Det skal ikke være moro å ha det gøy

Av

En motgangssupporters bekjennelser.

DEL

LeserbrevDe fleste unge guttebarn når et punkt hvor man innser at et valg må tas.

«Hvem heier du på?»

Og det kjapt.

«Hva er laget ditt?»

Man må velge seg et engelsk fotballag. Et valg som skal gjelde for resten av livet ... må gjøres før man har lært å kle på seg en genser riktig vei. Det føltes urettferdig, husker jeg.

Spesielt om man tenker på at enkelte slipper å velge. Hadde du en far som var Liverpool-supporter, ja, da var saken grei.

«Hva er laget ditt?»

«Liverpool, så klart. Som min far, hans far og hans far før han.»

Hadde du min far, for eksempel – da var det ikke like mye hjelp å få. Min far bryr seg så lite om fotball at han valgte å dra på fisketur dagen Norge slo Brasil i 98. Det resten av oss husker som «Mirakelet i Marseilles», er for han «en tirsdag han var på fisketur». Jeg kunne jo ikke la dette mennesket påvirke mitt valg av fotballag.

«Hva er laget ditt da, Fredrik?»

«Smøla jeger- og fiskeforening.»

Kortere vei til juling finner du ikke.

Nei, jeg innså fort at dette valget var mitt, og mitt alene. Og for et valg det var. For et press. Jeg var seks år og sto foran mitt livs viktigste avgjørelse.

Men så grep skjebnen inn. For samtidig som mitt livs valg skulle tas, ble en ung nordmøring solgt fra Molde til Manchester United. En tjuefire år gammel gutt med ansiktet til en baby.

Det er vanskelig å helt beskrive hvor stor Ole Gunnar Solskjær var for en seksåring i 1996. Han var en superhelt. En kryssning mellom et ikon, en konge og en gud. Alle guttene i klassen – alle som ikke var arvelig belastet med Liverpool eller Arsenal – ble Manchester United-supportere.

Alle.

Alle i hele Norge, kunne det virke som. Det var Solskjær-feber fra Lindesnes til Nordkapp, og jeg bodde i det åndelige Sentrum av det hele. I Kristiansund. I Karihola, til og med. Rett ved huset han vokste opp i. Superhelt-konge-guden som putta mål på mål på mål for verdens største fotballklubb bodde her!

Det store valget var ikke så vanskelig likevel. Det kan knapt kalles et valg, faktisk.

Jeg ble Chelsea-fan. Selvfølgelig.

Valget mitt skapte bølger, men for meg var logikken enkel: Chelsea var ikke spesielt gode. Derfor var de perfekte. De holdt seg rundt sjetteplassen på tabellen hvert år, og det var mer enn nok. Nesten litt i overkant faktisk. For det verste du kunne være var en «medgangssupporter.»

Det er nok flere grunner til at jeg tenkte slik. For det første må man jo huske at dette var på nittitallet. Janteloven sto sterkere i den gjengse seksåring den gangen. «Man skal ikke tro at man er noe – derfor så skal man ikke heie på et fotballag som faktisk vinner.»

For det andre så kjente jeg min kulturhistoriske besøkelsestid mye bedre enn mine klassekamerater.

For vi er slitere, vi kristiansundere. Vi er den siste levning av den sanne arbeiderklassen. Etterkommere av mennesker som fikk øye på noen ufruktbare holmer uti den mest forblåste delen av norskekysten, og tenkte «Her! Her skal vi bo!»

Og her bor vi jaggu enda. Vi flytter oss ikke en centimeter. Da sier det seg selv at vi er født med en felles forståelse av at ting skal være litt vanskelige. Alt man foretar seg skal være litt slitsomt – selv det hyggelige. Spesielt det hyggelige! Om du tror at det skal være moro å ha det gøy, ja, da har du kommet til feil by, kamerat. Da kan du flytte til Molde. På denne siden av Furset, her skal ting være et salig blodslit. Også fotball.

Det ville vært direkte naturstridig om jeg skulle stille meg bak verdens største fotballklubb. Om United så hadde hatt 25 kristiansundere i stallen så hadde det vært helt uaktuelt. Uaktuelt, umusikalsk, rett og slett unorsk. I hvert fall u-kristiansundsk.

Om det var nøyaktig slik jeg ordla meg da jeg rettferdiggjorde valget mitt som seksåring er jeg litt usikker på. Mulig jeg parafraserer litt. Men essensen av det hele var noe i denne duren, det føler jeg meg ganske trygg på. At jeg nok ble oppfattet som et litt merkelig barn føler jeg meg også stadig tryggere på.

Uansett var Chelsea i alle fall blitt laget mitt. Valget var tatt.

Ingen skulle noen gang kunne kalle meg «medgangssupporter.» Og for å være hundre prosent sikker på det, innledet jeg samtidig et intenst kjærlighetsforhold til det norske herrelandslaget.

Ja, jeg var en ekte motgangssupporter. En som elsket fotball, men som åpenbart hatet seg selv, på ett eller annet nivå.

Men så skjedde det ting.

Chelsea ble oppkjøpt av en russisk rikmann og begynte å vinne.

Plutselig begynte jeg å møte andre Chelsea-fans. Folk som mistenkelig nok ikke var å se da laget var tapte. Nei, disse menneskene kom drivende i medvind, på et flak av russiske oljepenger. De var medgangssupportere. Og det tok ikke lang tid før folk begynte å kalle meg det samme.

Da Chelsea vant ligaen i 2005 var det helt uaktuelt å fortsette som Chelseasupporter. Jeg droppet Chelsea på dagen. Det falt meg selvsagt aldri inn å finne meg et nytt lag. Det ville vært direkte blasfemisk. Man får bare velge lag én gang i livet.

Litt synd, egentlig, for situasjonen min var nå blitt ganske håpløs. Den eneste livlinen mellom meg og sporten jeg elsket – det eneste som holdt liv i fotballgleden – var det norske herrelandslaget. Slaget var med andre ord tapt. Selv jeg har en grense. Jeg er motgangssupporter, ikke selvskader.

Årene gikk. Norge utforsket stadig nye dybder på Fifa-rankingen og Chelsea fortatte å vinne. Litt etter litt ble jeg mer og mer bitter. Hadde jeg forhastet meg da jeg demonstrativt sluttet å heie på et lag, kun fordi de vant? Jeg husket at jeg hadde gjort det i protest – men slet litt med å huske hva jeg hadde protestert mot.

Protesten min gikk til sjuende og sist kun ut over meg selv.

Fotballgleden forsvant helt ut av livet mitt. Det var for sent å begynne å heie på Chelsea igjen. Altfor sent. Jeg ble til slutt en av de folka som bare «liker spillet».

«Jeg liker fotball, men har ikke noe lag»

Slike ting kunne jeg si til folk.

«Ja, nei, jeg ser storkampene i England, VM og Champions League-finalen, men jeg bryr meg ikke så mye om hvem som vinner.»

Sånne folk er det verste jeg vet. Rent fotballmessig hadde jeg nå virkelig begynt å hate meg selv. Noe jeg understrekte ved å fortsette og se norske landskamper.

Jeg sto nok en gang overfor et valg. Skulle jeg anerkjenne at fotballen var død? Skulle jeg kaste inn håndkleet, og heller bli en eremittisk fluefisker som min far? Bruke resten av livet på å dra opp fisk som jeg umiddelbart slipper ut i havet igjen?

Nok et valg måtte tas. Og nok en gang var det vanskelig.

Men nok en gang griper skjebnen inn. Og nok en gang kommer skjebnen i form av en krøllete nordmøring.

En førtiseks år gammel mann med ansiktet til en baby. En dag i desember, 2018 kom mitt Solskjær-øyeblikk. Skarve tjueto år etter klassekameratene mine. Endelig blir jeg smittet av Solskjær-feberen. Og siden jeg ikke hadde den som barn, er det som om den er kraftigere nå. Litt som med vannkopper, bare uten kløen og koppene – bare med barnlig fotballglede.

Mannen som har tatt fra resten av oss håpet om å noensinne kunne kalles «Kristiansunds store sønn» drar nok en gang til Manchester, denne gangen som sjef. Først midlertidig. Så fast. Og denne gangen klarer jeg ikke å dy meg.

Så lenge gutten fra Karihola er sjef, er jeg Manchester United-mann. Kall meg gjerne medgangssupporter. Jeg er en medgangssupporter. Men nå har jeg blitt gammel nok til å innse at det er nok motgang her i livet. Man bør ta den medgangen man får.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags