Etter siste «Debatten» på NRK, slo det meg at forhandlingsinstituttet har et jerngrep på norske bønder. Bøndene får skylda for resultat og innhold om det blir avtale, og de får skylda for resultatet og innhold hvis det blir brudd.

Hvis jordbruket kommer til enighet med staten og skriver under en avtale, så bruker partiene som utgjør stortingsflertallet det for det er verdt. Siste som gjorde det var landbruksminister Olaug Bollestad, Krf. For ei tid siden hørte jeg henne vise til at hun hadde blitt enige med bøndene om en avtale i de to første årene hun var landbruksminister. På den måten avviste hun kritikk og fraskrev seg ansvar. I år ble det brudd. Skylda for bruddet har hun gitt bøndene, og det er ikke måte på hvilke verbale bilder hun har malt av hvor bra avtalen kunne ha blitt hvis bøndene bare hadde satt seg til bordet.

Systemet fungerer på følgende måte: I år med inngåtte avtaler fraskriver stortingsflertallet seg ansvaret og gir bøndene skylda for innhold og nivå. De skrev jo under! I år med brudd går tilbudet til stortinget. Da får bøndene skylda for at stortingsflertallet vedtar tilbudet som resultat. Da kan de ha det så godt. Det er jo deres eget ansvar. De skrev jo ikke under! Det er en uangripelig måte å holde inntektene nede på.

Som landbruksministre før henne, har også Bollestad rukket å gi bøndene ansvaret både for inngåtte avtaler og for brudd. Sylvi Listhaug, Frp, rakk det hun også. Bøndene har skylda!

I «Debatten» gjentok Bollestad til det kjedsommelige hvor truet Forhandlingsinstituttet er, og hvor opptatt hun var av å verne om det. Som om man kan vinne noe som ikke er tapt! Hva er status for norsk matproduksjon og norske bønder under Forhandlingsinstituttets sitt regime og konvensjoner, på en klode hvor folketallet øker med 70 personer i minuttet, netto?

Forhandlingsinstituttet sin «Walk of Shame» i Bygde-Norge siden 2000 er at 557.821 dekar matproduserende areal har gått ut av drift. Det er 76 dekar ut av drift hver eneste dag de siste 20 årene. Det er en skammens vandring i tapte muligheter for å produsere egen kvalitetsmat. Rundt 30.000 bønder har lagt ned drifta siden 2000. Det er over 4 matprodusenter ut av næringa hver eneste dag de siste 20 årene. En kompetanseflukt uten sidestykke! Hvorfor? Fordi bønder får mindre og mindre andel av verdiskapinga hvert eneste år, og de i leddene etter forsyner seg mer og mer. På godt norsk kalles det grådighet! Arbeiderbevegelsen kalte det utbytting på begynnelsen av forrige århundre. Per definisjon er utbytting en økonomisk mekanisme der arbeidere mottar et beløp for sitt arbeid som er lavere enn dette arbeidets verdi!

Faglagene er like opptatt av å beholde Forhandlingsinstituttet som det Bollestad er, men det må vaskes ned fra loft til kjeller. Dører og vinduer må åpnes, og det må luftes ut. Noen må ta seg det bryet, for det ser ikke ut for at hverken faglagene eller staten vil endre på noe som helst. Det bør settes opp ei minnetavle over tapt dyrkajord, ei minnetavle over bønder som har forlatt yrket og ei over tapte muligheter for egen matproduksjon. Når det er gjort, så må vertskapet i Forhandlingsinstituttet bli pålagt å informere hverandre og alle besøkende om at det er stortinget og politikerne om har ansvaret for matproduksjonen her i landet. Ikke bøndene!