningen» av familiens omsorgsfunksjoner som har pågått under den moderne samfunnsutviklingen, samtidig må vi ikke glemme at mange pårørende i dag gjør en fantastisk jobb.

Omsorgsutfordringer i 2040. Er Hustadvika kommune klar for å møte min alderdom?
Hvem skal klare det dersom ikke norske kommuner klarer det? Norge har et statsbudsjett i 2019 på over 1400 milliarder eller ca. kr 250.000 pr. innbygger. Til sammenlikning har Sverige et statsbudsjett på ca. 1000 milliarder eller ca. kr 100.000 pr. innbygger. Finnes det noen land i verden som har et statsbudsjett som er større pr. innbygger? For å gjøre utsiktene enda bedre for oss som bor i Norge, er aldringen enda større i de fleste land i Europa.

Utfordringene er tydelige og krevende, men Norge har tradisjon for å finne gode tverrpolitiske løsninger i slike situasjoner. Barnehageutbyggingen er det siste gode eksempelet vi har. Her gikk mange aktører sammen (offentlige, private, og ideelle organisasjoner). Det var dette mangfoldet av aktører som gjorde det mulig.

Selvsagt vil Hustadvika kommune være klar til å møte min alderdom. Jeg tror dette best kan gjøres ved at vi får til et politisk samarbeid/samspill mellom ulike offentlige, private og ideelle aktører. Omsorgsutfordringene i 2040 er så tydelige at hele helse og omsorgssektoren må bidra. Offentlige, private og ideelle organisasjoner må samarbeide i en velferdsmiks. Det offentlige skal ha hovedansvaret. Det må vel også være lov å håpe at innsatsen som er gjort de siste ti årene på det forebyggende området skal gi resultater, slik at hjelpebehovet for 80 åringene i 2040 er mindre enn i dag?

Kvalitetsreform og trygghetsstandard.
Høyre har startet arbeidet med en nasjonal kvalitetsreform – «leve hele livet» Hensikten med reformen er å møte de omsorgsutfordringer som nasjonen står ovenfor. Dialogmøter med brukeren for å finne ut hva som er viktig for dem, er en del av dette arbeidet. Reformen skal hindre at omsorgen svikter på de viktigste områdene – mat, helsehjelp, aktivitet og fellesskap. Samtidig med kvalitetsreformen ønsker Høyre at alle sykehjem skal utarbeide en «Trygghetsstandard» som skal bidra til å minske de store forskjellene i kvalitet mellom ulike sykehjem. Standarden tar for seg tre områder: Aktive og meningsfulle liv, ernæring, mat og måltider samt lindrende behandling og omsorg ved livets slutt. Dette er en prioritert sak også når det gjelder ressurser. Dette blir særlig viktig for Hustadvika kommune som nå skal utvikle likeverdige tilbud på sine sykehjem og på andre tjenester.

Hva er viktig for meg?

Som tidligere nevnt er jeg en del av den «såkalte eldrebølgen» i 2040 og skal vi tro på «dagens statistikker» er det mer enn 50 % mulighet for at jeg i 2040 har behov for litt ekstra hjelp fra Hustadvika kommune. Hva blir viktig for meg dersom jeg trenger hjelp? Aller helst vil jeg ikke tenke på det, for det kan da ikke gjelde meg ...

Det som er viktigst for meg (før jeg havner på sykehjem) er:
– At jeg holder meg frisk og ikke trenger hjelp.
Noe kan jeg forebygge selv ved hensiktsmessig aktivitet, tilrettelegging hjemme, god og riktig mat m.m. Men, livet handler også om flaks og uflaks. Så langt har jeg hatt flaks. Hva som skjer i morgen vet ingen.

– At vi klarer å skape et aldersvennlig samfunn.
Hvor jeg blir sett på som en ressurs som kan bidra, selv om jeg er i den «frie tilværelsen/pensjonist».

– At jeg har muligheten for å kunne velge.
Jeg vet selv hvilket tilbud jeg vil trives med, derfor ønsker jeg valgmulighet. Hustadvika kommune må åpne for at praktisk bistand i hjemmene blir tilbydd fra både private og offentlige. (Eide kommune har hatt dette i mange år) Jeg ønsker også å kunne velge dersom jeg skulle ha behov for hjemmesykepleie. Praktisk bistand i hjemmet og hjemmesykepleie bør organiseres og leveres som en felles tjeneste. Her må lovverket endres.

– At jeg kan få min egen medarbeider.
Dersom jeg skulle få funksjonsnedsettelser ønsker jeg å kunne delta i samfunnet. Høyre vil fjerne øvre aldersgrense på 67 år, og innføre rett til å få brukerstyrt personlig assistent til alle, uavhengig av alder.

– At jeg møter dyktige/kompetente medarbeidere. Kvalitet i tjenesten.
Hvordan jeg som bruker vil vurdere kvaliteten på den tjenesten jeg får, vil være opp til min «subjektive» opplevelse av dette. Det er i møte med de «kompetente» medarbeiderne jeg setter «karakter» på kvaliteten. Jeg ønsker at tjenesten organiseres slik at jeg ikke får for mange personer å forholde meg til. Det gir trygghet og forutsigbarhet. Vi må fortsette å heve kompetanse til alle medarbeidere. (i 2018 var det satt av 1,5 milliarder)

Nye arbeids- og organisasjonsmodeller og alternative turnusordninger må innføres.

Det som er viktigst for meg (dersom jeg havner på sykehjem) er:
– At pårørendes behov, ønsker og innsats for å kunne hjelpe blir kartlagt og planlagt i samarbeid med meg (dersom mulig) og omsorgstjenesten. Det blir ikke bra for meg dersom mine nærmeste sliter seg ut.

– At overgangen mellom eget hjem og sykehjem ikke blir for vanskelig. Tenk å få møte de samme personer som var hjemme oss meg når jeg flytter inn på sykehjemmet. Ikke mulig vil mange si, men en mer samordnet bruk av ressurser mellom hjemmetjenester og sykehjem må til dersom en skal sette brukeren i sentrum.

– At jeg får god og «kjent» mat.
I en tilværelse hvor jeg ikke har det «travelt», blir neste måltid et høydepunkt i dagliglivet. God mat (matlukt) er og blir svært viktig for meg. «Kortreist» mat fra lokalt næringsliv blir bra. Ernæring, mat og måltider blir en del av trygghetsstandarden som Høyre skal innføre.

– At jeg får holde på med aktiviteter ut fra mine forutsetninger og ønsker.
Hva jeg kan holde på med om 20 år og hva jeg syns er artig er vanskelig å si.
Kanskje jeg skal glede meg til den «sakte tiden» hvor jeg har tid til å reflektere og ikke behov for alle disse aktivitetene. Vekk fra holdningen om at en må «ha det travelt» for å ha et meningsfullt liv.

Skal jeg tro på Inge Lønning, så «fødes vi vel som originaler, og så blir vi mer og mer originaler etter hvert som årene går». Da blir det fortsatt det jeg syns er artig/meningsfullt i dag, som blir mine ønsker om 20 år. Altså ingen endring.

At «Dippeduttene/app-ene» fungerer – Velferdsteknologien

Når jeg flytter inn i mitt «siste hjem» må teknologien fungere. Det største bildet på veggen (TV en) blir viktigere enn noen gang. Gjennom denne kan jeg kommunisere med mine nærmeste. Dette blir selvsagt standard inventar (fiber og min. 55 tommer TV) på alle sykehjem. Skulle jeg ønske meg «digitale pakker med mine favoritter» ut over standard, må jeg ha mulighet til å kjøpe dette. Alt dette må være svært brukervennlig og «dippedutt/app – ansatte» må være raskt på plass dersom jeg «knoter» med knottene.

På aktivitetsrommene ønsker jeg storskjermer med overføring av ulike kulturopplevelser. Ledelsen/kultursjefen er kontinuerlig i forhandlinger om innkjøp av gode kulturopplevelser. Skal alle kulturhusene som vi bygger i Norge overleve må en se nye markeder. Jeg blir en del av et slikt marked.

Jeg spør igjen: Er Hustadvika kommune klar?

Vi trenger flere hender – samtidig som vi vet at det blir færre hender til å utføre helsetjenester fram mot 2040.
At «dippeduttene» fungerer – altså velferdsteknologien, med alt det innebærer, betyr likevel at vi må tenke smartere, jobbe enklere, samarbeide enda bedre – herunder de forskjellige profesjoner, pårørende og frivillige.

Vi må redusere byråkratiet, særlig statlig byråkrati. Slutte med unødvendige rapporteringer, utfylling av skjemaer og utredninger som stort sett konkluderer med selvfølgeligheter. Alle yrkesgrupper må i framtiden påregne mer «ansikt til ansikt» tid med bruker og mindre tid på et kontor.
Har vi tid å miste? Det tror jeg ikke. Hvis mine tanker om hva som er viktig for meg skal være på plass når jeg fyller 82 år, må vi bruke våre kompetente innbyggere i Hustadvika og starte planleggingen nå!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags