Tiltak for å redusere skaden av korona-angrepet fristiller mange samfunnsområder og gir oss andre tid til refleksjoner, mens vi venter et virusangrep med uante konsekvenser for vårt samfunn. Kan vi lære noe av den tiden vi nå har også til å tenke videre på hvordan våre hverdag og våre liv skal bli også etter koronaepidemien?

Når skolene stenges blir en viktig del av vårt samfunn stoppet. Kina har for lengst flyttet utdanningssystemet til nettet. Skolen har vært flink til å finne nye digitale veier mellom lærer og elev.

Mye har skjedd siden Bjørnstjerne Bjørnson skrev om den tids omgangsskole. Det er gått så lang tid og skjedd så mye underveis at vi i disse ventetider kan koste på oss en refleksjon om vår tids skole er på rett vei, eller om vi skal prøve å finne en ny og bedre vei til kunnskap i framtiden.

Det hevdes av mange at vår tids skole er for teoretisk og lite samtidsrettet. Det blir nok mer og mer rett etter som dataalderen tar over i samfunnet. En finner alt en trenger å vite på internett og er det noe ungdommen behersker og kan er det å bruke mobiltelefonen, som datamaskin.

Enhver regjering med respekt for seg selv har sørget for å innføre sin egen læreplan for å vise at den satset på skolen. Disse hyppige omleggingene har bare førte til mer usikkerhet i skolen og en fikk ikke den framgang blant elevene som politikerne håpet og trodde. I stedet fikk vi en stor økning i antall elever som droppet ut fra den videregående skole.

Er tiden moden for å tenke nye tanker ikke bare for skolen, men for hele vår utdanning? Fra barnehage til grunnskole, videregående skoler og høyere utdannelse. Er vår tids utdanning slik at den utnytter teknologien, som gir uante muligheter, for den som ser? Mulighetene ligger åpne for store økonomiske besparelser, både for storsamfunnet og for den enkelte elev og student.

Blant verdens beste

En må som kjent ha vært syk for å sette virkelig pris på det største av alt; «å få være frisk». Derfor håper jeg at noe av denne gleden kan brukes til å gjøre vårt gode samfunn enda bedre for alle. I alle statistikker er vi et av verdens beste land å leve i . Våre lokalsamfunn har til alle tider fått for lite ressurser til de fleste lovpålagte oppgaver og andre krav en har lokalt. Jeg har gjennom en årrekke følt på denne utilstrekkeligheten i offentlige budsjett, der det alltid blir for knapt for alle. Alt er prøvd fra slagord til kampanjer med smartere jobbing og økonomisk belønning. Selv ikke kommunesammenslåing synes å gi nok økonomisk gevinst til å yte gode tjenester slik alle kommuner ønsker for sine innbyggere.

Hvem tør å tenke nye tanker? Det er slik at behovet for å tenke nytt, er så absolutt til stede. Når vi nå har fått en ufrivillig tenkepause er tiden inne for å gi hele vårt opplæringssystem fra barnehage til universitet en ny vurdering. Vi har den nye teknologiske redskapen, men bruker den ikke. Grunnen er at det vil få for store og omgripende virkninger på dagens samfunnsstruktur.

I dag må vi ha barnehager for å passe barna mens begge foreldre jobber. Videre må vi ha skoler for at barna skal ha et trygt sted å være, mens begge foreldrene er på jobb. Så skal en studere og da må barna flytte hjemmefra til dyr hybel og bli overlatt til seg selv i studietiden. Alle disse utfordringer er det godt mulig å løse på en bedre måte enn i dag, om viljen er tilstede.

Samfunnslønn

Livsstandard er viktigere enn levestandard. I dag er kampen for levestandard, etter min mening, gått for langt. Det som mangler er en bedre fordeling, som gir en bedre livsstandard. Det er betimelig når en høyrestatsråd må gripe inn og kreve en smule måtehold når lederlønningene har passer 2 mill. kroner. Slike lønninger er ikke med på å skape det samfunn vi i fellesskap skal leve videre med. Mye av de økonomiske utfordringer vi har er kommet som følger av manglende organisatorisk og økonomisk «blårusstyring» i oljealderen.

Et rikere liv betyr at vår høye levestandard gir oss mulighet til å leve med en livsstandard, som gir den enkelte mulighet til å leve et godt liv i framtiden. Om vi griper muligheten! Dagens samfunn er bygd på politisk utvikling og samfunnsmessige forbedringer, som hele tiden ikke blir fulgt opp med økonomisk dekning.

Koronavirusets tenkepause gir oss en mulighet til å tenke nytt i hele samfunnsutviklingen. De foreldre som selv passer sine barn bør få det samme som barnehageplassen koster. Kall det gjerne samfunnslønn. Skolen må finne sin form ut fra de muligheter som digitalisering gir. Hva kan en spare i infrastruktur med at dagens skolestruktur digitaliseres? Dette kan skje i hele skoleverket og ikke minst på høyskole og universitetsnivå.

Hvem skal passe barna ? Foreldrene. Vi er alle kjent med tidsklemma der foreldre strever med å få endene til å møtes og tiden til å strekke til. Minst tid blir det på det viktigste området som er samvær med barna. Resultatet er ikke tilfredsstillende for noen av partene. Derfor vil en kalkulert omsorgslønn gi foreldrene mer kvalitetstid sammen med barna. Der de i langt større grad enn i dag kan bli en del av barnas oppvekst og utvikling. En slik familiestruktur vil også i større grad enn dagens samfunnsstruktur gi mer trivsel også i form av at det vil bli født flere barn.

Batchelor-grad i samfunnsbygging

For at dette ikke skal bli avfeid med at det er en oppskrift på å få mor tilbake til kjøkkenbenken, må tanken avvises før tanken er tenkt. Ingen offentlig ordning skal overta mors plass, den er den viktigste plass i samfunnet. Noen av våre største utfordringer i dagens samfunn skriver seg fra problem som er skapt av manglende trivsel i heimen, med de konsekvenser dette medfører i barnevern, krisesenter og psykiatri.

Etter koronaen bør det nedsettes en verdikommisjon, som får som mandat å bygge opp et samfunn med utgangspunkt i kjernefamilien. Videre bygge en samfunnsstruktur der våre digitale muligheter tas i bruk og gir oss store økonomiske besparelser i hele utdanningssystemet. Dette vil forbedre både den nasjonale økonomi og familieøkonomien. Den vil også frigi midler som kan brukes i eldreomsorgen. Sist men ikke minst vil en slik omlegging være med på å gi våre etterkommere og den enkelte, mulighet til å leve et mer meningsfylt og rikere liv, uten å måtte henge i løypestrengen og springe etter utviklingen slik vår generasjon i alt for stor grad har endt opp med.