Det skurrer voldsomt i mitt medisinskfaglige øre

Nils Kvernmo (fra venstre), Guri Viken og Astrid Brandshaug inne på Kristiansund sjukehus under Bunadsgeriljaens aksjon fredag.

Nils Kvernmo (fra venstre), Guri Viken og Astrid Brandshaug inne på Kristiansund sjukehus under Bunadsgeriljaens aksjon fredag.

Av
DEL

LeserbrevÅrsaken er direktør Kvernmos og styret i HMR sin avgjørelse om å ta bort tilstedevakt for anestesilege på sykehuset i Kristiansund seinkveld og natt for å spare penger.

At det ikke skurrer så høyt i fagdirektørens/klinikksjefens ører at det ble så ubehagelig at tanken ble droppet før direktøren fikk vurdert det, forundrer meg voldsomt.

Jeg mistenker at det ikke er faget som kommer i første rekke, men økonomien og direktørens voldsomme press på hele sin organisasjon til å levere mer og innenfor budsjettet!

Så kjenner vi retorikken fra så mange tidligere eksempler i helseforetakene, at ledelsen bedyrer at det driftes innenfor Lovens rammer mht pasientsikkerhet. Vi som har arbeidet i faget medisin lenge, har opplevd at organiseringen i helsenorge til tider tøyer grensen for forsvarlighet til det ytterste gang på gang. Men konsekvensene av å varsle, rope høyt om medisinskfaglig betenkelige organiseringer, eller for en leder å innrømme at «nå var streken overskredet», har så store konsekvenser at noen må eller blir bedt om å forlate skuta. Det er skremmende!

Jeg har vært lege i 18 år. Jeg er spesialist i indremedisin og infeksjonssykdommer. Jeg arbeidet mange år ved Kristiansund sykehus, nå med akuttmedisin i Akuttmottaket ved St. Olavs hospital. Jeg har møtt og behandlet mange kritisk syke pasienter. De pasienthistoriene jeg husker best er der jeg som relativt uerfaren lege sammen med en sykepleier behandlet kritisk syke pasienter alene på grunn av utilfredsstillende systemer som ikke var rigget slik som i dag med for eksempel et medisinsk mottaksteam (MMT). Det var som lege i spesialisering ved medisinsk avdeling i Kristiansund på kveld og natt da anestesilege og andre overleger hadde hjemmevakt og man holdt fortet inntil høyere kompetanse kunne bistå ved sykesenga, som har brent seg mest fast i mitt hode.

Jo, jeg har opplevd akutt kritisk syke pasienter som overlege i Trondheim også, men her er det utenkelig at man ikke har et «toppet team» fra det tidspunktet pasienten kommer inn døra, 24/7. Man må ikke tro at det bare er på universitetssykehuset at de kritisk dårlige pasientene havner, selv om debatten om hvor traumemottak i HMR skal lokaliseres, gir inntrykk av det motsatte. Selvsagt er det flere pasienter og noen spesielt selekterte pasienter som fraktes til et universitetssykehus, men de medisinsk akutt alvorlige kompliserte tilfellene dukker også opp på døra i Kristiansund, på Tynset, i Sandnessjøen slik som på Ullevål universitetssykehus med lokalsykehusfunksjon i Oslo.

For traumepasientene foreligger det nasjonale kriterier som bestemmer destinasjonen. Det gjelder ikke den kritisk syke medisinske pasienten som indremedisinerne ved Kristiansund sykehus forholder seg til, og som vanligvis i dag behandles av et MMT både ved Kristiansund sykehus og ved St. Olavs hospital. Liknende gruppe pasienter fra et materiale innsamlet i akuttmottaket ved St. Olavs hospital de siste årene, har over 20% 30-dagers mortalitet (altså 20% av pasienten dør ila de neste 30 dagene pga den aktuelle tilstanden eller komplikasjoner den fører med seg). Det er ingen grunn for å tro at det er annerledes med de pasientene som behandles av et MMT i Kristiansund. De har de samme kontaktårsakene: Hjertestans, pustevansker, forgiftninger, blodforgiftning (sepsis), bevisstløse pasienter av ukjent årsak ved ankomst sykehus. Disse pasientenes medisinskfaglige kompleksitet og alvorlighetsgrad kan sammenliknes med traumepasienter med omfattende skader i brystkasse, buk og i andre kroppsdeler samtidig.
Det er dette indremedisinerne i Kristiansund reagerer kraftig på og viser til at deres avdeling da må toppe laget med annen mer kompetent lege tilstede hele døgnet, uten at de på noen måte tror at de kan kompensere for en ikke tilstedeværende anestesilege de første kritiske minuttene av et pasientmottak. De vil ha et «toppet» lag fra når pasient kommer inn døra, der hører anestesilegen også hjemme.

Enten det er inneliggende pasienter som får en kritisk forverring av sin tilstand, kritisk syke pasienter som dukker opp på Legevakten i samme bygning, eller om alvorlighetsgraden til pasienten ikke er erkjent før ankomst til sykehuset slik at riktig kompetanse befinner seg i akuttmottaket når pasienten trilles inn, «katastrofe»-keisersnittet, eller de akutt tette luftveiene til et spedbarn, er alle disse pasientene i behov av en anestesilegevurdering umiddelbart. Tilkalling av anestesilege med 10-30 minutters utrykning, blir mager trøst. Det var nok dette også administrerende direktør Hårstad forstod i 2015 da tilstedevakt for anestesilege ble opprettet i Kristiansund også.

Det er hårreisende at man nå faglig sett gjør helomvending åpenbart kun av hensyn til å spare penger! Er man ærlig fagmann kalles dette økt pasientrisiko og en åpenbar fare for at en kritisk syk pasient ikke får nødvendig, forventet og tilfredsstillende behandling tidsnok. -Dette er gambling med liv og helse i 2019.

En billedlig sammenlikning vil være å be brannvakta sende stigebilen til en brann i 7. etasje på Barmannhaugen 10-30 minutter etter at brannbilen har rykket ut!

Et stort problem ved slike beslutningsprosesser synes å være at mange toppledere i helseforetakene verken har tilstrekkelig medisinskfaglig kunnskap eller praktisk erfaring i å utøve den. Man oppnevner medisinskfaglige rådgivere som skal kvalitetssikre dette. Her oppstår det med en gang en interessekonflikt mellom de innsparingskravene den medisinskfaglige uegnede direktøren stiller, og de forventningene medisinskfaglig rådgiver selv opplever han eller hun måtte tro at direktøren stiller til dem. Her kan faglighet tape for «lojaliteten» til direktøren og hans hovedoppgave (i alle fall slik feks Kvernmo tidligere har framstått i enkeltsaker fra tiden på St. Olav): Å holde budsjettet, Loven og ikke nødvendigvis verken ta et samfunnsøkonomisk perspektiv over driften, eller forsøke å gjøre medisinskfaglige riktige prioriteringer.

Vi må få medisinskfaglig kompetent toppledelse. Bare da kan slike hårreisende avgjørelser som å kutte tilstedevakt for anestesilege på et lokalsykehus med akuttfunksjon i 2019 unngås.

Skal noe kuttes, må det skje lengst mulig borte fra pasientens sykeseng: Anestesilegen, indremedisineren, kirurgen og sykepleieren med sin spesialkompetanse (så fins det også andre viktige støttepersonell og -funksjoner) står der. Direktører med etterlønn står ikke der!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags