Gå til sidens hovedinnhold

Kvinnedag i den post-covidianske tidsalder

kronikk


Gjennom kunst og kultur finner mennesker sin helt særegne måte å uttrykke seg på. I dette møtet skaper vi vår egen identitet og vi blir kjent med andres. Dette er en av grunnstenene i dagens demokrati og en kjerneverdi for oss som samfunn; allmenn stemmerett – allmenn rett til å ha en stemme, til å bli sett, hørt og forstått. Kultursektoren som helhet er dermed en helt vesentlig del av sivilsamfunnet og demokratiet vårt, med all sin kreativitet, identitet og diversitet. Vi er derfor tjent med å sikre en mest mulig balansert sektor, med like muligheter på tvers av kjønn.

Mandag markerte vi kvinnedag i inngangen til den post-covidianske tidsalder. For ett år siden blåste pandemien inn over verden, og utløste en samfunnsøkonomisk tyfon også her i vår lille del av den. Nedstenging, smittevern, kompensasjonsmidler, permitteringer og isolasjon - alt ble del av et nytt daglig vokabular. Equality Check gjorde alt i fjor vår en undersøkelse på hvor fornøyd kvinner og menn var med sine arbeidsgivere i kriseperioden. Her kom det klart frem at kvinner opplevde å komme markant dårligere ut av situasjonen, både på jobb og i hjemmet.

Men selv om kultursektoren før covid-19 var i ubalanse, var den på riktig kurs. Tall fra SSB tegner et tydelig bilde av situasjonen, og interesseorganisasjonen Balansekunst nyanserer statistikk fra flere kilder i sin artikkel referert til under. Kort fortalt ser vi ikke bare konturene av, men pixlene i en mannsdominert næring som sakte, men sikkert fokuserer seg inn på et mer fargerikt bilde. Det var i 2019. Så kom 2020.

Kultursektoren gikk inn i pandemien med en klar kjønnsdeling, og ble som resten av samfunnet vårt sendt ut på åpent hav uten å vite om ballasten ville holde skuta på rett kurs. For hvilke mekanismer virker inn i en omfordelingspolitikk der vi går skjevt ut fra start? Hvor havner vi da til slutt, og kommer vi til kai med slagside? Og hvordan skal vi jobbe smartere, klokere, varmere og ikke minst modigere for å sikre at vi holder oss på rett kjøl når vi igjen skal legge fra kai?

Tellekanter i kulturskapet

Fra 2019 var vi på vei inn i en mer likestilt kultursektor, selv om utviklingen bar preg av tilfeldige kursendringer og manglende kollektiv drivkraft. Rundt 60 prosent av dirigenter, komponister, musikere og sangere var menn og rundt 40 prosent kvinner, ifølge tall fra SSB. Men; kun hver femte av Spotifys mest spilte låter i Norge i 2019 var skrevet av kvinner, og to prosent produsert av dem (Spotify 2020). Av de 100 mest brukte dirigentene i verden var kun åtte kvinner (Bachtrack 2020). Og før vi går inn i årets spellemannssesong kan vi konstatere at bare fem kvinner har blitt kåret til Årets Spellemann siden starten i 1985. Det ligger kanskje i ordet.

Dette er musikkbransjen, og sammenlignbare tall finnes i en rekke andre fagområder, slik som film, foto, litteratur og tekniske fag som produksjon, lyd, lys og arrangørfeltet. Men det er ikke bare tallene i seg selv som gir grunn til bekymring. Også innen områder der kvinner deltar i større grad, ender de opp med å være mindre synlig. Det kan se ut til at retten til en stemme ikke betyr retten til at denne skal bli hørt.

Hver femte norske komponist er kvinne, men de blir lite spilt, og bare to prosent av musikken hos norske orkestre er skrevet av kvinner (Norsk Komponistforening 2019). I 2018 var kvinneandelen i prosjekter som fikk produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt relativt likestilt med menn. Likevel viser det seg at både kvinner og menn jobber mest med mannlige regissører og manusforfattere (Aftenposten 2019).

Vi finner bare en tredjedel kvinner blant av skulptører, kunstmalere og andre billedkunstnere i 2019, ifølge SSBs statistikk over lønnstakere. Men det som gjør situasjonen verre er at mens 84 prosent av de mannlige kunstnerne jobbet fulltid eller mer, gjør kun halvparten av kvinnene det. Alt i alt tjener menn mer på kunsten sin enn kvinner, og inntektsgapet mellom kvinner og menn er større blant kunstnere enn i samfunnet ellers (Telemarksforskning 2015 og Mari Torvik Heian 2018).

Den samme tendensen finner vi blant skuespillere. Til tross for at det i 2019 var like mange kvinnelige som mannlige skuespillere, jobbet kun 66 prosent av kvinnelige skuespillere fulltid eller mer, mens nærmere 80 prosent av mannlige skuespillere kunne si det samme. Og til tross for at vi innen det klart kvinnedominerte fagfeltet dans hadde over 70 prosent kvinnelige koreografer og dansere, er ingen nye verk for Hovedscenen i Den Norske Opera og Ballett skapt av kvinner de siste ti årene (Talent Norge 2019).

Vårt skip er lastet med

Ved inngangen til fjorårets kvinnedag kunne vi se en svakt positiv utvikling med hensyn til kvinner i kultursektoren. De hadde imidlertid jevnt over lavere stilling, og kunsten, kompetansen og produksjonene deres ble mindre kjøpt og benyttet enn menns. Når kultursektoren da gikk inn i et år med kompensasjonsmidler basert på fjorårets inntekt, prosentvis stillingsstørrelse og tapt fortjeneste, er det naturlig å anta at situasjonen bidrog til å forsterke skjevfordelingen snarere enn å stabilisere og motvirke den.

Og når vi nå skal drøfte konsekvenser og erfaringer etter pandemien, må vi også se på hva dette har hatt å si for allerede forfordelte grupper i samfunnet vårt. Hvem ligger nederst i dørken når vi legger til kai, og hvem står ved roret? Står vi igjen med et mindre mangfoldig uttrykk, og hva har dette å si for den videre byggingen av samfunnet og demokratiet vårt?

Vi heier på alle stemmer i kultursektoren, og i dag heier vi spesielt på kvinnenes. I tiden som kommer blir dette en hovedoppgave for oss innen kultur i det offentlige; å sikre og gjenoppbygge en kollektiv kreativitet og et mangfold innen vår sektor.

Kommentarer til denne saken