Gå til sidens hovedinnhold

Kvinnefrigjøring i Norge

Artikkelen er over 14 år gammel

Kvinnene i Norge fikk stemmerett i 1913, men så seint som ved stortingsvalget i 1965 var det likevel bare 11 kvinner av 150 som fikk plass på tinget, 8 fra Ap, 2 fra Venstre og 1 fra Høyre, som da hadde 31 innvalgte. KrF og Sp hadde til sammen også 31., men bare menn. Hvorfor ble kvinnene underrepresentert så lenge, og hvorfor var forskjellen i 1965 så pass klar mellom radikale og kristne-konservative?

I overklassen på 17- og 1800-tallet var det opplest og vedtatt at kvinnenes samfunnsfunksjon begrenset seg til hjemmet. En prest sier det slik i 1791: Av de «Kundskaber der gavne og pryde et Fruentimmer (...) er de fornødneste sand Gudsfrygt og en god Huusholdning». Prester og futer, forretningsfolk og militære var toneangivende, ikke minst i byene, og de forfektet med kraft at kvinnefrigjøring var farlig fordi den betydde brudd med en høyere orden innstiftet av Gud.

En kvinne skulle skulle tie i forsamlinger og lyde sin ektemann. Fram til 1888 var da også kvinnene umyndiggjort. Alle gangbare argumenter ble etter hvert tatt i bruk for å stoppe kvinnene. For unge jenter ville det bli alt for tungt å gå på gymnas, ble det hevdet, de hadde ikke hode til slikt. Men i 1882 tok Cecilie Thoresen examen artium uten besvær. Det skulle likevel gå meget lang tid før det ble helt vanlig å gå på gymnas. Hvor mange artiums- og AMO-kurs er det ikke satt i verk over hele landet de siste 30-40 år, også her i byen, og det med så mange begavede kvinner at lærere har måttet spørre: Hvorfor nøyde de seg med realskolen/u-skolen, hvorfor fortsatte de ikke?

På 1800-tallet var samfunnet i sterk forandring. Ny teknologi og nye tanker kom inn fra utlandet, industrialiseringa tok til, byene vokste sterkt. Framveksten av demokrati, kampen om parlamentarismen kunne ikke godt forlikes med den diskriminering kvinnene ble utsatt for. Frontlinjene gikk mellom radikale og konservative. Våre store forfattere, Camilla Collett, Bjørnson, Kielland og Lie slo til så det sang fra radikalt hold, og de fikk så hattene passet. Ibsen gikk fri til å begynne med, han hadde skrevet Peer Gynt, nemlig. Men da han kom på banen med de skuespill som har gitt ham verdensry, ble han verre enn verst for det gode borgerskap.

Om frontene i årevis var fastfrosset på det mer ideologiske plan, var praksis utenfor byene gradvis blitt en annen. Kvinnene fikk generelt stort ansvar for gard og bruk, ikke minst i hjem der ektemennene var fiskere. Det ga selvtillit. Det ga seg også sine idrettshistoriske utslag, som langt fra var uviktige. På fritida kunne f.eks. jentene fra slutten av 1800-tallet delta i skirenn i mange bygder og fiskevær over en stor del av landet. Likevel holdt man igjen i Oslo vest så lenge man hadde pust. Langrenn var uestetisk og anstøtelig fram til OL i 1952, og det var forbud mot kvinner i Holmenkollstafetten helt fram til 1970-årene.

Kvinnene møtte også mye motstand i yrkeslivet. Vel kunne de få arbeid, men giftet de seg, ble de gjerne avskjediget. Først i 1939 ble det avsagt dom i Høyesterett som gjorde det ulovlig å avskjedige en kvinne fordi hun giftet seg. Ett sosialt hinder var fjernet, men det var mange igjen.

Da gikk det tross alt bedre innenfor idrett. I dag har kvinnene erobret så å si alle idrettsgreiner og øvelser. Mange har ført arven fra Grete Waiz videre. En av dem er Ruth Kasirye. I april tok hun bronse i 58 kilosklassen under EM i vektløfting, der hun imponerte spesielt med sin gode teknikk. Hun er 24 år, har bodd 9 av dem i Norge, og er av ugandisk herkomst. I NM løftet hun 120 kg opp på strake armer over hodet. Det var likt med den gamle Norgesrekorden for menn i fjærvekt fra 1960-årene, og den hadde stått i 27 år.

Det som ikke var intellektuelt for tungt for Cecilie Thoresen i 1882, var heller ikke fysisk for tungt for Ruth Kasirye i 2007. Vi får bare å håpe at idretten kan bli ei skikkelig brekkstang for innvandrere, som den ble det for norske kvinner i forrige århundre.

Før ble det manet til kamp mot kvinnefrigjøring på religiøst grunnlag, nå manes det mot mørkhudete innvandrere, ikke bare på religiøst, men også på kulturelt og etnisk grunnlag. I dagens demokratisk oppdyrkede norske kulturlandskap er det vel neppe mange som tar anstøt av Ruth Kasirye. Men i ødemarka utenfor streifer det ekstremister om i ulike forkledninger (FMI, Vigrid etc). De gjør sine raid inn mot innvandrere og ikke-kristne uansett.

En slik raider er nettopp frikjent i lagmannsretten. Han var tiltalt etter rasismeparagrafen fordi han hadde uttalt til VG at jøder er parasitter som må renskes ut. Høyre gikk straks ut og ba om at regjeringa skjerper denne paragrafen når straffeloven kommer opp til behandling. Hva mener de andre partiene, hva mener Tidens Krav?

Øyvind Wæraas