En sykehusblogg til Jonas

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mener det ikke er måten sykehussektoren er organisert på som er problemet.

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mener det ikke er måten sykehussektoren er organisert på som er problemet. Foto:

DEL

KommentarJeg adresserer denne bloggen til deg personlig, Jonas. Det nytter ikke å snakke til regjeringen. De står med en fot iskaldt vann og en annen i behagelig temperatur og er godt fornøyde med seg selv, begrunnet med at snittet har blitt litt varmere.

Jeg ser dere fortsatt strever på meningsmålingene. Som partileder får du sikkert 100 analyser i året om hvorfor, der alle nevner den ene hovedårsaken som opptar dem. Når det kommer en sykehusblogg fra Nordmøre personlig adressert til deg, så vet jeg nok hva du tenker, men jeg vil gjerne prøve å få deg til å forstå hvorfor det ligger et bredere budskap til Arbeiderpartiet herfra, som har truffet og fortsetter å treffe «ørnen» blant partiene over hele landet.

Svaret rett foran nesa

Forrige stortingsvalg gikk dårlig. Jeg har lest om evalueringen, der en utydelig valgstrategi fikk skylda. Jeg begriper ikke det. Forklaringen ligger jo rett foran nesa på dere, i stortingssalen hver dag!

Arbeiderpartiet tapte netto seks seter i stortingssalen i dette valget. Av disse tok Senterpartiet fire og SV to. I alle de fire nordligste fylkene gikk partiet tilbake mellom 7 og 9 prosent. En tydeligere beskjed om at det hovedsakelig var distriktsopprøret som påførte Ap nederlaget, kan dere vel ikke få?

Det er de mange årene i Stortinget der Ap egentlig har vært enig med Høyre som har blitt partiets «utydelige prosjekt». Dere hevder dere er hovedmotstandere, men i praktisk politikk ser velgerne mindre og mindre forskjell på dere. Det er dette Ap er straffet for og fortsetter å bli straffet for. Det har vært særlig vanskelig å se forskjell på Ap og Høyre i sentraliseringsspørsmål.

Jeg har tilbrakt 20 år av livet mitt i Oslo. Jeg vet hvordan folk flest ser på dette der. De har de siste 10–15 årene sittet på ræva og tjent en 1000-lapp om dagen på at boligene deres stiger i verdi, mye takket være denne politikken. De vil ha mer av den, riksmediene som befinner seg i Oslo, vil ha mer av den, og det profitterer spesielt Høyre på. Den bidrar til at storbyene vokser enda hurtigere enn det samfunnsutviklingen skulle tilsi, og det er naturlig for en valgstrateg å tenke at det er der Arbeiderpartiet må vinne valgene i framtida, ikke i småbyer, tettsteder og bygder. Man forholder seg til vinnerne, ikke taperne.

Det er da jeg spør: Skal Ap det?

Velgerflukt

Vi har fem byer med mer enn 100.000 innbyggere i Norge. I disse byene var det 938.000 velgere i siste valg. Utenfor disse byene var det fortsatt 2,82 millioner stemmeberettigede. Trenger jeg forklare hvor dere har størst potensial for å vinne tilbake alle de velgerne dere har mistet?

I tre Ap-bastioner ga velgerne en spesielt tydelig beskjed i siste valg: I Alta med en velgerflukt på 16,3 prosent, i Tinn (Rjukan) med 14,1 prosent og i Kristiansund med 11,3 prosent. Dere tapte 3.600 Ap-velgere bare i disse tre bykommunene. De ville langt på vei fylt Kristiansund stadion.

Du som tidligere helseminister drar raskt kjensel på hva byene har til felles. De har mistet eller er i ferd med å miste lokalsykehuset sitt, og de opplever at Arbeiderpartiet har sviktet dem. Jeg har nå jobbet med politisk helsejournalistikk siden 2011, og jeg mener jeg forstår hovedårsaken til at de opplever det slik. Dere – og spesielt du – forsvarer en styringsmodell som gjør dem politisk maktesløse. En modell som gjør at når det drar seg til, så kan både Stortinget og regjeringen stikke seg i taren, som vi sier her på Nordmøre.

– Dette går rett og slett ikke lenger, Jonas!

En gang til:

– Dette går rett og slett ikke lenger, Jonas!

Det svarte hullet

En gang i begynnelsen av dette århundret ble jeg sittende ved siden av en av Arbeiderpartiets statssekretærer på et fly. Vi diskuterte blant annet den da nye helseforetaksreformen, som han forklarte slik:

– Vi kan ikke fortsette å hive penger ned i et svart hull. Det gir ingen effekt.

Den delen av analysen var helt riktig. Sykehusene skrek hele tiden på mer penger, og skjøv pasientene foran seg når fylkespolitikerne prøvde å nekte. Stadig nye milliarder ble pøst inn, men køene gikk ikke ned og tjenestene ble heller ikke særlig bedre.

Som svar på dette innførte Stoltenberg I-regjeringen dessverre et regime nesten utelukkende motivert av to forhold: Behovet for bedre kostnadskontroll og å bytte ut politikerne med folk som ikke ga etter for press, og nå heller ikke fra pasientene. Man innførte blant annet det planøkonomiske DRG-systemet som straffet sykehusene økonomisk for å gi befolkningen mer behandling enn det staten hadde «bestilt». Dette likner til forveksling sovjetrussisk politikk fra 1950-tallet. Det ga kostnadskontroll, men som i Sovjet hadde det ingen positiv effekt på køene.

Organisasjonsmessig innførte man fem, etter hvert fire regionale helseforetak med sjefer som fikk klekkelig betalt for å overhøre skrikene på mer penger. Pengebruken ble etter hvert brakt noenlunde under kontroll, Finansdepartementet var tålelig fornøyd og statsråden fikk enklere dager, der han kunne nøye seg med å sende stadig lengre smørbrødlister over alt som skulle utføres. Sett fra regjeringskontorene er det derfor ikke så rart at grepet oppsummeres som en suksess. Dette synes å være evalueringen uavhengig av hvilket av de to statsbærende partiene man spør.

De som styrer sykehusene

Hovedproblemet er at Ap og store deler av Stortinget fortsatt innbiller seg at de bare har delegert styringsansvaret sitt til de regionale helseforetakene. Det er feil. Reformen tok ikke hensyn til et svært vesentlig forhold, nemlig hvilke krefter som i realiteten styrer sykehusene. De som lenge representerte det svarte hullet.

I virksomheter tungt preget av høykompetent arbeidskraft er det de store fagmiljøene som i realiteten bestemmer. Dette er det skrevet bindsterke verk om i ledelseslitteraturen. Ledere i slike virksomheter er gjerne sett på som et nødvendig onde, hvis viktigste formål er å skaffe disse miljøene mer penger og mer folk, bedre utstyr og bedre lokaler. Greier ikke ledelsen det, blir konsekvensene at de ikke får utrettet stort. Kompromisset man da ofte må gripe til er å gi dem det de vil ha og – når kassa er oppbrukt – la dem få det de kan ta.

Tidligere fikk blårusstyrene kjeft for ikke å lytte til fagfolk, nå lar de dem slåss. De forvalter en budsjettramme som det er fokus på å holde – ikke hva den brukes til. Når rammen ikke holdes, overlater man til ledelsen – altså i realiteten de store fagmiljøene – å bestemme hvor det skal kuttes. Styrene har da ingen faglige forutsetninger for å overprøve hvordan de store benytter anledningen til å styrke seg selv eller unndra seg kutt på de små sin bekostning, og det virker som de heller ikke oppfatter det som en del av oppdraget. Om resultatet er politisk uønsket, anses det som statsrådens jobb å gripe inn.

Men statsråden griper heller ikke inn. Han viser til at dette er helseforetakenes ansvar. Et hederlig unntak er Den gylne regel i psykiatrien, men det er samtidig et eksempel på at ledelse og styrer må ha inn med teskje at det er et tilbud som behøver styrking. Hvis ikke fortsetter de store i somatikken å vinne kampene.  

Et grelt eksempel

Jeg skal dra et grelt eksempel som pasienter og ansatte vil kunne fortelle en parallell historie av i hvert bidige helseforetak i Norge:

Helsedirektoratet har innført retningslinjer for samling av ekstremt for tidlig fødte barn i ett sykehus i hver region. Fagmiljøet i Ålesund har tillatt seg å motsette seg dette i alle år, ved at de rett og slett har nektet å sende disse barna til St. Olavs. Etter en årelang krangel gikk de med på å gi fra seg fødte før uke 26, mot at de fikk beholde dem født mellom uke 26 og 28. Disse barna koster betydelige beløp, ved at det året gjennom krever tre leger og ekstra pleieressurser i samtidig vakt.

I 2017 var det 1 – ett – slikt barn som ble tatt imot i Ålesund. Fra 2020 gjelder en retningslinje som sier at også disse barna skal til Trondheim, men da den ålesundsdominerte ledergruppa fikk i oppdrag å spare en halv milliard kroner innen 2021, ble tilbudet forhåndsvernet. I stedet fikk fagmiljøet med seg klinikkledelsen og deretter ledergruppen på å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund, med det til følge at 25 mødre på Nordre Nordmøre årlig får tre timers reisetid til føden. Den «faglige» løsningen som styret godtok, var at fødende kan reise fra familien og legge seg på hotell i Molde en uke i forveien. Å sende 1 – en – familie i helikopter til Trondheim i stedet, det går derimot ikke. Det tilbudet skal vernes.

Dette har som du ser ingenting med fornuft å gjøre, ingenting med legeetikk å gjøre, ingenting med samfunnsøkonomi å gjøre. Det får likevel bli resultatet når sterke krefter i det offentlige helsevesenet har et fag å forsvare. Ofte er det også hierarkier internt i foretakene. Selv om de største har mer ledig kapasitet enn de minste, SKAL de minste kutte eller legges ned først, noe som har en sentraliserende effekt som ikke er faglig begrunnet, snarere tvert imot.

Slik blir spesialisthelsetilbudet i Norge styrt av den sterkestes rett. Det statsbærende partiet Ap blir i dag oppfattet som at de synes det er helt greit at man «gjør opp» på dette viset så lenge budsjettene holdes og de slipper å blande seg inn i maktkampene.

Et viktig poeng er at problemet er enda større enn sykehusene. Helsevesenet er bare en av stadig flere samfunnsfunksjoner der politikerne ikke har delegert, men abdisert fra ansvaret og overlatt det til byråkratstyrte direktorater og foretak. Det fører til at det er de bedriftsøkonomisk beste løsningene for eget budsjett som velges, ikke de samfunnsøkonomiske eller de som er mest i tråd med folkets demokratiske ønsker eller behov for styring av samfunnsutviklingen. Å sende fødende ut på tre timers reise, med den økte risikoen all forskning viser at det medfører for helsen til mor og barn, skulle ikke vært lov i Norge. Det er ikke tillatt for drektige kyr og sauer, men det er fullt tillatt for mennesker i den helseforetaksmodellen du forsvarer, Jonas.

Hva er alternativet?

Det er nå jeg kommer til svaret ditt. Det pleier å være «Jeg hører hva du sier, men gi meg et bedre alternativ!».

Det korte svaret er like enkelt som det er utfordrende: Når man har et system som folk flest opplever leverer til 2 på en skala til 10, finnes det selvsagt noe som fungerer bedre! Dette handler lite om muligheter, men veldig mye om politisk vilje! Jeg har ikke det detaljerte svaret, men jeg har det mest grunnleggende: Stortinget må manne/kvinne seg opp til å ta tilbake ansvaret for helsepolitikken. Utøve den makten velgerne har gitt dem, og med befolkningen i ryggen sette skapene på plass i forhold til intern ukultur, egenmektighet og blårussmentalitet. Spesialisthelsetjenesten vår skal være til for pasientene, ikke for makt i hvitt eller lodne byråkratdresser.

Det holder ikke å vedta en helse- og omsorgsplan hvert fjerde år. Den forrige inneholdt for eksempel et sykehuskart som for Helgelandssykehuset ikke er verdt papiret det er trykket på idet vi nå går inn i det fjerde planåret. Maktbyråkratene prøver bare på nytt, oppbacket av de fagmiljøene som tilgodeses. Det er bare enda et eksempel på hvordan interne krefter tar seg til rette neste gang man har brukt opp pengene.

Du må begynne et sted, Jonas. Den potensielle velgermassen din sitter verken i HOD eller FIN. Det er velgerne dine som bestemmer hvilket samfunn vi skal ha, ikke helseministeren eller folk i departementene som har fått en enklere hverdag. Nå må du bestemme deg for hvem du skal lytte mest til.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags