Jon Ingvald Håbrekke sitt innlegg «Døden og barnevernet» i TK 15. juli var tankevekkende.

Les også: Døden og barnevernet

Dessverre stemmer det han skriver om uttrykket «barnets beste», om sakkyndige oppnevnt av barnevernet og om undergraving av rettssystemet i barnevernssaker godt overens med den erfaring jeg har som advokat i flere barnevernssaker.

Barnevernet gjør en viktig jobb og gjør det meste rett. Men også barnevernet gjør feil. Slike feil får fort enorme konsekvenser for livene til de det gjelder, både foreldre og barn. Det gir derfor grunn til stor bekymring at systemet som skal forhindre slike feil og ivareta de private parters interesser, er svært kostbart men samtidig lite egnet til å rette opp de feil barnevernet måtte ha gjort.

For å ivareta rettssikkerheten for de som blir rammet av et tiltak som omsorgsovertakelse, altså at barnevernet tar (omsorgen for) barna fra foreldrene, har foreldrene rett til advokat betalt av det offentlige og til å få saken rettslig prøvd. I rettssaken involveres en sakkyndig psykolog, som har satt seg inn i saken og laget en rapport. Dermed får vi rettssaker, ofte over tre dager, der følgende aktører deltar på det offentliges bekostning: 3-4 advokater, to ansatte fra barnevernet, en sakkyndig psykolog, en juridisk dommer og 2-4 fagdommere. Ofte ankes dommen, og hele gjengen samles på nytt og igjen på det offentliges bekostning.

Hadde bare pengebruken ført til at rettsikkerhet for barn og foreldre ble ivaretatt! Det blir den ikke slik systemet er i dag. Det er spesielt to forhold som gjør at systemet ikke virker:

• Uttrykket «barnets beste» er innholdsløst

• De sakkyndige engasjeres og betales av én av partene, barnevernet.

Jon Ingvald Håbrekke har derfor helt rett. Her snakker vi om keiserens nye klær: Vakre og dyre stoffer (les uttrykk og prosesser) – inntil man tar til fornuften og oppdager: Det er jo bare luft, spill for galleriet.

Uttrykket «barnets beste» lyder så fint og riktig. Problemet er at til tross for at «til beste for barnet» er et juridisk begrep og benyttes i lovteksten (barnevernloven § 4-1), har det et ubestemt innhold. Her finnes ingen målbare, objektive kriterier. I tillegg må man spørre seg om hvem som har kompetanse til å vurdere hva som er til det beste for et barn i en gitt situasjon.

I mange saker der foreldrene har store rusproblemer, alvorlige psykiske diagnoser eller er voldelige, er det ikke problematisk å begrunne en omsorgsovertakelse som til det beste for barnet. Men begrepet brukes også i tilfelle der slike forhold ikke foreligger. Barn blir fratatt sin biologiske forelder (som oftest er det mor) uten at denne er rusmisbruker, pasient eller voldelig fordi barnevernet mener at det vil være til det beste for barnet.

Hvis mor motsetter seg omsorgsovertakelse, engasjerer barnevernet en ekspert, gjerne en psykolog, som skal undersøke saken og avgi en rapport med sin anbefaling. Vedkommende plukkes ut, engasjeres og betales av barnevernet. Barnevernet fører psykologen inn i saken, bestemmer mandatet for undersøkelsen og oversender sine dokumenter (gjerne flere hundre sider). Etter hvert har den sakkyndige 2-3 møter med mor og observerer mor og barn sammen 1-2 ganger. Så kommer rapporten som nesten alltid sterkt støtter opp om barnevernets opprinnelige syn.

Når saken kommer for Fylkesnemda (spesialdomstol for barnevernssaker), blir rapporten avgjørende for sakens utfall. Det er ikke så rart. Hvordan skal en nemd, ledet av en jurist, overkjøre en sakkyndig på feltet når det gjelder noe så ubestemt som uttrykket «barnets beste»?

Mors vitner er gjerne venninner, søsken/foreldre, kanskje en helsesøster som sier hun er en god mor. Barnevernet har i tillegg til sine egne ansatte, en spesialist med 5-7 års utdannelse samt flere års erfaring. Mor er sjanseløs, og ingen stiller spørsmålstegn ved at den sakkyndige er engasjert og betalt av barnevernet. Inntekt fra slike oppdrag er gjerne den sakkyndiges hovedinntekt eller en betydelig bi-inntekt. Den sakkyndige vet at mor aldri vil bestille en rapport i fremtiden – kommunen bestiller gjerne 5-10 slike rapporter i året.

Det tragikomiske er at hvis saken ankes til tingretten, gjentar den samme forestillingen seg. Tingrettsdommeren vil legge avgjørende vekt på den samme rapporten og vitneforklaringen fra den samme sakkyndige. Resultatet blir dermed det samme.

Hundrevis av millioner kroner brukes på sakkyndige, advokater, nemder og domstol samtidig som en stor del av barnevernets ressurser brukes til å forberede og delta i rettssaker uten at foreldrenes rettsikkerhet mot overgrep er styrket i særlig grad.

Det har nærmest utviklet seg en egen næring kalt barnevernssaker. Det er nok grunnen til at ingen roper ut: Keiseren er naken!