Kåre fra Kristiansund kom aldri hjem

Av

36 mennesker mistet livet da «Høegh Silverdawn» ble torpedert i det Indiske hav 15. juni 1943. Kristiansunderen Kåre Moen var blant dem som aldri kom hjem.

DEL

Bjørn K. Sagdahl, pensjonert førsteamanuensis fra Nord universitet i Bodø, er gjest hos Skipsfartshistorisk Selskap i Kristiansund torsdag kveld. Der skal han holde foredrag om krigsseilerne John og Erling Bakkmyr fra Aure.

John Bakkmyr hadde til sammen 59 døgn på flåte under 2. verdenskrig og hvor det lengste oppholdet var på hele 48 døgn i Atlanteren. Den siste senkningen var med «Høegh Silverdawn» i det Indiske hav. I boken «Torpedo på babord», som kom ut i 2017, følger Sagdahl livet til John og Erling gjennom hele krigen.

Siden boken ble utgitt, har Sagdahl blitt klar over at nok en nordmøring var med på «Høegh Silverdawn»; Kåre Moen fra Kristiansund. Moen overlevde ikke senkningen. Sagdahl har valgt å skrive en egen artikkel om Moen, som vi gjengir i sin helhet:

Krigsseiler fra Kristiansund

Ikke alle krigsseilere kom hjem. Over 3000 uteseilere mistet livet i de seks årene som krigen til sjøs varte. Kåre Moen var en av dem, en ung sjømann som hjembyen Kristiansund kan være stolt over å ha fostret.

Nordmøre fostret mange krigsseilere, også fra Kristiansund. Beliggende ved havet og med fiske og skipsfart som det opprinnelige næringsgrunnlaget, ble havet arbeidsplassen til så mang en ung gutt fra byen. Også for Kåre Moen, født den 9. oktober i 1916 i Kristiansund. Foreldrene var Astrid Marie Karlsen, født Langaas, og Albert Olai Karlsen. Faren var fisker og begge foreldrene kom fra byen, fra Vaagen. De skiftet senere etternavnet til Moen.

Kåre ble nok tidlig vant til båt og arbeide på havet. Krigsseilerregistret har han registrert som sjømann i 1939 på D/S Toran, men dette var neppe det første fartøyet han hadde. Trolig hadde han erfaring med sjølivet alt fra tidlig i 1930 årene, for i 1940 finner vi ham som matros og senere som bås ombord i handelsfartøy. Det tyder på flere års fartstid. Før dette tidspunktet hadde han rukket å gifte seg med Haldis og etablert bosted i Konsul Johnsens gate. 

Da verdenskrigen brøt ut i september 1939, var han å finne på D/S Toran, et middels stort stykkgodsskip på noe over 3000 brt. Det må ha brakt ham til ulike steder i verden, for den neste påmønstringen finner sted i Sydney i Australia den 1.juli 1940. Toran fikk kort etter en ublid skjebne, senket av en engelsk ubåt utenfor Holmborsund den 4. august 1940 på vei fra Oslo til Thamshavn. Tre maskinfolk gikk tapt ved angrepet.

Senkning ved Kreta

Kåre seilte på dette tidspunktet som matros på M/S Brattdal, et noe større stykkgodsfartøy på nesten 5000 Brt, bygd i 1935.  Ennå var ikke Japan kommet med i krigen, så fart på  australske havner og i det fjerne Østen var ennå forholdsvis en trygg fart. Her kunne en gå som aleneskip, uten konvoi. Først ved en tur til Suez samme høst ble det konvoi, men på nytt oppdrag på australske havner og på Østen for resten av året.

Januar 1941 brakte derimot skip og mannskap inn i krigsfarvann. Nå ble det konvoitur til Suez, til egyptiske havner og greske havner. I april var en på vei fra Alexandria til Pireus med panserbiler og soldater, men fikk ikke den lovte eskorten fra Kreta. Fartøyet ble derfor liggende i Volo på Kreta da 12 tyske fly angrep den 13. april. Brattdal ble truffet av en bombe, men holdt seg flytende. To dager senere fikk fartøyet nok et bombetreff uten at skuta sank. Mannskapet gikk ombord igjen og en tok fartøyet ut fra havnen, men nye angrep fulgte.

Den 17.april ble en på nytt bombet og denne gangen sank M/S Brattdal. Mannskapet hadde gått i livbåtene og rodde i to dager til de nådde Kalkis på det greske fastlandet. Derfra bar det med tog til Athen og britisk marine tilbake til Alexandria i Egypt. Med unntak av en hollandsk byssegutt, som omkom ved et uhell ved transport ut til den britiske krysseren Orion, kom de alle trygt tilbake til britisk kontrollert område.

«Brattdal» ble bombet og gikk ned i 1941.

«Brattdal» ble bombet og gikk ned i 1941.

En ung bås

Nå var Kåre uten fartøy og ut fra Krigsseilerregistret ser vi at han hadde maktet å komme seg til Singapore. Trolig på et engelsk fartøy. Der fikk han tildelt et nytt fartøy av Nortraship og denne gangen som båtsmann på motortankeren M/T Thordis. Da var det gått fire måneder siden Brattdal sank i havet.

Kåre Moen ble bås på «Thordis» allerede som 25-åring.

Kåre Moen ble bås på «Thordis» allerede som 25-åring.

Det nye fartøyet var en moderne tanker på noe i overkant av 8000 brt og bygd ved Gøtaverkene i 1931. Det må ha vært en stor overgang for Kåre å ta jobben som bås på et slikt fartøy i en alder av 25 år. Det sier noe om hans egenskaper i forhold til oppgaver og det øvrige dekkmannskapet. Han var kjent for sin fysiske styrke, men det er oftest andre egenskaper som gjør en kvalifisert som arbeidsleder på dekk. Kåre må ha hatt slike egenskaper.

M/T Thordis

Det ble nå turer på Australia og i november bar det på nytt til Suez og havner i Midtøsten. Desember brakte en sjokkerende nyhet. Japan hadde angrepet Pearl Harbor og den amerikanske stillehavsflåten den 7. desember. Dermed hadde farvannet øst for Suez også blitt langt farligere. Julehelga 1941 ble tilbrakt i Beirut og i det neste halvåret ble det både indiske og australske havner før han mønstret av i Bombay den 22. juni 1942.

To dager senere går Kåre om bord i M/S «Høegh Silverdawnn», Nortraships nyeste fartøy, bygd ved Burmeister & Wein i 1940 og levert rett før det tyske angrepet. Dette var et praktfartøy og Kåre gikk om bord som bås, bare 26 år gammel. Det ble kryssing av det indiske hav og av Sør-Atlanteren opp til Cuba, karibiske havner og New York  før en var tilbake i Bombay i januar 1943. Kysten av Nord-Amerika og Gulfen var på dette tidspunkt utsatte farvann for torpedering, men «Høegh Silverdawn» unngikk denne skjebnen i motsetning til så mange andre norske skip. Nok en tur til Karibien og østkysten av USA gikk også uten problemer.

Overlykkelig

I New York mønstret det på en annen nordmøring, John Bakkmyr fra Aure. Han hadde nettopp returnert etter en konvoitur over Nordatlanteren hvor de hadde blitt angrepet av tyske ubåter i hele fem døgn og hvor hele 12 skip hadde gått tapt. Han hadde gått om bord i «Høegh Silverdawn» bare fem dager etter avmønstringen og var overlykkelig over tildelingen av fartøyet, ikke minst over at det ikke skulle bli en ny kryssing av Nordatlanteren.

Det viste seg at «Høegh Silverdawn» i stedet skulle krysse Stillehavet på en sørlig rute fram til Fremantle i Australia som aleneskip. Over fire uker over havstrekninger som var lite utsatt for fiendtlige angrep. En hadde ellers en femtommers Boforskanon akterut og en firetommers kanon forut i tillegg til luftskyts. En skulle makte å bite godt fra seg dersom uhellet var ute. En var dessuten godt utstyrt med redningsutstyr.

Tungt lastet

Turen til Fremantle var for å kunne bunkre og ta inn ekstra last for den russiske fronten for avlevering i Abadan, selve hovedhavnen for de allierte forsyningene i øst. Skuta var tungt lastet med krigsmateriell da den stevnet mot den Persiske Gulf i juni 1943, godt bemannet med et mannskap på 41 mann, seks skyttere og 11 passasjerer, derunder åtte hollandske flyvere på vei til England.

«Høegh Silverdawn» gikk som aleneskip og en følte seg forholdsvis sikker på at en ikke ville bli utsatt for angrep. De siste seks månedene hadde ikke bydd på angrep i dette farvannet og skytterne var bare på vakt på dagtid. Det brygget opp til dårlig vær med tung sjø, og en var mer bekymret for dekkslasten og de utsvingete livbåtene enn et angrep. På kapteinens ordre ble livbåtene svinget inn. Sjøen slo inn over dekket og utkikken ble beordret fra bakken til brovingen. I et slikt vær kunne en føle seg trygg for angrep.

En brutal senkning

Det skulle vise seg at dårlig vær ikke hindret fienden fra å angripe. De hadde blitt lokalisert av den siste gjenværende hjelpekrysser som den tyske marinen hadde. Michel var et handelsfartøy som var ombygd og utrustet som et slagkraftig marinefartøy med tungt skyts, sjøfly for rekognosering og to hurtiggående torpedobåter. Nå ventet angriperen på mørket og et gunstig tidspunkt for å slå til. Angrepsmåten var at en først skjøt ut broen og radiorommet for å forhindre tilkalling av hjelp. En burde derfor komme så nær byttet som mulig med et overraskende angrep i nattemørket. Og en lyktes med dette.

Natt til den 15. juni kl. 03.35 var en på ønsket skuddhold og ga full ild mot Høegh Silverdawn før en der rakk å bemanne skytset. Broen og radiorommet sto i lys lue og både rormannen og utkikken hadde blitt drept. Vakthavende 2.styrmann var ennå i live, men hadde fått skutt av seg en arm og fått to prosjektiler i brystet. Dekket ble kontinuerlig beskutt, på alt som rørte seg etter hvert som besetningen i sjokktilstand tok seg ut på dekk og til livbåtene. I forsøket på å sette ut en livbåt viste det seg at et av tauene var skutt i stykker og den ble hengende loddrett før den gikk i sjøen. Ennå hadde en ikke fått stoppet hovedmotoren, noe som tredjemaskinist Alf Hjelmaas lyktes med ved å risikere eget liv.

Også han hadde Kristiansund som bosted, men kom opprinnelig fra Sandefjord.

En måned i sjøen

Så kom torpedoene. To torpedoer sendte det flotte fartøyet til bunns og 33 mann mistet livet under det brutale angrepet. Tre til døde under en imponerende livbåtferd, ledet av kaptein Waaler, hvor de gjenlevende 19 etter vel en måned i sjøen kunne vasse i land i nærheten av Calcutta i India. Da hadde de tilbakelagt en strekning som fra Liverpool til New York i en gjennomhullet livbåt som de hadde tettet og brakt flott mens de selv lå i sjøen. De tre øvrige livbåtene hadde alle gått tapt. Tre mann hadde berget seg på en flåte, derunder John Bakkmyr fra Aure. De ble plukket opp av et amerikansk fartøy, også på vei til Abadan, etter 11 dager. Et ufattelig hell, ifølge John, på et hav med lite trafikk.   

Kåre Moen var ikke en av de heldige. Trolig hadde han søkt til livbåtene da beskytningen hadde revet han ut av søvnen. Vi vet ikke om han døde ved selve beskytningen, ved drukning eller at han var en av de seks som hadde blitt tatt opp av Michel. Disse omkom da Michel kort tid etter ble senket av en amerikansk ubåt.

Hvem som skulle dø eller få leve, var det tilfeldigheter som bestemte. Kåre Moen var en av dem som ikke kom hjem igjen. Evig heder skal han ha.

Artikkeltags