Averøy støtter kampen for fødeavdeligen

Ingrid Ovidie Rangønes, Arbeiderpartiet.

Ingrid Ovidie Rangønes, Arbeiderpartiet.

Av
DEL

LeserbrevNoen ganger så lurer jeg på om vi lever i 2018.

På åttitallet gikk jeg i flere demonstrasjonstog. Som student, og for mennesker som levde under adskillig dårligere kår enn oss. I den tredje verden. Det siste tiåret har jeg gått i flere tog her hjemme. I Kristiansund, med lys og fakler i hånd. For å bevare noe, som burde vært en selvfølge. Sykehuset og fødeavdelingen.

I det siste har kampene kommet så tett, at jeg har lurt på om det i hele tatt er noen vits i å klatre ned fra barrikadene.

Vi lever i et av verdens rikeste land. Å ta hånd om våre mest sårbare, enten det er nyfødte eller våre eldste, skal være en selvfølge. Det sies at et samfunn aldri er bedre enn måten vi tar hånd om våre medmennesker på, og det er jammen sant. Det som skjer nå er uverdig. Det finnes ingen verdighet i at gravide skal måtte kjempe for sin rett til å være trygge i sin mest sårbare tid.

Like lite som det finnes verdighet i å spørre om det er mulig å holde to sykehus oppe, mens man planlegger et nytt. Var man i tvil om det, skulle prosessen med fellessykehus aldri vært startet.

Det er meg egentlig fortsatt en gåte, hvordan vi har havnet her vi er i dag. Men det er en prosess jeg ikke har vært en del av, så kanskje er det ting jeg ikke har oversikt over.

Det jeg imidlertid vet, er at signaler om nedskjæringer, mulig flytting av tilbud og kutt i tjenestetilbud skaper uro og usikkerhet i befolkningen. Og det er nettopp det vi står overfor nå. Pasientene her på Nordmøre vet ikke hvordan sykehustilbudet blir, og det gjør noe med oss. Når toppsjef Espen Remme sier at Helse Møre og Romsdal nå går mot 180 millioner i underskudd, og snart ikke er i stand til å betale regningene sine, er det mer enn alvorlig. Det begynner å ligne en katastrofe.

Jeg skal røpe at jeg aldri var for et fellessykehus. Jeg mente at det måtte være mye bedre å ruste opp de to sykehusene vi har. For nærhet til tilbudene, betyr etter min mening mye. Og jeg husker godt hva jeg sa den dagen jeg så bildet fra spadetakene på Krifast: "Nå ryker sykehuset i byen". Det gjorde det også, men jeg håpet tross alt at vi skulle få noe nytt i erstatning. Og at vi skulle få beholde det gode tilbudet vi hadde på Nordmøre, til et nytt var klart.

Det ser det ikke ut til at vi får.

Og siden jeg nå røper ting, så skal jeg være ærlig på at jeg var imot helseforetaksmodellen også. Mange opplevde meg da som bakstreversk, men det fikk så være. Har du sterke meninger, må du tåle motstand. Men jeg lurer nå på, om ikke historien har vist oss at denne modellen har sine utfordringer.

Min mor var en fødende kvinne på 60-tallet. På den tiden gikk det sundbåt ute i øyene her jeg bor, og hun dro derfor til byen uka før fødselen, for å være i nærheten av sykehuset. Det var vanlig på den tiden.Nå ser det ut til at fødende kvinner på Nordmøre må gjøre det samme. Et ventende par på Smøla må kanskje dra inn til Molde siste uka, for å være sikre på at de rekker frem til sykehuset når fødselen starter. Og vi skriver altså 2018.

Barrikadenes tid er ikke forbi. Fødende kvinner må igjen kjempe for selvsagte rettigheter. Og vi i Averøy skal være med.

Hadde min kloke mor levd, hadde hun garantert ristet på hodet. På hennes tid var det samferdsel som var problemet. Det fantes rett og slett ikke veier og broer. Nå er det økonomien det skorter på. I verdens rikeste land.Min mor trodde Norge skulle fremover. Ikke tilbake til 60-tallet.Det trodde jeg også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags