På vandring mellom gravstøtter

Både i solskinn og regn har Odd Williamsen gjennomført sine gravstedsvandringer. Nå kommer de i bokform.

Både i solskinn og regn har Odd Williamsen gjennomført sine gravstedsvandringer. Nå kommer de i bokform.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Odd W. Williamsens gravstedvandringer i Kristiansund samler hver gang flere hundre historieinteresserte kristiansundere. Nå har vandringene kommet i bokform.

DEL

Gjennom mange år har Odd W. Williamsen ledet vandringer på gravstedene, både i regi av Kristiansunds Hageselskap og i andre sammenhenger.  I 2012 gjennomførte han en vandring som en del av programmet til Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival.

Gravskikk-tradisjoner for Nordmøre ble også presentert i 2004 av Odd Williamsen ved vandreutstillingen «Far Vel – Livets slutt i det flerkulturelle Norge».  I tillegg har han holdt en del foredrag om emnet.

Dette stoffet er nå endelig kommet i bokform, og er derved tilgjengelig for alle – ikke minst for dem som ikke har deltatt på vandringene.  Boken er rikt illustrert og har et hendig format til bruk for egne turer på byens gravsteder. Stoffet er godt disponert i en oversiktlig innholdsfortegnelse. 

Etter at vi er blitt kjent med Spanjer-gravstedet i Øverparken og begravelsesskikker på Nordmøre, blir gravstedene i Kristiansund beskrevet. Gravstedene på Frei, Bolgen og Bremsnes blir også omtalt.

Klare klasseskiller

Boken er krydret med sitater fra litteratur, aviser og andre publikasjoner. Dette bidrar til en fin variasjon i teksten og i den grafiske utformingen.

I innledningen minner forfatteren oss på at Kristiansund var en by med klare klasseskiller. Dette nedfeller seg også i utformingen av den enkeltes families gravsted, både gjennom størrelse, utforming og utsmykking av gravminnene. Det er interessant å legge merke til hvordan enkelte nykommere prøver å overta de «gammelfines» territorier, skriver Williamsen.

Tydelige stilhistoriske trekk gjør seg gjeldende i utformingen av  gravstedene. Boken kunne gjerne gitt oss mer kunnskap om dette. De kjente relieffene «Dagen» og «Natten» av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen (1770-1844) er brukt som dekor på flere gravsteder. Relieffene er avbildet og omtalt i boken. Det skjerper interessen for å få vite mer om kunstnerisk utsmykking av gravene. Kan vi håpe på mer om dette i et neste opplag?

Kristiansund er kjent for sine vakre gravsteder.  Beliggenheten til gravstedet på Kirkelandet er unik. Mange tilreisende legger gjerne veien hit under sitt besøk i byen. Forfatteren forteller at Tryggve B. Steen i 1930 skrev følgende i Romsdals- posten: «Det finnes neppe en by i landet som har en så eiendommelig og vakker kirkegård som Kristiansund. For en fremmed som kommer til byen, er virkningen overveldende, særlig hvis han først får se gravstedet fra spaserveien ved Kringsjå.»

Et godt humør

Et annet sitat som er med i boken, er fra historien «Et godt humør» av H.C. Andersen:

«Gå med mig til kirkegården – lad os komme der, når solen skinner, og træerne er grønne; lad os gå mellem gravene! Hver af disse er som en lukket bog med ryggen opad, man kan læse titlen, som siger, hvad bogen indeholder, og siger dog ingenting; men jeg ved besked, ved det fra min fader og fra mig selv. Jeg har det i min gravbog, og det er en bog, jeg selv har gjort, til nytte og fornøjelse, der ligger de alle sammen, og endu nogle flere.»

Dikterens far var forøvrig likvognskusk.

H.C. Andersen omtaler gravene som lukkede bøker.  Takket være Odd Williamsen får vi glimt inn i «bøkene» gjennom hans beskrivelse av dem som er gravlagt.

På Gomalandet gravsted ligger blant andre klippfiskkongen Nicolay H. Knudtzon.

På Gomalandet gravsted ligger blant andre klippfiskkongen Nicolay H. Knudtzon.

Gravøl over flere dager

Før forfatteren tar oss med på en vandring mellom gravene, gir han oss et innblikk i begravelsesskikker på Nordmøre. Det er særlig eldre ritualer og seremonier som omtales. En flott minnestein med mye dekor og pynt, kan være en etterlevning av det opprinnelige ønsket om å være godt synlig på dommens dag. Barokkens overklasse hadde til og med flere gravminner for samme person, for ikke å bli oversett når dommen faller. Her gjaldt det å bli lagt merke til i den endelige utvelgelsen.

På landet var det andre skikker enn i byen. Et gravøl kunne gå over flere dager, gjerne med nærmere 100 gjester. Alle var pyntet i sin beste stas, også den avdøde.  Et ritual var å gå bort til liket i kista, skåle med ordene: «Glædelig op-standelse». Det var egne regler for hva gjestene skulle ta med til begravelsen. Et større antall vørterkaker, lefser og småkaker fra nabofamiliene var vanlig. En smørform på et par kilo og en grautkomme til gravølet hørte også med. Den som gir krans, har med lefse, uten krans krevdes kake.

På grunn av magert jordsmonn på gravstedene, ble det brukt ballastjord her. Planter og urter som planter og urter som fulgte med jorden får en fyldig beskrivelse i kapitelet om Gomalandets gravsted. Det er mange kristiansundere som ligger i spansk eller portugisisk jord.

Klippfiskkongen

Under vandringen fra grav til grav blir vi kjent med noen av personene som ligger her. At enkelte får mer omfattende omtale enn andre er naturlig, men forfatteren tar også med folk som ikke har så kjente navn i byen.

På Gomalandets gravsted er det ikke mulig å overse graven til klippfiskkongen Nicolay H. Knudtzon. Han var en av dem som gjennom sin rikdom ga økonomisk støtte til byen.  Både  helsevesenet, kulturlivet, brannkorpset, vannverket og andre fikk tilskudd fra Knudtzon. 

Da han døde i 1895, fortsatte hans enke Caroline å gi verdifulle bidrag. Hun levde helt til 1935 og ble gravlagt ved sin manns side. Imidlertid er det også oppført en hvit minnestein påført hennes navn på Kirkelandets gravsted.

Lokalhistorikeren Einar Thurn-Christensen skriver at fra Carolines hånd «fløt det rike gaver til byens forskjellige institusjoner, og ved alle høve der det ble appellert til byens borgerånd, gikk hun i spissen og tegnet seg for store beløp.»

Enkefru Caroline ble det lokale kulturlivets store mesen. Hun ga blant annet byen tomt til nytt sykehus og bidro ellers på en lang rekke områder. Caroline kinosenter har sitt navn etter henne.

Lekte begravelse

Et rørende og artig innslag i boken er Emil R. Herlofsens (f.1902) fortelling om da han og Christian Müller lekte begravelse på Kirkelandet.  Her er det nok mange som vil kjenne seg igjen fra egen barndoms fantasifulle aktiviteter.

På Kirkelandets gravsted er det verdt å legge merke til Kitty Williamsens grav.  Stiftelsen av Kristiansunds Kvinnestemmerettsforening i 1910 var hennes initiativ. Hun ble den første kvinne i byens formannskap og deltok på verdens kongresser for kvinnelig stemmerett i London 1910 og Stockholm 1911. Hun engasjerte seg også i årlig utdeling av 10.000 liter skolemelk, tran og grovbrød med brunost.  Tilsynskomiteen for sykehuset ble ledet av henne.  En aktiv og dyktig kvinne, som arrangerte konserter og selv sang en rolle i «Trubaduren» av Verdi i 1896.

Flere kvinner fra denne perioden gjorde seg bemerket i samfunnslivet. Viktig at disse blir løftet frem av forfatteren.

Skinka i gluggen!

Rektor Bruun (1843-1919) på Kristiansund Offentlige Høiere Almenskole får en fyldig omtale.  Her får vi både skolehistorie og en beskrivelse av rektor:

Rektoren hadde et imponerende aristokratisk ytre, og nøt en veldig respekt. Han var alltid sirlig antrukket i  blå dress med hvit stiv snipp og svarte skinnende blanke sko. Skoene knirket og var varsel om at inspeksjon var på vei. Han var en nidkjær rektor som fulgte med i undervisningen gjennom små runde glass-glugger i dørene. Elevenes kallenavn på ham var «Skinka», og de hvisket gjerne: «Skinka i gluggen!»

Mange får også karakteristikker som viser deres særpregede personlighet.  Om William Kristoffersen står det: «selveste parksjefen, stridbar mot kirke og plentråkkere».

Christian Johnsen får i boken «skinn og beinfri» føyet til sitt navn. Han var mest kjent for å ha produsert skinn- og beinfri klippfisk i fargeglade blikkbokser.

Yrkestitler

Et annet interessant fenomen som løftes fram av forfatteren, er mangfoldet av yrkestitler på gravminnene. På Nordlandet finner vi sundbåtfører Kristian Grimstads grav. Han var i en periode plikthugger – i boken får du forklaringen på dette ordet.

«Favnsetter» er en som har et vedmål til bruk når det skulle stables en favn ved.  Olaf Rudolf Maur har denne tittelen på sin gravstein. På et annet gravminne var yrkestittelen »levendefisktransportør». Denne graven er imidlertid nylig slettet. På Innlandet ligger kommunearbeider og kor-dirigent Gustav Kristiansen.

Kjell Vemund Maurstad var kelner på Grand. Hans gravstein har en spesiell utforming med tekst på flere sider. På baksiden ser vi en kelner og teksten «Festina lente» som betyr «skynd deg langsomt.»

Flere generasjoner Bræin

Musikerfamilien Bræin har en selvsagt plass i boken. Flere generasjoner Bræin har hatt stor betydning for musikklivet i Kristiansund.

Byens mange kor, orkestre og korps har hatt deltakere fra alle samfunnslag og yrker. Det er imponerende at forfatteren har funnet frem i hvilket kor eller orkester den enkelte sang eller spilte.

Et kortfattet, men klar omtale får vi av Else & Ottar Schnell:

Bakere hos Jordfald. Aktive cellister i Kristiansund symfoniorkester.

Europeisk overklassemønster

På Innlandet finner i Lorentz A. Lossius’ grav. En liten godbit fra teksten:

I Marina Boye Lossius’ håndskrevne kokebok fra 1897 står det «festmenyen var i disse kretser av europeisk overklassemønster med champagne, sherry og madeira som drikke, de to siste gjerne også som krydder i selve middagsretten.»

I kapitelet «En begravelse på 1880-tallet» er det tatt med et avsnitt fra Bjørnstjerne Bjørnsons roman «Det flagger i byen og på havnen» fra 1884. Den ytre handlingen er lagt til Kristiansund, og vi får delta i begravelsen til en populær skolelærer og legatstifter, kalt Emilie Engel. Godt å bli oppdatert på våre klassikere.

Eldre gravminner

Bakerst i boken har Odd Williamsen ført opp en liste over gravminner eldre enn 100 år med stor personal- og kulturhistorisk verdi, som det offentlige bør verne. Det forventes at ansvarlige myndigheter tar nødvendige grep for å verne disse gravminnene. En viktig del av byens historie ligger bokstavelig talt begravet og må forvaltes som det verdifulle kulturminnet gravsteder er.

Det høyest beliggende gravstedet med en mur på 4,5 meter, tilhører familien Engvig. Gravstedet som er avbildet i boken, ble etablert i 1895, men står ikke på vernelisten. Kanskje er det flere som er utelatt?

Stort arbeid

Det ligger et stort arbeid bak de biografiske opplysningene om dem som er omtalt. Vi blir kjent med håndverkere, lærere, bedriftsledere, musikere, historikere, journalister, forfattere, politikere og andre som har vært med på å prege og utvikle byen og distriktet. Sammen har de skapt grunnlaget for den byen vi kjenner i dag.

Odd Williamsens bok er et betydelig lokalhistorisk og kulturhistorisk bidrag til byen og distriktet. Hans kunnskaper er gull verdt, og sammen med hans humor og underfundige skråblikk på personer og fenomener, er boken en fest å lese.

Er man ikke hekta på lokalhistorie på forhånd, tror jeg at mange blir det takket være denne boken. Boken er gitt ut som den femte i serien Nordmøre museums skrifter. Den selges i bokhandel og på museet for 250 kroner.

Artikkeltags