Vi blør

Snart blir det åpne dører i geriljaens hovedkvarter.

Snart blir det åpne dører i geriljaens hovedkvarter. Foto:

Av
DEL

LeserbrevEtter møtet i helseforetaket 20. juni, hvor avgjørelsen av sammenslåingen ble utsatt, ble det også bestemt at det skal kuttes 130 årsverk i HMR. Alvoret har for lengst krøpet inn under bunadskappen og Sunnmøre har tatt fram bjellene sine. Vi har visst dette hele tiden, prisen for å bygge et stort fellessykehus er høy.

Vi har fått kjenne kniven på strupen i mange år. Forskjellen er at nå skjæres det dypt. Og vi risikerer å blø i hjel. Slik vi ser det kutter foretaket før det foreligger kloke risikovurderinger av konsekvensene. Når det gjelder sammenslåing av fødeavdelingene unngår de en risikoanalyse ved at de undergraver forsking som viser farene. Styret og ledelsen bruker fremdeles ord som minner om lett delirium som: «Risikoen ved økt reisevei er dokumentert og akseptert i faktagrunnlaget». Hva nå det betyr? Slik jeg ser det, er risikoen med økt reisevei heller bagatellisert og ignorert av styret og ledelsen i helseforetaket. Hvordan er det mulig av et styre som er satt til å ta vare på pasienter å fullstendig overse dokumentasjon som viser at risikoen øker? At det ER stor risiko forbundet med økt reisevei for fødende.

Siden vi nå sitter med forsking som viser det, er vi svært interessert i å vite hvem som har dokumentert at det er risikofritt. Eller er resultatet av den forskingen like hemmelig utført som trendanalysen? Det er i alle fall rart at det ikke er utført en analyse som ser på hva man sparer i forhold til hva man risikerer. Dette gjelder uansett hvor man velger å kutte.

Forskingsrapporten til Hilde Engjom har vakt oppsikt. En studie på 640.000 fødsler, viser at risikoen for skader på mor og barn øker betraktelig når avstanden fra hjem til fødested blir lengre. Førstegangsfødende med reisevei på over en time hadde femti prosent økt risiko for å få tilstanden Eclampsi og HELP, (en potensielt dødelig tilstand).

Før Erdal ble forfremmet ble han konfrontert med denne forskingen. Han anerkjente ikke resultatene i studien. For at de ansatte skal slippe å hente fram gamle argumenter overfor en ny klinikksjef, hadde det vært fint om Janita Skogeng stiller seg sammen med de ansatte og videreformidler denne rapporten til en ny klinikksjef. Håpet er at styret og ledelsen allerede er orientert om resultatene i denne prisbelønte forskingsrapporten. Den har vært nevnt i flere tidsskifter i både inn- og utland. Og den er ofte referert til.

Dersom man har mer enn en times reisevei til sykehuset, blir faren for å føde underveis femdoblet. Ved to timer, økte dette til sju. Undersøkelsen viser også at barn som blir født under transport har mer en tre ganger så stor risiko for å dø det første døgnet. Og dersom mor får rifter under forløsning stiger muligheten for blødning og infeksjon. Antall transportfødsler ligger jevn høyt, og vi vet det er mørketall. Det viser denne rapporten. Kvinner som føder på nedlagt avdeling blir ikke ført inn i statistikken over transportfødsler, men føres heller opp som fødsel der hun ankommer barsel. Medisinsk fødselsregister tar disse tallene ut når de ikke kan kvalitetssikres.

Det positive er at Theodorsen har innsett at følgesjordmor må på plass som et av de kompenserende tiltakene. Noe han mente ikke var viktig for tre måneder siden. Ifølge beredskapsjordmor Elisabeth Jørgenvåg mangler det seks stillinger på Nordmøre. Ingen enkel rekruttering siden de kun får betalt for hver fjerde time. Disse jordmødrene har ikke fått lønn for viktige beredskapsjobbing siden oktober. Erdals direktørlønn kunne vel lett vært brukt til dette.

Ifølge helsedirektoratet har fødende som reiser mer enn 90 minutter rett til en følgesjordmor på veien. Men bare 20 prosent av kommunene har denne ordningen. Vi mener det er viktig å understreke at en jordmor i bil ikke kan erstatte en fødeavdeling. Det er komplisert å overvåke barnet i fart og en transportfødsel er for mange svært traumatisk uansett. De fleste som føder under transport vegrer seg for et nytt svangerskap.

Sammenslåingen av fødeavdelinger er uheldig også i korte perioder av sommerferien. Ved permanent sammenslåing viser liknende tilfeller i England at presset øker så mye på den åpne avdelingen at avvisning av kvinner er garantert. I disse tilfeller blir kvinnen bedt om å vente så lenge som mulig. Dette medfører voldsomt stress og undersøkelser fra samme studie viste at mors dødelighet økte i disse tilfeller.

I Norge har vi nulltoleranse for at mor skal dø under fødsel. Hvorfor skal vi da legge til rette for at den muligheten kan forekomme?

Tryggheten handler ikke bare om at man ender opp med en frisk mor og et friskt barn uten varig skade. Men at man vet at man rekker fram! Spørsmål som; «Når må jeg dra?”, «Hvor skal jeg føde?”, «Kommer far i tide?”, «Hva med de andre ungene?”, er med på å øke risikoen betraktelig for høyt blodtrykk, som igjen kan gi Eclampsi. Det er surrealistisk at vi i Norge har strengere retningslinjer for frakt av drektige kyr enn vi har for gravide kvinner. Ifølge norsk dyrevernlov er det forbudt å frakte en høydrektig ku som nærmer seg nedkomst. Her straffes bonden med gebyr.

En traumatisk start og overveldende stress kan gi negative ringvirkninger som problemer med tilknytning til barnet, depresjon og ptsd. Her mangler det forsking. ABC klinikken i Oslo kan vise til 22 år med gode resultater. Når mor får oppfølging i svangerskapet der hun skal føde, hos kjent personale, synker stresshormonene og man reduserer behovet for medisinsk inngripen til et minimum. 

Slik vi ser det er Molde allerede presset med sine 450 fødsler i året. Med 360 Nordmøringer på toppen, vil sannsynligheten øke for at de må lukke for inntak og oftere be kvinner vente hjemme. Den engelske sammenliknbare situasjonen viste også at det var ingenting å spare på en sammenslåing i forhold til alle kompenserende tiltak man måtte iverksette. Dersom fagmiljøet skal slås sammen to ganger, gagner ikke dette kompetansen, men heller stresser det. Utveksling og samarbeid kan gjøres uten at pasienter må flyttes enn så lenge.

Den negative økonomiske langtidseffekten av skader på barn som følge av avvisning ble det ikke forsket på. Vi tror det koster samfunnet mer enn 17 millioner. Jeg kan også tenke meg at det vil ha stor betydning for den familien som opplever å få sitt barn skadet under transport. Vi må bidra til at det ikke skjer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags