Jammen ble det jam!

El Cuero var trygge og solide og spilte låter fra samtlige album.

El Cuero var trygge og solide og spilte låter fra samtlige album.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Julejam 2014 ble de rockefrelstes våte romjuldrøm.

DEL

Romjulen, disse dagene klemt inn mellom presanger og raketter. En stund til ettertanke og refleksjon. Kontemplasjon og et kjærkomment pust i bakken.

Eller simpelthen en tid til sårt tiltrengt rockeutblåsning? Det var nok det de tenkte de rundt 600-700 feststemte julebukkene som lørdag kveld fant veien til Festiviteten og Julejam 2014 - tradisjonen tro, får man vel kunne si. Det var atter på tide å vrikke av seg ribbefettet og headbange ut et par innestengte dager for mange med svigers, døsige julesalmer og alle de obligatoriske filmene du har sett ørten ganger før. Det var rett og slett på tide å bytte ut ribbe og julerull med rock and roll!

Herr Marokko og kong Byfest, Øyvind Frisvold hadde tatt på seg nisselue og administratorbukser – og sammen med KHK sørget han nok en gang for at Julejammen var et faktum. Seks band:

El Cuero, Energy, Villrosa, Gøstas julebuffet, Det beste alternativet og The Stapes. En fin juletallerken hovedsakelig basert på nordmørske råvarer.

Zeppelin og boogiewoogie

Lanofjesene i The Stapes entret hovedscenen i nystrøkne hvite skjorter rundt klokken 21. 30 og serverte overbevisende 70-tallsrock. Foxy Lady og Black Magic Woman. En snau time med pur energi og ungdommelig fandenivoldskhet. Fryktløse dundret unggutta løs - og de spilte seg bedre og bedre utover kvelden foran en forsamling som smilte bredere og bredere ved langbordene.

Les også: «Jammen» i gang med et skikkelig Hendrix-pang

Ja, noen av dem kom seg heldigvis opp fra stolene og foran scenen etter hvert også. The Stapes består av fire unge menn i 17, 18-årsalderen, men besitter guts og glory en fullvoksen rockemann verdig. Bandet er definitivt en stigende Led Zeppeliner på den nordmørske himmel. Se opp, se opp!

Samstundes, nede i salongen, spilte Gøsta Lindh og hans møysommelig utvalgte ingredienser som altså utgjør Gøstas julebuffet. Seks barske, rutinerte karer forent i skitten boogiewoogie-bluesrock-hoppsatakt. Munnspill og slideguitar, keyboard og stødig rytmeseksjon. Og publikum? De begynte, unge som eldre, så smått å svinge seg foran scenen.

Sjarmerende skranglere

Stafettpinnen overtok bajasene i Villrosa – dette vindskjeive skrangleorkesteret med et 360 graders luftpanorama til den mer flerfargede rocken.

Tung bass og Tom Waits’ «Chocolate Jesus» innleder ballet. Vokalist Sigve Torland med flaske i hånden og ropert i skjegget kommer dansesjanglende over gulvet. Synger han? Tja. Og straks dundrer det i ølfat og knitrer i stålstrenger. Rockesirkuset er i gang. Flere Tom Waits-låter, en Skid Row-ballade – alt presentert i den erketypiske Villrosa-pakningen stadig flere har fått øyne og ører opp for.

Tynnere og tungere

Oppe på hovedscenen spretter puddelrockerne i Energy med nevnte Frisvold på vokal. Skjønt, spretter og spretter. De er 25-årsjubilanter i år. Litt tynnere på toppen enn i glansdagene, og noe tyngre i sessen. Men du verden! - det blir rockeshow de luxe. Back to the eighties og herrrrlig Marshallforsterkere-pappvegg. Litt Spinal Tap, men slettes ingen parodi. Energy tar oppgaven seriøst og byr på underholdning og moro. Og de gjør det solid. En slags kavalkade over glemte (?) slagere. Def Leppard og Stage Dolls. Bon Jovis «Runaway» og Europes The Final Countdown. Sånt slår åpenbart an hos nordmøringene i salen. Luftgitarer og rødglødende Rudolf-portvinsneser. Allsang og glade fjes.

– Puh!  Det er hardt å være … ungdom, peser en lattermild sanger fra scenen mens hans tørker en perspirerende panne med neven. Så fortsetter det seksmannssterke bandet med flere evergreens, hvinende gitarsoloer og nesten-ungdommelige dansetrinn til stor glede for de frammøtte. 

Nede i salongen overbeviser Det Deste Alternativet. En trio bestående av Bjørn Kåre Rambjør, Tomas Ellingvaag Pedersen og Torkild Gundersen Kjevik. En meget kompetent trio. Bass, trommer og gitar – gitarist Kjevik på vokal. Låter av blant andre Red Hot Chili Peppers, Muse, Big Bang og Kent avleveres på finfin måte. Og publikum viser at de setter pris på det de hører.

El solido

35 minutter over midnatt står kveldens hovedattraksjon på scenen. Bredbente og klare. De behøver sannsynligvis ikke nærmere presentasjon. De er på hjemmebane. Det merkes.

Brødrene Håvard og Brynjar Takle Ohr, gitarist Øyvind Blomstrøm og bassist Tommy Reite. El Cuero. Folket stimler foran scenekanten. Byens rockestjerner. Hvis Energy er puddelrockere må El Cuero være en litt rufsete labrador. Stor og snill, vennlig gemytt. Naglehalsbånd. Tygger litt på møblene hvis den kan. Men er stort sett familievennlig. Så også i kveld. El Cuero er et av landets fremste formidlere av americana/softrock. Eller klassisk rock. Neil Young dynket i bacalao og pils.

Uansett, de har en romslig katalog og spilte låter fra samtlige album. Trygge, solide. Dyktig håndverk. «The Road Goes On», «Ain’t No Love In This City No More», «Hate Will Get Us Nowhere». Det svingte som en svingdør i storm. Det svaiet behagelig som kornaks i mild vårbris. Ekstranummer, naturligvis.

– Vi vil heller spille mer for dere enn å forsyne oss av gratis øl, forkynte Brynjar Takle Ohr fra scenen.

Litt publikumsfrieri er ikke å forakte, og flere toner strømmet ut i romjulsnatten.

På slaget to kom sluttakkorden. Bassen ble kastet i været. Bukk og rungende applaus.

God tur hjem, sa El Cuero.

Vi adlød. Tuslet hjem med smil om kjeften og en anelse ringing i ørene.

Det var vel verdt det i år også.

Artikkeltags