Gå til sidens hovedinnhold

«Leve hele livet» og demokrati i praksis i Kristiansund

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg blar i gamle aviser og oppdager (dessverre litt sent) at tirsdag 10. august hadde Kristiansund kommune en helsides oppfordring i TK (s. 2) til byens eldre om å svare på en spørreundersøkelse for å «sikre seg» et godt liv videre framover. Kommunen hadde på dette tidspunktet fått inn 1.200 svar og ba om flere.

Undersøkelsen inneholdt mange spørsmål til de eldre angående livskvalitet, og ett spørsmål gjaldt hvor i kommunen de eldre ønsker å bo dersom de skulle «havne på» en institusjon. Akkurat dette er temmelig avgjørende for nettopp livskvaliteten, hvor en rett og slett er og kontaktmulighetene med sitt tilvante livsmiljø. Det å komme seg ut og trives, treffe venner, nærhet til det kjente, både for å føle seg hjemme og også for å få besøk. Dette skjønner alle, og det behøves ikke utdypes. Det er så fundamentalt og selvsagt.

Frei

En gang tidligere, i 2020, gikk kommunens varaordfører fra Sp ut i TK og uttrykte temmelig tydelig og direkte at Kristiansund kommune tok sikte på å bygge nytt aldershjem på Frei. Det er jo en «ny» del av bykommunen med god arealtilgang og sikkert gunstige grunnpriser.

Det er klart at denne stort sett landlige, vakre og romslige kommunedelen gradvis skal «aktiviseres». Men det er vel ikke like opplagt at det skal skje ved utflytting av gamle byboere som har levd inne i bygatene hele sitt (for denne gruppen) lange liv, mange svært nært knyttet til sitt nærmiljø der inne i byen med sterk bevissthet om hvilket land /øy og tilknytningen nettopp der. Snakk med hvem som helst av disse eldre hva de tenker og vil. Men varaordføreren var «tydelig mellom linjene» angående Frei.

Sterk tilknytning

Tirsdag 29. september 2020 hadde jeg et innlegg i TK: «Eldre i Kristiansund» hvor jeg poengterte og utdypet de eldre sin naturlige og sterke tilknytning til eget nærmiljø, spesielt etter et langt liv i byen. Når jeg gjorde dette, var det fordi Kristiansund hadde begynt å «utveksle» eller nærmest kjøpe seg, alders- og sykehjemsplasser hos nabokommunene. De som ble utsatt for dette, fikk føle følgene mht. redusert besøk, liten/ ingen tilknytning, usikkerhet mht. hvor de var, i en periode av livet hvor trygghet og sikkerhet er ekstra viktig, osv. Dette trengs heller ikke utdypes for de som har vanlig omtanke og forstand. Det går ikke på stedskvalitet, men på personlig tilhørlighet og forankring. Kall det hva du vil. Den som vil, forstår.

Innlegget mitt må gjerne gjentas. Jeg regnet den gang med mange og sterke reaksjoner. Ja, så feil kan en ta. Ikke en sjel reagerte i avisa. Jeg ba spesielt politikerne reagere med ja eller nei og ta utfordringen på alvor. Ingen sa den gang noe som helst. Nå fristes jeg til å tenke at det var «mistenkelig stille».

Nå (eller rettere etter TK av 10. august 21) ser jeg svaret og også hvorfor. For i kommunens presentasjon av spørreundersøkelsen til de eldre om blant annet ønsket bosted og tomtevalg for ny aldersinstitusjon for hele byen, ønsker kommunen ikke å fortelle hva de eldre ønsker. Har dere hørt på maken til kommunikasjonsevne/ -vilje. Er det virkelig mulig? Skjer dette i et demokrati?

Og svaret må være tydelig for alle: Det kommunens eldre beboere ønsker er det kommunens politikere ikke ønsker, og som de alt har bestemt!

Transport

Jeg har fått referert fra kontakt mellom pårørende til eldre som var plassert godt utenfor sitt nærmiljø og kommunen, at det går offentlig transport, både buss og ferger. La oss holde oss til buss. Det som har vist seg, er at forbindelsene er så utilstrekkelige at besøk uteblir. De gamle passiviseres og gir opp. Forfallet tiltar. Livskvalitetene svekkes, og livet forkortes. Faren for slike reaksjoner er klart tilstede. Rett og slett. Skal en ta slike sjanser? En må bruke ord som beskriver realitetene. Saken er for alvorlig til noe annet. Tør noen motsi dette?

Det er dette en sparer penger på til blant annet noe dyrere tomt i sentrum, en sparer på de eldres fundamentale behov. Det dreier seg om fysisk nærhet og mulighet for å være sammen med sine kjente og selv være tilstede og delta i sitt kjente nærmiljø. Det er et veldig sentralt spørsmål om livskvalitet.

Jeg ba i mitt tidligere innlegg byens beboere reagere og påvirke politikerne, og jeg gjentar dette nå!

Og jeg ber TK om nødvendig gjenta mitt innlegg av 29. september 2020. Innholdet var/og er treffende og tydelig. Behovet for å gå nye runder i dette tankegodset er der. Det er tydeligvis svært aktuelt fremdeles, og denne gang bør det leses og drøftes. Og politikerne bør tenke seg om. Er det politikerne eller folket som bestemmer?

Takk for oppmerksomheten. Det er hver enkelt av dere selv dette gjelder når tiden kommer. Og den går så altfor fort.

Kommentarer til denne saken