Operasjon vannverk

Pumpestasjonen i Ørnvika sto ferdig i 1979 og har senere blitt oppgradert og modernisert til ingeniør i Vannverket, Per-Erik Husbys store tilfredshet.

Pumpestasjonen i Ørnvika sto ferdig i 1979 og har senere blitt oppgradert og modernisert til ingeniør i Vannverket, Per-Erik Husbys store tilfredshet.

Av

Hvert sekund «spaserer» 140 liter Tingvollvann inn i pumpestasjonen i Ørnvika før det UV-bestråles og sendes ut til 25.000 kristiansundere.

DEL

Ikke bare må vi over bekken, men også fjorden og langt inn i Straumsnes i Tingvoll, nærmere bestemt til Storvatnet, for å hente vann til Kristiansund kommunes innbyggere.

En passe eiendommelig tanke all den tid vi på holmene her ute er omgitt av det våte element og at hele tre fjerdedeler av jordens overflate er dekket av vann, om man ønsker å se sånn på det. Men det skal vi ikke.

Egentlig har vi bare et par, tre tanker i vårt enfoldige sinn der vi spørrende ankommer til Frei: Hvor kommer vannet fra? Hvordan foregår rense- og distribusjonsprosessen? Og hvorfor smaker vannet på disse kanter av vår blå klode så vanvittig godt?

– I oktober 1979 ble dette satt i drift, sier vanningeniør Per-Erik Husby i Vannverket idet vi parkerer kommunebilen utenfor pumpestasjonen i Ørnvika på Frei.

– Inntil da hadde drikkevannskilden til Kristiansund vært Bolgvatnet, noe den hadde vært helt siden 1914. Men rundt 1973 begynte man å se seg om etter et alternativ; Bolgvatnet var verken stort eller rent nok. Man lette og undersøkte. Averøy, Tustna, mange steder. Valget falt på Storvatnet. Der har du forresten svaret på hvorfor vannet smaker så rent og godt – hemmeligheten ligger i selve råvannskilden, sier ingeniøren.

Det 3,3 kvadratkilometer store Storvatnet er Kristiansunds drikkevannskilde og herfra føres vannet gjennom to sju kilometers ledninger, på 250 meters dyp, over Freifjorden til Ørnvika. Foto: Tom E. Felberg

Det 3,3 kvadratkilometer store Storvatnet er Kristiansunds drikkevannskilde og herfra føres vannet gjennom to sju kilometers ledninger, på 250 meters dyp, over Freifjorden til Ørnvika. Foto: Tom E. Felberg

Vannprodusent

Husby låser opp og viser vei inn. Alarm av, lys på. Pumpestasjonens noe mutte muransikt utad – med inngangsdør, vindu og garasjeport – viser bare kontordelen med dertil hørende lager og teknisk rom. Bak en tredje dør i gangen lyder mekanisk mumling.

Selve den tekniske innretnings hjerte – pumpene, rørene, aggregatene, vindkjel og hva ikke – ligger nemlig dypt inne i fjellet. Vi kommer snart tilbake til det.

Husby beholder den gule refleksjakken på, setter seg på kontorstolen, ruller ut et kart over pulten og peker på en svart strek. Vannledningen. Trekker så ut en perm og enda en til fra en mett bokhylle, teknisk informasjon og rik historikk. Her skal det foreleses, forstår man.

På korktavlen bak ham henger et avisoppslag: «Kristiansund og Aure har Norges beste vann».

– Fra Tingvoll kommer vannet hit. 24 timer i døgnet, hver dag, hver uke, året gjennom – men ikke fossende som mange tror. Mer i spaserfart, hehe. I snitt 140 liter i sekundet, maks 230 liter i sekundet – ved behov. 4,4 millioner kubikk vann produserte vi i 2014, ja for det er produksjon og distribusjon vi driver med, sier Husby og fortsetter med kalkulatoren i fanget. Ivrige hender trykker og smilet blir bredere.

Anleggene er automatisert og driftsovervåket. Svikter strømtilførselen kobler strømaggregatet som er dieseldrevet seg inn.

Anleggene er automatisert og driftsovervåket. Svikter strømtilførselen kobler strømaggregatet som er dieseldrevet seg inn.

Tallenes tale er klare som vann

4,4 millioner kubikk tilsvarer 85.000 kubikk per uke, regner han ut, eller 12.000 kubikk i døgnet. Vannforbruket per døgn for én person? Cirka 170 liter. Fra Ørnvika pumpes vannet videre til høydebassengene: Bassenget i Vanndamman rommer 6.000 kubikk, bassenget i Kvernberget har en kapasitet på 16.000 mens Freiåsen høydebasseng kan tanke 3.000 kubikk.

Bolgvatnet holdes i beredskap som «krisevannskilde».

– Vannverket forsyner nesten 100 prosent av befolkningen i Kristiansund kommune med vann. Cirka 25.000 mennesker. Dertil regnes også industri og oljeplattformer, skoler, sykehus og offentlige bygg, sier Husby og tilføyer at Vestbase er den desidert største forbrukeren med hele sju prosent.

– Det hender vi må ta en telefon og be dem tette kranen litt, hehe.

Inni fjellet kommer vannledningen opp av gulvet. Husby går ved siden av, i bedagelig spaserfart, klapper på røret og forteller at det kommunale vannledningsnettet har en total lengde på cirka 225 kilometer.

– Det er i hvert fall lengre enn herfra til Oppdal. Hele dette anlegget er så velregulert og fantastisk. De årlige driftskostnadene er på 34 millioner kroner. Det hele er jo et spleiselag – innbyggerne har rett til å vite om alt dette og hvordan det fungerer. Jeg vet ikke engang om alle er klar over at de får drikkevannet sitt fra Tingvoll, ler Husby som dermed fortsetter å forelese. Denne gang over vannets historikk i Kristiansund. Forelesningen bølget av gårde omtrent sånn:

Mer enn nok vann

Alt på begynnelsen av 1800-tallet hadde Kristiansund offentlig vannforsyning, da med 13 brønner. Fra 1860 til 1912 ble det vi i dag omtaler som Vanndamman bygget. Men kapasiteten ble raskt for liten for en hurtig voksende by.

Bolgvatnet på Frei måtte så tjene som vannkilde. Det var i 1914 og en liten milepæl, ifølge herr foreleser. Vannledningen til Bolgvatnet kostet den gang 350.000 kroner, noe som grovt regnet tilsvarer nærmere 20 millioner kroner i dag. Grunnet myr og skog i nedslagsfeltet ble vannet sterkt farget.

I 1976 vedtok bystyret at Storvatnet i Tingvoll skulle tas i bruk som ny vannkilde for Kristiansund og Frei kommune. Vannverket med en prislapp på 84 millioner kronasjer (drøyt 300 millioner etter dagens kroneverdi) sto ferdig i 1979: Et vannbehandlingsanlegg ved Storvatnet, to sjøledninger på sju kilometer på dypet av Freifjorden med retning til den nye pumpestasjonen i Ørnvika, og to nye høydebassenger – ett i Kvernberget og ett i Vanndamman med et samlet vannvolum på 22.000 kubikkmeter.

Vannbehandlingen i Tingvoll besto av siler for fjerning av partikler, PH-justering med lut og desinfeksjon med klorgass. I Storvatnet som har et areal på 3, 3 kilometer renner årlig 33 millioner kubikk vann.

– Vi har en rettighet til å ta 12 millioner kubikk. I fjor tok vi 4,4 millioner. Med andre ord: Vi har mer enn nok vann å ta av, beroliger Husby.

Lutlei

På 22 meters dyp, 600 meter ut i Storvatnet, ledes vannet ved selvfall inn i et inntakskammer. Behandlingsanlegget i Tingvoll består av fargefjerningsanlegg med alkaliske filtre.

– Det tilsettes lut for å nøytralisere PH-verdien?

– Nei. Det sluttet vi med i 1995, svarer Husby.

Justeringen med lut var nemlig ikke tilstrekkelig for å hindre innvendig korrosjon på støpejernsrør og utvasking av kalsium fra støpejernsrør med sementmørtelforing.

Tre UV-aggregater med 40 lamper hver (kvikksølvdamp) fjerner bakterier og virus og forårsaker inaktivering av patogene mikroorganismer ved fotooksidasjon av DNA.

Tre UV-aggregater med 40 lamper hver (kvikksølvdamp) fjerner bakterier og virus og forårsaker inaktivering av patogene mikroorganismer ved fotooksidasjon av DNA.


På begynnelsen av 1990-tallet vurderte kommunen flere behandlingsmetoder for å karbonatisere vannet, dvs. øke innholdet av kalsium og bikarbonat for å gjøre det mindre korrosivt. Åpne marmorfiltre og dosering av CO2 ble løsningen.

Anlegget sto ferdig i 1995 med en kostnad på fem millioner kroner. På slutten av 1990-tallet registrerte man imidlertid en økning i fargen på vannet. Ifølge Drikkevannsforskriftene skal ikke fargetallet være over 20, men fargetallet passerte grenseverdien.

– I perioden 2005–2007 ble behandlingsanlegget utvidet til å omfatte fargefjerning basert på den såkalte Molde-prosessen.

Denne prosessen kombinerer PH-justeringen og karbonatiseringen av vannet, som skjer i marmorlaget i filterne, med fargefjerning i to lag med sand og antrasitt over marmoren. Jernklorid benyttes som koagulant, og humus som er årsaken til fargen i vannet, bygges opp til større partikler som holdes tilbake i sand- og antrasittlaget.

Det ble også bygget tre nye filtre i tillegg til de fem eksisterende. I dag ligger fargetallet på tilfredsstillende 3.

Én tank med sitronsyre for rengjøring, og én med klor installert som reserve for desinfeksjon om UV-anlegget ikke skulle virke.

Én tank med sitronsyre for rengjøring, og én med klor installert som reserve for desinfeksjon om UV-anlegget ikke skulle virke.

Ultrafiolettvint

Følger man vannledningen videre inni fjellet i Ørnvika kommer man til UV-anlegget. Tre aggregater med 40 lamper i hver. Kvikksølvdamp. UV-lys (ultrafiolett lys) er elektromagnetisk stråling med bølgelengde på 100 til 400 nanometer. En sikkerhet mot at mikrobiell forurensning tilføres vannledningsnettet. Etter for eksempel giardia-epidemien i Bergen i 2004, ble det klart dokumentert at klor ikke er et effektivt desinfeksjonsmiddel mot parasitter. I 2005 sto UV-anlegget klart til bruk på Frei. Utbyggingen kostet 20 millioner kroner og er dimensjonert for å produsere 230 liter per sekund.

– Alt vannet som passerer her bestråles?

– Absolutt alt. Det er ikke mulig å kjøre vannet forbi anlegget i en bypass. Det holder å kjøre ett aggregat i normal drift, men to er nødvendig for å ta unna daglige forbruksstopper. UV-strålingen skal drepe alle bakterier og virus i vannet.

– Og dette er helt trygt?

– Garantert, svarer ingeniøren som utdyper med at vannet kontrolleres hyppig, cirka 160 prøver i året.

I tillegg utstyrer han journalisten med en perm full av interne dokumenter og vannanalysekvaliteter! Hjemmelekse og en slags videre forelesning.


Puh ... Nå vet ikke jeg om trikloretan, trans-Heptaklorepoksid og telodrin med resultater på henholdsvis <0.30, <0.010 og <0.010 forteller leseren særlig mye. For journalisten fortoner det seg i alle fall som det glade vanvidd.

Men noe forstår man fra laboratoriepapirene: «Meget bløtt vann (ca. 2,0 dH°). «Ingen pesticider funnet». Meget god kvalitet på vannet».

Opprustingen av vannbehandlingssenteret, fargefjerning og desinfeksjon med UV-stråling har i alle fall resultert i Vannprisen til Kristiansund kommune. Både i 1996 og i 2008.

Vannverket har sju ansatte som til stadighet overvåker og kontrollerer vann og anlegg–på vakt 24 timer i døgnet, som ingeniøren sier.

– Vi har investert i mye utstyr og har også én person med egen bil som driver med aktiv lekkasjelytting.

Kristiansund kommune fikk «Vannprisen» både i 1996 og i 2008 for «sitt engasjement for å sikre befolkningen et godt og sikkert drikkevann».

Kristiansund kommune fikk «Vannprisen» både i 1996 og i 2008 for «sitt engasjement for å sikre befolkningen et godt og sikkert drikkevann».

– Mange lekkasjer, da?

– Vi reparerte cirka 30 i fjor. Med utstyret vi har i dag finner vi eksakt hvor den er, og får tettet lekkasjen nokså umiddelbart. Utfordringen i dag er selvfølgelig en god del gamle rør, dårlige endeledninger og sånt. Særlig i midtbyen. Men vi skifter stadig rør.

Så alt i alt?

– Tror jeg folk er svært fornøyd med vannet i Kristiansund. Det har de grunn til, avslutter Husby.

Artikkeltags