Hoems slåttekar også til Nordmøre

Gaven til teaterpublikummet blir avduka av påtroppende teatersjef ved Teatret Vårt i Molde, Kristian Lykkeslet Strømskag og Åse Ryvarden, direktør ved Det Norske Teatret. (Foto: Siren Høyland Sæter)

Gaven til teaterpublikummet blir avduka av påtroppende teatersjef ved Teatret Vårt i Molde, Kristian Lykkeslet Strømskag og Åse Ryvarden, direktør ved Det Norske Teatret. (Foto: Siren Høyland Sæter)

Av

Edvard Hoems «Slåttekar i himmelen» går til teaterscenen. Den kommer trolig også til Nordmøre.

DEL

70-åringen Hoem (fra Fræna) har stor suksess med romaner som bygger på egen slektshistorie. Nå tar slåttekaren steget til scenen.

Den første boka om Nesje-familien kom i 2014 og het «Slåttekar i himmelen». Den fikk skussmål fra anmelderhold som «Praktfullt skrevet om Amerika-drømmen» og «Fortellingen om Hoems oldefar er større enn seg selv: Den er et stykke norsk historie».

Nå venter det nye utfordringer på slåttekaren, som skal til scenen gjennom et samarbeid mellom Det Norske Teatret og Teatret Vårt.

Mandag ble forfatterens 70-årsdag feiret på Det Norske Teatret.

Feiringen ble avsluttet med en gave til et stort publikum i teater- og litteratur-Norge: «Slåttekar i himmelen» blir teater med premiere 7. mars 2020 – på Hovedscenen.

Premiere i Molde blir 15. august 2020. Ni steder i fylket får besøk av oppsetningen. Spilleplanen er ikke lagt ennå, men det er trolig de vanlige stedene som får besøk også denne gangen.

Fra parafinlampe til mail

De fire bøkene i slektskrøniken om Nesje-slekta har et opplag på over 330.000 bøker og blir omtalt som «folkelesning».

– Jeg har tro på at Bentein Baardson på regi kan lage godt teater av materialet. Utvandringstiden setter alt i et stort perspektiv, avgjørelsen man tok var ugjenkallelig. Skal man bli, eller skal man dra, sier forfatteren selv om tematikken.

Om bøkenes suksess, har forfatteren selv uttalt til NTB:

– Min egen familie spredte seg i tre-fire land i bestefars og oldefars tid. Mange andre har det på tilsvarende måte. Når du treffer så mange mennesker hjemme tror jeg grunnen er at romanpersonene fascinerer, og at språket gir dem liv.

– Jeg lærte meg å lese under ei parafinlampe, og her sitter jeg og sender epost til hele verden. Det er klart at så store endringer på kort tid får oss til å spørre oss hvordan det hele en gang tok til.

Ikke virkelighetslitteratur

Siden han har gravd i egen slektshistorie er det naturlig å spørre om familien er støttende til prosjektet. Og Hoem kan fortelle at det i familien finnes folk som både er vilt oppglødde over bøkene – mens andre kanskje er mer avventende.

– Men jeg skriver ikke «virkelighetslitteratur» for å avsløre eller lufte ut. Jeg skriver ut fra Strindbergs sitat om at det «er synd om människan». Og kanskje enda mer for å vise fram at mennesker evner å mestre livet – selv når motgangen er stor, og at gleden over å bygge noe nytt gir livet mening. Jeg er først og fremst forfatter og ser og behandler alt med romanforfatterens blikk.

Artikkeltags