Historisk feil om Midtøsten

Av
DEL

LeserbrevI et leserinnlegg i TK lørdag 21. mars skriver Jo Heringstad at Israel ikke ble angrepet østfra, dvs fra Jordan, under seksdagerskrigen i 1967. Og så benytter dette for å påstå at Israel gikk til en erobreringskrig mot «Vestbredden» og Jordan. Derfor er altså Vestbredden okkupert av Israel i dag.

Dette er historisk feil. De historiske kildene sier at Israel også ble angrepet fra øst i denne krigen i tillegg fra sør (Egypt) og nord (Syria). Se for eksempel i boken «Araberne. Historien om det arabiske folk» av Eugene Rogan side 390 og 391. Sitat: «Kong Hussein hadde stilt sine væpnede styrker under egyptisk kommando i henhold til forsvarsavtalen han hadde inngått med Nasser seks dager før. Den egyptiske overkommando beordret nå jordansk artilleri og flyvåpen til å angripe israelske flybaser». De rakk å utføre ett angrep før Irael gikk til motangrep.

På neste side i boka: «--- de jordanske panserenhetene som hadde satt seg kraftig til motverge på Vestbredden». Det er også kjent at det var harde kamper mellom jordanske soldater og israelske i Øst-Jerusalem. Så dette startet i høyeste grad som en forsvarskrig for Israel.
Hva skjedde 19 år tidligere da Israel proklamerte seg som selvstendig stat: Da okkuperte Jordan Vestbredden under sin engelske general og hærfører Glubb Pasha. Denne okkupasjonen ble ikke godkjent av verdenssamfunnet, bare av England og et land til. Så dette var okkupasjon. Det budde da mange jøder i Judea og Samaria ( Vestbredden). Alle disse ble fjernet av Jordan, enten drept eller jaget bort. Bare i Øst-Jerusalem ble over 50 synagoger jevnet med jorden. Vestbredden ble «jøderein».
Jordan er i dag «jøderein». Det sies at det kanskje bor en jøde i Amman. Ja, hele den arabiske verden er i dag nesten «jøderein». Før 1948 bodde det nesten 1 millioner jøder i den arabiske verden. Både Arafat og Abbas har sagt at når staten Palestina blir en realitet skal det ikke bo en eneste jøde der.

Etter Oslo-avtalene ble Vestbredden delt i A, B og C-områder. Araberne regjerer i A-områdene og Israel C-områdene. Jødene har ikke lov å reise inn i A-områdene. Det står store røde skilt med forbudtekst på 3 språk. Har selv sett skiltet utenfor Nablus. Dersom en jøde skulle forville seg inn i et slikt området, er muligheten for å bli drept store. Obs: Nablus het tidligere Sikem og var et kjerneområde for jødene i gammeltestamentlig tid. Byen Silo i nærheten var jødenes hovedstad i flere hundre år. Og her fikk Abraham løftet fra Gud!

I C-områdene som Israel styrer får derimot både jøder og palestina-arabere bo. I C-området ligger det f.eks et industriområde som heter Barkan. Der er det bygd mange fabrikker, og industrigrundere står i kø for å bygge flere. Der er det lovbestemt at halvparten av arbeidstokken skal være palestinaarabere og andre halvparten jøder. Disse har samme lønn og samme arbeidsvilkår. Alle arbeiderne får her lønn som er mellom 2 - 3 ganger høyere enn hva araberne får i palestinske fabrikker på Vestbredden. De kan derfor forsørge både sin egen familie og en vennefamilie med denne lønnen. Dette vil BDS-bevelsen boikotte!
Hva er det som er mest fredsskapende? At arabere og jøder får jobbe sammen på likefot eller at folkene skilles som i A-områdene?
I Israel bor det mellom 1,5 - 2 mill arabere med rettigheter på linje med israelerne. I samband med noen fredsforslag ble det lansert et forslag om å overføre noen områder i Israel som ligger inn til grensa til Vestbredden over til Vestbredden. Siden det bodde mange arabere der kunne det være naturlig og at Israel fikk tilbake et annet område med få arabere. Det ble store protester fra de impliserte beboerne og fra de arabiske representantene i Knesset. Når det kommer til realitetene så har araberne som bor i Israel det mye bedre enn på Vestbredden. Alt i alt er det nok i Israel araberne har det best i forhold til alle arabiske land.
I 1994 ble det opprettet en fredsavtale mellom Jordan og Israel. Der ble det fastslått at grensen mellom de to landene skulle følge Jordan-elven og en linje fra Dødehavet til Akababukten. Dett er ikke uten betydning.
I år er det 100 år siden fredsoppgjøret etter 1. verdenskrig ble gjort i San Remo og godkjent av Folkeforbundet etterpå. Det var her internasjonal lov for området ble opprettet. FN-resolusjoner er bare rådgivende. Begge parter må godta de før at de blir bindende.

Stein Fredrik Solli

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags