Det ser ut til å være vanskelig for barnevernet å forstå noe så grunnleggende som at foreldre faktisk er glad i sine barn, eller at barn er glad i sine foreldre. Hvor mange menneskelige tragedier må skje før media og samfunnet endelig våkner, og begynner å stille spørsmål om barnevernets kompetanse og den makten denne etaten forvalter?
Det går knapt en uke uten at vi blir rystet av en ny barnevernssak i media. Langt fra å være isolerte hendelser, er disse enkeltsakene snarere symptomer på et mer dyptsittende misforhold mellom makt og kompetanse i barnevernet. Dette nokså grunnleggende misforholdet var for noen få måneder siden gjenstand for en undersøkelse om profesjonsutdanninger i Norge, foretatt av et forskerteam ved Høgskolen i Lillehammer. De profesjoner som ble undersøkt var sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere. Forskerteamet, som ble ledet av professor Pär Nygren, mente at brukerne, det vil si barn og familier, fungerer som forsøkskaniner for fagpersoner som offisielt presenteres som ferdigutdannede, men som i realiteten kun har en halvferdig utdanning.
Fra et samfunnsperspektiv er det etisk betenkelig å gi så omfattende fullmakter til en etat med en så begrenset faglig kompetanse. Den enkelte lokale saksbehandler med sin barnevernsjef har en makt og myndighet som er ganske enestående i hjelpeapparatet. Resultater av barnevernets arbeid er ikke akkurat oppmuntrende: Undersøkelser har vist at tre av fire barn som har vært i barnevernet blir sosialklienter senere. Men så lenge barnevernsarbeidernes fagforening FO, og andre med økonomiske interesser i barnevernet, setter dagsorden for hvordan barnevernet arbeider, vil det neppe skje noen betydelig endring i barnevernets tilnærming til barn og familier.
Elisabeth Johannessen
Fyllingsdalen, Bergen