Historien om et industrieventyr

Artikkelen er over 4 år gammel

En ny bok om Storvik Mek. Verksted ført i pennen av Anders J. Jensen, slår fast at den dramatiske konkursen i 1981 burde vært unngått.

DEL

Da bostyret, med kjendisadvokat Jens Kristian Thune i spissen, var ferdig med sitt arbeid, fikk alle de prioriterte kreditorene sine penger. På toppen av alt fikk de uprioriterte kreditorene utbetalt 52 prosent av sine fordringer. Imidlertid var det mange tapere i kjølvannet av konkursen; 325 ansatte, eiere og underleverandører ble sittende med Svarteper, for ikke å si Kristiansund kommune i form av tapte skatteinntekter.

¬– Storviks skjebne er et talende eksempel på hva som kan skje, hvis folk uten direkte innsyn ens bedrift egenart får makt og ansvar, er en slags hovedkonklusjon i boka.

Gullkantede aksjer

Hvordan kunne det skje at en av landets mest effektive og lønnsomme verft på 1970-tallet havnet utfor stupet? Ifølge boka var Storviks aksjer gullkantede så sent som i 1979. Da styret begjærte oppbud 24. november 1981 var driftsunderskuddet på rundt 40 millioner kroner. Underskuddet i perioden 1979 til 1981 beløp seg til 61,6 millioner. Mangel på oppdrag var ikke problemet. En ordrebok på to trålere og seks supplyskip var egentlig et kjempeutgangspunkt for opptrappingsplanen som ble lansert for å berge bedriften.

Likevel stengte bankforbindelsen, på den tid Kreditkassen, pengekranen. Banken sentralt sto fast på at bedriftens negative utvikling var kommet for langt. Offentlige instanser mente det samme. Ifølge en artikkel i Tidens Krav løftet ikke daværende industriminister Jens Halvard Bratz en finger for å redde de 320 arbeidsplassene i Kristiansund. En rekke møter endte i ingenting. Det sto om noen få millioner. Til og med Kristiansund kommune var rede til å gå inn med et betydelig beløp for å sikre videre drift på Storvik.

Bostyret tok ansvar med å ferdigstille bygg nummer 98 som sto på beddingen. Med John Oscar Hanson som teknisk sjef, bostyreoppnevnt økonom og gjenværende Storvik-arbeidere ble fartøyet levert med et overskudd på 11 millioner kroner. De bortsatte prosjektene gikk også i pluss.

– Jeg er overbevist om at Storvik Mek. hadde klart det samme med en opprydding i egen organisasjon, mente Hanson.

Ønsket sammenslåing

I boka er indre strid blant ledelsen og eierne er nevnt som en av hovedårsakene til at bedriften mistet tilliten i bank- og finanskretser. En ønsket sammenslåing av de to verftene i Kristiansund var også en medvirkende årsak til at det gikk som det gikk. Allerede i 1978 hadde daværende Storvik-sjef Alfred Bech vært en pådriver for en slik prosess. Han så at trålermarkedet var i ferd med å tørke ut og mente at de to verftene vil stå sterkere sammen, blant annet for å sikre en andel i et voksende offshoremarked. Det er også verdt å merke seg at Storvik og Sterkoder hadde samme bankforbindelse, nemlig Kreditkassen. Myndigheter, LO, banken og eieren av Sterkoder, Arnfinn Kamsvåg, engasjerte seg også i saken. Våren og sommeren 1981 var det flere møter hvor aktørene snakket sammen. Men en sammenslåing ble det altså ikke. Enden på visa ble at Sterkoder overtok Storvik-anlegget for 10 millioner kroner.

Den intense og langvarige dragkampen om lederskapet i bedriften, spesielt mellom Alfred Bech og styreflertallet, skapte handlingslammelse i hele organisasjonen og banesår for bedriftskulturen. Jensen skriver at den tidligere vitalitet og initiativ som hadde preget arbeidsstokken ble avløst av surmuling og engstelse for framtida. Det effektive systemet fra 1970-tallet gikk helt i stå. Det tidligere svært så lønnsomme verftet var stagnert. Tilliten fra eksterne finansmiljøer som Bech hadde stått som garantist for, var borte. I sluttfasen var det kaos og apati som rådet.

– De mange ordrer den unge etterfølgeren etter Bech fikk i havn, var et tveegget sverd. Hans mangel på innsikt i verftets reelle kapasitet viste seg å få katastrofale følger, skriver Jensen og legger til at det nye styret og bedriftens nye daglige ledelse i løpet av sommeren 1981 mistet all kontroll over økonomi og produksjon.

Dermed bar det utfor stupet.

Etter at gründeren John Storvik tok med seg familien fra Sunndal til Kristiansund og etablerte seg på Dale i 1876, ble denne virksomheten på mange måter utviklet til en pionerbedrift på Nordmøre. Storvik hadde gått i lære ved Myrens Mek. i Oslo og mange av de produktene som ble laget i Kristiansund, hadde sitt utspring i industrimiljøet langs Akerselva. Han startet med guanofabrikk og senere sagbruk på Dale og brukte fallrettigheter til å utvikle en vannturbin. Han leverte blant annet en turbin til Todalsfossen, selve grunnlaget for Talgø Møbelfabrikk. Etter hvert ble det også bygging av dampmaskiner og kjeler. Tidlig på 1900-tallet ble den første storslippen bygd av nordmørsfuru på Dale, den største mellom Bergen og Trondheim.

John Storvik døde i 1911, men familiebedriften fortsatte å utvikle seg, blant annet av hans to sønner som var i særklasse når det gjelder jernstøping. Navnet AS Storvik Mek. Verksted kom i 1926. I 1965 utviklet Storvik Norges første kommersielle hekktråler Røeggen som innledet trålerepoken i Kristiansund. I årenes løp ble et 100-talls skip overlevert fra beddingen på Dale.

To:  Einar Sæter med den første av to bøker om Storvik Mek. Verksted.

To: Einar Sæter med den første av to bøker om Storvik Mek. Verksted.

PS: Maritim Historie Nordmøre er klar med den første av to bøker om Storvik Mek. Verksted i Kristiansund. Styreleder Einar Sæther i stiftelsen har invitert rundt 25 gjester til lanseringen i bystyresalen i dag, etterfulgt av en tur med Dale-båten Framnæs. Den første boka tar for seg den stolte historien om pionerbedriften helt fra gründeren John Storvik kom fra Sunndal og etablerte verkstedet i 1876 til den dramatiske konkursen i 1981.

Den andre boka er planlagt utgitt i løpet av to år og vil være en dokumentasjon av skip og de mange andre produktene Storvik Mek. Verksted har stått for i løpet av bedriftens 105-årige liv. Stiftelsen har også planer om flere andre utgivelser for å dokumentere den maritime historien på Nordmøre, blant annet båtbyggingen i Skålvikfjorden, hvor det i sin tid var tre verft i drift.

Artikkeltags