– Vi fikk begge brystkreft, men ble behandlet helt forskjellig

Anne Lise Ryel (til venstre) og Ellen Harris Utne fikk begge brystkreft.

Anne Lise Ryel (til venstre) og Ellen Harris Utne fikk begge brystkreft. Foto:

Av

Hver dag får ni kvinner i Norge beskjed om at de har brystkreft. Vi har begge vært blant de ni, men historiene våre er svært ulike.

DEL

MeningerBrystkreft er den hyppigste kreftformen blant kvinner. I dag lever det nesten 48 000 personer i Norge som har eller har hatt brystkreft.

Jeg, Anne Lise, ble en del av denne statistikken i mai 2005. Da var jeg 46 år gammel.

Kulen i brystet bekymret meg ikke. Jeg hadde hatt den en stund, men var overbevist om at det var en fettkul. Jeg hadde nemlig fjernet en slik 20 år tidligere. Mistanke om katteallergi fikk meg til å bestille time hos legen. På vei ut av legekontoret nevnte jeg kulen og derfra gikk alt veldig raskt. Røntgen, biopsi og alvorsmøte på sykehuset. Jeg hadde brystkreft.

Jeg, Ellen, oppdaget kulen i desember 2012. Da var jeg 49 år gammel.

Jeg var på ferie på Lanzarote da jeg oppdaget et søkk i det ene brystet. Jeg forstod at det var alvorlig for det var så synlig. Det var egentlig rart at jeg ikke hadde sett det tidligere. Da jeg kjente etter, oppdaget jeg en stor kul. Det hastet å komme seg til legen. Jeg ville ikke si noe til mannen eller døtrene mine, og uroe dem før jeg visste noe mer. Å bære frykten alene førte til tunge tanker og søvnløse netter. Uroen viste seg å stemme – jeg hadde brystkreft.

Våre historier starter og fortsetter svært ulikt. På samme måte som historien til de ni kvinnene som får brystkreft i Norge hver dag. Alle er ulike, og alle skal behandles forskjellig.

Da jeg, Anne Lise, fikk kreftbeskjeden, fikk jeg vite at jeg hadde kreft på et tidlig stadium.

Jeg ble operert allerede uka etter diagnosen. Inngrepet gikk som det skulle, jeg hadde ikke spredning og jeg fikk beholde brystet. Etter strålebehandling og noen måneders sykmelding, var jeg tilbake igjen i full jobb.

Da jeg, Ellen, kom meg til legen, fikk jeg vite at jeg hadde en hissig og hormonell type.

På en knapp uke ble hele behandlingsforløpet lagt. Det neste halvåret fikk jeg til sammen åtte cellegiftkurer. Det var beintøft. Kroppen føltes fremmed og smertene var store. Etter endt cellegiftbehandling ble venstre bryst operert bort. Det var ingenting igjen. Men jeg var fremdeles ikke ferdig. Jeg måtte stråles for å sikre at alt ble borte. Den heftige behandlingen gjorde at jeg ble kreftfri, men ikke frisk. Jeg har fått flere senskader og klarte aldri å returnere til arbeidslivet.

Historiene våre illustrerer godt hvor ulikt kreft rammer.

Brystkreft er ikke én sykdom. Vi hadde to veldig ulike varianter som ikke overraskende krevde ulik behandling. Men også brystkrefttyper som tilsynelatende er like, trenger ulik behandling. Egenskaper i kreftsvulsten gjør at hver enkelt pasient reagerer forskjellig. Noen kan for eksempel respondere godt på en type cellegift, mens andre ikke har nytte av den. Målet er å kunne gi så presis behandling at den garantert virker. For den dårligste formen for behandling er den som viser seg å ikke ha effekt.

For å kunne gi mer treffsikker behandling, trenger vi mer kunnskap. Forskning som gjør at vi på forhånd kan forutsi hva som vil hjelpe den enkelte pasient. Mer presis behandling vil føre til at flere overlever og at færre får bivirkninger og senskader. Alle skal ha tilbud om best mulig behandling, men ikke alle skal ha den samme behandlingen.

Derfor sier vi ja til rosa forskjellsbehandling.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags