Gå til sidens hovedinnhold

Unyansert om renten

Artikkelen er over 13 år gammel

Høyres finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner gir finansminister Kristin Halvorsen en stor del av skylden for at Norges Bank nok engang har satt opp styringsrenten. Det har han også gjort ved tidligere renteøkninger. Sanner har selvsagt helt rett i at regjeringens finanspolitikk er én av flere faktorer som bidrar til å påvirke renteutviklingen. Men hans kritikk er unyansert og lite helhetlig.

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Hvis regjeringen og finansminister Halvorsen virkelig hadde ført en slepphendt økonomisk politikk, og brukt så mye penger over de offentlige budsjettene at norsk økonomi av den grunn hadde løpt fullstendig løpsk, ville den sterke kritikken ha vært på sin plass. Men er det egentlig rimelig å beskylde regjeringen for en slik uansvarlighet?

Vi er nå i en situasjon hvor faren for økt inflasjon stiller store krav til begrensninger i den offentlige pengebruken i tiden framover. Det må gi seg utslag i statsbudsjettet for neste år. Men det gjenstår naturligvis å se hvor godt regjeringen vil lykkes med det i et valgår. Svikter regjeringen her, vil det for alvor være grunnlag for Høyres kritikk.

Uansett er bakgrunnen for at Norges Bank gjennom de siste årene har hevet styringsrenten i flere omganger, mye mer sammensatt enn kritikken fra Høyres finanspolitiske talsmann gjenspeiler. Det vet selvfølgelig Jan Tore Sanner meget godt, som den innsiktsfulle finanspolitiker han er.

For det første har Norges Bank konsekvent varslet at renten ville gå opp, helt siden våren 2005 da Høyres Per-Kristian Foss styrte Finansdepartementet. Den gang hadde vi et unormalt lavt rentenivå. Kanskje holdt Norges Bank renten for lav, i for lang tid. Det kan muligens ha bidratt til å drive prisene på boligmarkedet unødvendig opp.

Forhåpentligvis befinner vi oss på slutten av renteøkningene. Langtidsvarselet fra sentralbanksjefen tilsier at det i tiden framover eventuelt bare blir snakk om marginale endringer, opp eller ned. Det betyr økt økonomisk forutsigbarhet, både for næringslivet og privatpersoner. Men dette forutsetter naturligvis at regjeringen greier sin del av jobben ved å holde igjen i finanspolitikken.