Leser i TK at nå er det på'n igjen med flytting av skoler og barnehager i Kristiansund kommune. For oss som sitter og leser TK ute i landkommunene er dette lesestoff til ettertanke, for kristiansundere og avstandsfølelse er noen merkelige greier. Et par eksempler:

Erindrer etterkrigstiden og diskusjonen om hvor flyplassen skulle ligge. Det var seriøse forslag om Dalabrekka, men man så at dette ikke lot seg realisere, så da ble den flyttet ut i Karihola. Husker plankarter oppe på teknisk etat der den var inntegnet i terrenget, og terminal, tilbringertjeneste og oppstillingsplasser for busser var på plass. Så forlot man også dette konseptet. Det endte opp med at flyplassen havnet ute ved Kvernberget, og da var det noen som sa: «Nei farsken, hvis vi må heilt ut dit, da kan det bærre værra det samme med heile flyplassen.» Smertegrensen for distansen var på bristepunktet. Det å snakke om å legge flyplassen ute på Henda-myrene, nei det stedet var det ingen som engang visste hvor det var, og ikke brydde man seg om å vite det heller. – Oljebasen skulle ligge oppe i Vågen, på Goma-siden, mellom verftet til Ole Mollan og brygga til Redningsselskapet.

Men bare så det er sagt: Det er ingen som kan se for seg hvordan ting blir, så da har vi lov til å smile litt av oss selv i ettertid. Kristiansund var den gang en av Norges tettest befolkede byer, 20.000 mennesker knadd sammen på et lite skjær i havet, så ei mil i Kristiansund, det var Rensvik, et sted man bare dro til i sommerferien, hvis man hadde ei bestemor der. Dette var også en annen kommune som vi ikke engang grenset til på den tiden, så for å komme til Frei, forlot man først Kristiansund kommune ved gravstedsvingen på Nordlandet og kjørte med bussen inn i Bremsnes kommune som Løkkemyra var en del av, og allerede der hørte vi ku-raut og skuet folk hesje med høygaffel, slik at man i dag hadde fått tanker om rismarkene i Kina og den slags, der hvor nå Futura ligger. – Men etter hvert som verden ble mindre, så fikk også kristiansunderne tredd over seg de parametere som storsamfunnet nytter, og det kan gi synsforstyrrelser for hvem som helst.

Den prosess som pågår i byen med flytting av skoler, det er noe vi her ute på landet ikke er så aldeles fremmede for. Hvor jeg bor: Først hadde vi Sandøy skole. Så ble den nedlagt. Da måtte ungene til Henda skole. Nå er også den nedlagt. Ungene blir så fraktet til Utheim skole, men nå skal også den nedlegges. Så blir det ny skole på Kårvåg. Ungdomsskolen er på Bruhagen. Her får ungene kjørt seg, bokstavelig talt. Det er bare å ønske alle parter lykke til og synge som Jan Teigen: «Mil etter mil etter mi-il.» Lykkelig er den som har en bi-il. Til fotballtrening vi hastig kjører med barnesikring på alle dører, for skrens i svingen det er tingen der bakken er bratt og vinterstid glatt, men vi kommer da frem med alle dem som skal bli med hjem.