Kunnskap i pandemiens tid

Det ligger ingen motsetning i det å øke egen selvforsyningsgrad og handel med andre land, mener Ildri Hals.

Det ligger ingen motsetning i det å øke egen selvforsyningsgrad og handel med andre land, mener Ildri Hals.

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi lever i ei urolig tid. Vi har en pågående verdensomspennende pandemi, vi har endringer i klima som både bønder og produsenter får kjenne på konsekvensene av, og vi har et enormt forsøplingsproblem.

Men samtidig er dette ei tid for refleksjon, for å se på verden og vårt bidrag til samfunnet på en ny måte. Mimir Kristjansson vakte stor begeistring da han etter deltakelse i Kjendis-Farmen tidligere i år framsnakket den norske bonden og hvor viktig norsk landbruk er.

Det er et økt fokus på vern av matjord, sammenheng mellom karbonfangst og aktivt beitebruk, flere og flere snakker om beredskapen vår. Manglende beredskap både når det gjelder medisinsk utstyr, men også korn. Både klimaendringer og Covid-19 har gitt en sprekk i de trygge rammene rundt Norge og troen på at vi alltid vil ha nok av alt. At vi er trygge her.

Men tilbake til Farmen. Jeg skal ikke påstå at Farmen speiler norsk landbruk på noe vis, Farmen er underholdning, men likevel gir Farmen et bidrag. Farmen setter søkelys på en type beredskap vi ikke så ofte snakker om, men som er helt overordnet. Jeg snakker om kunnskapslageret vårt. Kunnskap om hvordan vi dyrker korn og gulrot, holder sau og høns, og hvordan vi baker brød av korn. Kunnskap som er anvendelig fra storskala landbruk til pallekarmer på takterrasser.

Småbruk gir matsikkerhet

Tid for nye tankar også i norsk landbruk?

Den basale kunnskapen som alt annet hviler på. Kunnskapen som kan fø et folk. Vi

har det lettvint i Norge. Vi kjøper det vi trenger på butikken, får matkasser med oppskrifter brakt på døra, og fisken som fiskes sendes på en jordomseiling der den går fra filet til fiskepinner før den lander på middagsbordet vårt. Man kan få inntrykk av at denne typen kunnskap er litt gammeldags, og ikke så høyt verdsatt i dag. «Vi kan ikke gå baklengs inn i framtida» kan man ofte høre, eller som Jens Ulltveit Moe og Bjørn Kjærand Haugland sa det i sin kronikk i Nationen tirsdag 21. april 2020: «Vi kan ikke leve av å spise våre egne gulrøtter» Kronikken peker på uheldige virkninger av økt norsk selvforsyning, at internasjonal handel blir skadelidende, og at det er ingen grunn til å dyrke mer mat når vi bare kan importere utenfra.

Uheldig

Så feil kan man ta! Det ligger ikke en motsetning i det å øke egen selvforsyningsgrad og handel med andre land. Men at vi skal outsource både råvareproduksjon og videreforedling i den grad vi gjør nå, er uheldig. Særlig med tanke på kunnskapsbanken vår, vårt beredskapslager for elementær kunnskap om hvordan vi før oss selv. Vi kan selvsagt importere mye av det vi trenger av mat, men med det går noe tapt. Vi mister ikke bare arbeidsplasser og produksjon, vi mister kunnskap. På samme måte som beitemark gror igjen og forvitrer, slik forvitrer og kunnskapslageret vårt. Å ha en høy grad av selvforsyning har ikke noe med proteksjonisme å gjøre, men mye med å være forberedt på klimaendringer vi vet vil komme, samt solidaritet med andre land. Leter vi etter grønne jobber, så ligger de her, rett under nesen vår.
Vi trenger politikere som ser viktigheten å bevare kunnskap om produksjon og foredling, og vi trenger folk som sylter og safter og gir kunnskapen videre. Kunnskap er makt. Denne makta skal vi ikke gi i fra oss, men sørge for at den føres videre.
Og akkurat som Mimir Kristjansson sin «oppvåkning» etter Farmen, så får flere av oss, fra lokalpolitikere, til folk rundt i landet, til Stortingspolitikere ei oppvåkning, nettopp i lys av alt som skjer rundt oss. Og vi ser at jo, det er faktisk norske gulrøtter og kunnskapen om veien fra jord til bord vi trenger nå.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken