Nordmøringer har fra de tidligste tider fart langt og vidt. Noen kjempet seg i storm og stille rundt på verdenshavene som sjømenn, andre endte ente opp med å dyrke jord i fjerne land, og mange har dratt ut til misjonsmarkene som misjonærer. Felles for alle disse er at mange kom aldri tilbake til hjembyen og bygden, de ble der ute og etterlot seg en stor sorg og savn til de som var glad i dem.

Så langt jeg har funnet er det i Norge over 20 kristelige organisasjoner siden de første misjonærene ble sendt ut som har bidratt med misjonærer på misjonsmarkene. Hvor mange personer fra Nordmøre som dro ut til misjonsmarkene vet jeg ikke, men det er et anselig antall. En av de som tidlig markerte seg sterkt i misjonsarbeidet var Ole Olsen Stavem. Han ble født på Kvernes i 1841 og døde i 1932. I boken «Nordisk Kirkeliv Under Sydkorset» av sjømannsprest Ernst Hallen, som ble utgitt i Durban Syd-Afrika i 1930, fortelles det noe om det store og omfattende arbeidet Ole Olsen Stavem gjorde på misjonsmarken blant de innfødte og fastboende nordmennene.

Første formann

Etter at Ole Olsen Stavem utdannet seg til boktrykker, gikk han fra 1864 til 1869 Misjonsskolen. Han kom til Syd-Afrika i 1869 og frem til han kom tilbake til Norge for godt i 1912 var han stasjonert på flere steder i Syd-Afrika. Han ble ordinert på Entumeni misjonstasjon. I 1871 anla han Kwahlabisa-stasjonen og han var ved Umbonambi i årene 1872-82. Han arbeidet også i Cape Town, Durban, East London og Port Elisabeth. Han skrev flere bøker og i 1896 var han med på å stifte Den Norske Forening hvor han ble den første formannen. Han var en tid konstituert generalsekretær i NMS og etter at han kom tilbake til Norge gikk han inn i NMS sin reisevirksomhet. I 1911 ble han ridder av St. Olavs Orden. Jeg har ikke funnet at andre misjonærer har blitt tildelt denne utmerkelsen.

Flest kvinner

Jeg tar nok ikke feil når jeg antar at de fleste som dro ut på misjonsmarkene var kvinner, mange fikk kallet i ung alder, andre senere i livet. Felles for dem alle var at de, foruten bibelskole, hadde flerårig misjonsskole og også annen utdannelse. Lærere, sykepleiere, leger, håndverkere i mange forskjellige yrker og fag er representert. Hvor mange som døde der ute på misjonsmarken er det nok tvilsomt om noen vet med sikkerhet. Noen døde nedbrutt av sykdom og savn, i ulykker, andre i japanske konsentrasjonsleirer. Hundrevis, ja tusenvis ble massakrert under Bokseropprøret i Kina. I Tayenfu-distriktet i Shansi-provinsen alene ble 50 misjonærer og store mengder kristne, tatt av dage. Utallige er skjebnene til disse modige som dro ut for å forkynne Guds ord slik de hadde fått kall til å gjøre.

Minnes med takknemlighet

Det er vel knapt en bygd på Nordmøre som ikke har fostret misjonærer, det vil ta for mye plass i et kort leserinnlegg i avisen å nevne dem alle. Jeg har funnet dem nevnt som født i Aure, Frei, Gjemnes, Kornstad, Kristiansund, Kværnes, Tingvoll, Tustna, Øre, og Åmundøy. Mange av deres ord og gjerninger minnes ennå med takknemlighet av de som mottok deres budskap og kjærlighet. Selv om arbeidet ute på misjonsmarkene nok ikke er så mye omtalt i våre dager som tidligere, så ser det fremdeles de som får kall, utdanner seg og drar ut. Og det er stadig mennesker som mottar budskapet.