Det hendte i de dager…

Av
DEL

LeserbrevDa korona herjet verden og folket trengte trygghet og stabilitet – at det gikk ut en befaling fra enhetslederen ved bo og habilitering – det må spares en masse penger.

For en ekstern konsulent hadde sett på vilkårene i enheten og sagt at det ikke fantes andre måter dette kunne gjøres på.

Alle skulle nå la seg transportere til Dale i en liten minibuss.
Så får vi vel bare være takknemlig det ikke var et esel.

Så håper jeg det foreligger en plan for smittevernstiltak i bussen – for våre venner trenger hjelp til dette.
Jeg håper også det foreligger en plan for helsetiltak nå som den daglige mosjonen rusleturen til og fra jobb byr på.

For ikke å snakke om den psykiske helsen, for her får man jo seg en verbalt midt på trynet til stadighet.
Å lese dette i avisen først – nok en gang. Jeg kan ikke få sagt hvor smålig jeg synes det er. Hva med å ha nok ryggrad til å enten invitere til et digitalt møte, eller i det minste sende oss pårørende en e-post med en heads up?
Først brukte jeg en måned på å trygge min datter på at hun ikke kom til å dø av korona, selv om hun ble sendt hjem fra jobben på Morbærtreet, deretter går all min ledige tid til å forklare at det ikke er henne det er noe feil med. (Hun tror hun har gjort noe galt når de tar fra henne jobben på dette viset). Dere som jobber i enheten burde ha vett og forstand nok til å skjønne at brukerne deres ikke skjønner omfanget av det som skrives. Min datter blir sint – hun blir en utfordring når hun blir utrygg. Dette krever mer fra personalet i boligen også.

Samlokalisering av dagaktiviteter på Dale aktivitetssenter

Nedleggelsen av Morbærtreet aktivitetssenter: – Skam og tristhet

Tordnet mot kuttforslag: – Et skammens eksempel

Fortsatt eksistens for Morbærtreet?

Lev hele livet

Er alle steiner snudd?

Ikke skjønner hun at det ikke er vedtatt ennå heller – når vi prøvde å forklare det så lurte hun på om ikke dere bare kunne gi henne beskjed når dere har bestemt dere. All denne usikkerheten hun skal gå og bære på i månedsvis. Det er tungt det. Det er tungt for oss pårørende, men det er mye, mye tyngre for brukerne. De trenger som nevnt stabilitet, forutsigbarhet og trygghet.

Amnesty definerer menneskerettigheter så fint: Alle mennesker er født frie og er like mye verd. Derfor har vi de samme rettighetene.

I en vanlig bedrift ville tillitsvalgte vært involvert i prosessen og de ville protestert høylytt på bruk av ekstern konsulent når man mangler flere millioner.
Jeg vedder på at det finnes pårørende som ville hjulpet til med denne jobben gratis for å slippe å oppleve det vi gjør nå. Og kanskje finnes det ansatte i kommunen med kompetanse og litt ledig kapasitet også.

Vet hva det koster

Men så må vi også flytte fokuset over på det kommunale budsjettarbeidet. Det kommer vel ikke som noen overraskelse på noen hva en bruker med funksjonsnedsettelse koster Kristiansund kommune i året? – Disse beløpene har vært kalkulert siden de ble født. Og kommunen bruker de til sin fordel hver gang det er mulig. Og når nå denne viktige enheten rammes av det man kaller overforbruk osv – burde man ikke da øke bevilgningene/budsjettrammene?

Personalet lønnes etter stillingsnivå innenfor en viss ramme, og at personal blir syke er heller ingen overraskelse. Man vet at man må ha inn vikarer for å ivareta lovfestede krav. Men så må man jo legge til litt for å ivareta menneskelige behov. Man må ha en ekstra person som kan kikke innom en bruker oftere når vedkommende er syk, sengeliggende eller pleietrengende. Verdighet og omsorg skal ivaretas. Man kan ikke spare. De har basale behov som må dekkes, samme hvor mye overforbruk det er i kommunen. De fleste berørte synes dette er urettferdig. Man fjerner mangfoldet fra bybildet, man rammer en svak gruppe som ikke kan stå opp for seg selv.
Slitne pårørende presses til det ytterste og man presser også en løsning ned over hodet på de ansatte.

Brukerne greier ikke lengre å skille mellom jobb og bolig når det er de samme folkene over alt. Det blir ikke like tydelig overgang. Mange av brukerne vil ikke lengre se at det er noen forskjell og dermed vil også motivasjonen til innsats bli mindre. Meningsfylt hverdag blir til oppbevaring.

Rett til arbeid

Menneskerettighet: Rett til vern mot diskriminering, rett til arbeid, helse og velferd.
Man søker å løfte frem grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet står det i Store Norske Leksikon.

Her kan man jo kose seg glugg i hjel med å vri menneskerettighetene til det som måtte passe det dårlige budsjettarbeidet.

Helse og velferd blir ikke ivaretatt på en god nok måte om kuttforslaget blir vedtatt. Å samle en større gruppe med ulike funksjonsnedsettelser under samme tak er ikke uproblematisk. Det å gå med en minimumsbemanning basert på antall brukere kan bli en katastrofal opplevelse for flere parter. Psykisk forverret helse kan forventes sett hos flere brukere, og kanskje også ansatte om dette ikke tas på alvor.

Du og jeg kan nok i beste fall legge vekk uenigheter og det at vi ikke utstår synet av hverandre, mens noen av brukerne ikke har denne evnen.

Har dere gjort en risikovurdering? Er spesialisthelsetjenesten konsultert?
Kjenner dere til hva som skjer når psykisk utfordrede mennesker havner utenfor sitt toleransevindu? Vil dere oppdage symptomene raskt nok til å ikke påføre varig skade? Og hvem blir stilt ansvarlig dersom det ikke skjer? Jeg håper ansattrepresentant tydeliggjør konsekvensene ved en slik situasjon.

Verdigheten blir også satt på prøve. Noen trenger hjelp til å stelle seg, noen til å utføre arbeidsoppgaver, og noen vil grue seg for å si noe i store forsamlinger. Kanskje kommer angsten krypende. Man har vondt i magen og vil ikke gå på jobb.
Velferd – ja, hva er velferd i det her? De mister sin nærhet til sentrum, de vil miste publikumskontakten – det å se at det kommer folk som vil handle det de lager, de vil måtte dele på hjelp med mange flere.
Og besparelse på 6,2 mill er vel ikke reelt ved å flytte ansatte til annen stilling? Lønnen dekkes bare opp i en annen budsjettpost.

Diskriminering

Og så var det dette med diskriminering, da. Dette er jo en sår verkebyll. Denne gruppen har ikke så lett for å bli hørt. De gjemmes bort, de blir ikke spurt, de får ikke uttalerett - I alle fall ikke av kommuneadministrasjonen. Mange fine ord fra ordføreren på nyttårsball og sosiale medier veier ikke opp for tap av arbeidssted og tap av trygghet.
Men vet dere at disse har en lovfestet medbestemmelsesrett? Dette er forankret i menneskerettighetene og i norsk politikk.

Jeg vet at min datter har det bra på Morbærtreet. Hun trives, vokser som menneske og har det bra. Morbærtreet har betydd mye for hennes utvikling og opprettholdelse av funksjonsnivå.

En psykolog sa en gang at det eneste som hindret henne fra å forsvinne inn i en autistisk tilstand var miljøet hun går i. Hva tror du da det betyr når det miljøet rives vekk under bena på henne?
Jeg stolte på at dere var i stand til å ta vare på henne, selv når jeg ikke kan være så nært som jeg ønsker. Det river i mammahjertet når jeg vet at hennes lykke henger i en tynn tråd – og hadde jeg kunnet ville jeg lånt de pengene til Kristiansund kommune – for man kan ikke sette verdi på livet sånn.
Hennes lykke betyr alt for meg.

For kommunen er hun bare en utgiftspost og årsak merforbruk, virker det som.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags