Noen tall vil man helst ikke høre om, fordi de sier litt for mye om hva som er galt i samfunnet vårt. Men da er det jo nettopp de tallene vi må snakke om. Et sånt tall er 10,3. Det er andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, ifølge nye tall SSB publiserte denne uka. Det er et tall som har økt voldsomt de siste 15 årene. Fra 3,3 % i 2001 til 10,3 % i 2016. Bak dette tallene er det 100 000 barn og deres foreldre, som sliter med å få endene til å møtes. Ifølge SSBs tall er ingen deler av landet uberørt, alle fylkene har opplevd vekst det siste året.

Dette er et av flere konkrete uttrykk for at forskjellene i Norge øker. For samtidig som stadig flere har dårlig råd – har vi aldri hatt flere millionærer og milliardærer i Norge enn vi har i dag. Aldri tidligere har det blitt bygd flere luksushytter, solgt flere luksusbiler eller tatt ut mer utbytte fra børsen enn akkurat nå.  

Slike forskjeller burde vi ikke godta i samfunnet vårt, derfor sier Rødt at vår hovedoppgave er å bekjempe Forskjells-Norge.

Det må man gjøre på mange måter; i arbeidslivet, med skattesystemet og gjennom lønnsforhandlinger. Men når det gjelder barnefamilier og fattigdom så kommer vi ikke utenom å gjøre noe med velferdsordningene.

Mitt forslag er at vi snur om på politikken som har vært ført av dagens regjering. At kuttene i formuesskatten på 6 000 millioner kroner reverseres, og at man istedenfor bruker deler av disse pengene på tre ting. For det første må barnetrygden økes. Hvert eneste år siden 1996 har regjeringer, fra høyre og venstre side i politikken, latt være å prisjustere barnetrygden. Det betyr i realiteten at barnetrygden har blitt verdt mindre og mindre. Det er konsekvensen når kronesummen står stille samtidig som kostnadene på alt må kjøpe for å forsørge barnet sitt har steget med over 50 % i samme tidsperiode.

For det andre må man styrke barnetillegget som de uføre får. Å kutte i dette tillegget er det mest smålige dagens regjering har gjort. I et budsjett på over 1 200 000 millioner kroner valgte de å spare inn 38 millioner ved å ta fra de aller mest utsatte familiene.

Og sist men ikke minst må det bli mulig for enslige forsørger å overleve økonomisk. Særfradraget for enslige forsørgere må økes og overgangsstønaden, som gjør det mulig for enslige forsørgere å fullføre utdannelse, må styrkes.

Dette er tre krisetiltak som helt direkte bedrer økonomien til de familiene som skjuler seg bak tallet 10,3. De løser ikke alle problemer, men vil i det minste snu utviklinga. Fra stadig større forskjeller hvert eneste år, til mindre. Og det er der man må begynne – med å skape et vendepunkt.