Helseforetak og kommuner er i mange tilfeller alt for tilbakeholdne med å gi ut informasjon om korona-dødsfall. Så også i Surnadal.

Siden 12. mars er 50 personer døde som følge av Covid-19 i Norge.

Når det gjelder informasjon om både døde og smittede, er det stort spenn i praksis fra helsemyndighetene og kommunene rundt omkring i landet. Det kommer tydelig fram gjennom vår kartlegging av hvilken informasjon helseforetakene og kommunene har gått ut med etter dødsfallene. Kun ved et lite fåtall av dødsfallene (i øyeblikket 6 av 51), har offentligheten fått tilstrekkelig informasjon.

I noen flere tilfeller har mediene klart å frembringe ytterligere informasjon, men da via andre kilder enn myndighetene. Det handler ikke om taushetsbelagt informasjon, men om alder, bosted og hvorvidt vedkommende hadde bakenforliggende sykdommer. Dette er opplysninger som i praksis nesten aldri vil kunne identifisere den det gjelder, utover den nære krets som kjenner situasjonen fra før. Dermed kan de gis ut, uten at man bryter taushetsplikten.

Det er en klar tendens til at kommunene er mer åpne enn helseforetakene. Bare ett av sykehusene som har informert om koronarelaterte dødsfall de siste ukene, har gitt det vi mener er tilstrekkelig informasjon om dødsfallet helt fra starten.

Også når det kommer til informasjon om smittede er det store variasjoner. I Nesbyen kommune i Hallingdal, som har 3300 innbyggere, har man gått ut med antall og alder på de som er smittet. I Surnadal, som har nesten 6000 innbyggere, vil man ikke fortelle hvor mange som er smittet. Ifølge Tidens Krav onsdag 2. april begrunner kommuneoverlege Bjørn Buan dette med «gjeldende regelverk» for «identifisering». Vi er undrende til hvilket regelverk det er Buan viser til. Dersom det er den lovbestemte taushetsplikten, så er den betinget av at de det gjelder ikke er anonymisert. Å oppgi antall smittede i Surnadal identifiserer selvsagt ingen.

På kommunens hjemmeside heter det at «Til dei som vil vite talet for påviste smittetilfelle viser kommuneoverlegen til at kommunen med omsyn til lovverket ikkje går ut med helseopplysningar på gruppenivå som ikkje utgjer over 6 personar.» Vi vet ikke hvilket regelverk det siktes til, men dette må uansett bygge på en misforståelse. Forutsetningen for at det skal være problematisk å gå ut med slike opplysninger er selvsagt at det foreligger en eller annen tilleggsopplysning som muliggjør identifisering. Så har jo kommunen i realiteten sagt at det er seks eller færre i Surnadal som er smittet. Hvordan det kan være et personvernproblem å fortelle om det er en, to, tre, fire, fem eller seks, klarer ikke vi å forstå.

Blant de som fortjener ros etter vår gjennomgang er Moss kommune og Drammen kommune. Både i Moss og Drammen er det eksempler på dødsfall på lokale sykehus, men fra sykehusene har informasjonen vært langt knappere.

Drammens Tidende gir kommunen fortjent ros på lederplass og skriver at «åpenheten som kommunen viser, gir oss alle den tryggheten vi trenger nå».

De seks tilfellene der vi ser at det er gitt tilstrekkelig informasjon fra det offentlige, kjennetegnes også av informasjon om omstendighetene rundt dødsfallet og hvordan institusjonen jobber for å forebygge flere døde og smittede. Dette er informasjon som forebygger rykter og skaper trygghet i befolkningen.

Tilbakeholdelse av informasjon av allmenn interesse, kan utgjøre et ulovlig inngrep i informasjonsfriheten. Dette følger av praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og praksis fra norsk Høyesterett.

Vi minner om at taushetsplikten ikke gjelder dersom opplysninger kan gis i anonymisert form. Det går fram av forvaltningslovens paragraf 13A nr 2. Helsepersonellovens paragraf 23 slår i tillegg fast at helsepersonells taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysninger gis blant annet når behovet for beskyttelse er ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt, eller når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.

Begrunnelsen for offentlige hensyn til utlevering av denne informasjonen har trolig aldri vært mer tungtveiende enn nå.

Allerede 18. mars påpekte Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening manglende informasjon og en uensartet praksis fra helseforetakenes side i et brev til Helsetilsynet. Det samme er vektlagt i en henvendelse til Oslo kommune 20. mars. I et brev til Statsministerens Kontor mandag ber Norsk Presseforbund og Pressens offentlighetsutvalg statsministeren om å ta grep for å sikre innsyn i situasjonen med koronautbrudd. Her understrekes at innsynskrav knyttet til korona har en særlig offentlig interesse og må prioriteres høyt av myndighetene.

En skulle tro at frykten for å avsløre taushetsbelagt informasjon økte når det er snakk om dødsfall i små kommuner sammenlignet med store, men det ser ikke ut til å være noen sammenheng her. Asker kommune ga for eksempel langt færre opplysninger om dødsfall nummer seks torsdag 19. mars enn det Moss kommune gjorde når det gjaldt dødsfall nummer 16 fredag 27. mars. Dette til tross for at det bor rundt dobbelt så mange innbyggere i Asker som i Moss.

Blant de mest forsiktige med å gi ut informasjon til det offentlige er universitetssykehuset i landets største by.

I en tid da informasjonsbehovet i befolkningen er større en noen gang, må helseforetakene åpne mer opp og lære av kommunene. Et minimum er informasjon om alder (eventuelt aldersgruppe), kjønn, bakenforliggende sykdom og bosted. Dette er ikke taushetsbelagt, men nødvendig informasjon for offentligheten å få kjennskap til.

Vestre Viken helseforetak skriver på sine nettsider at de «ønsker å være åpne og tilgjengelige for mediene og allmennheten.» Oslo universitetssykehus skriver at de «legger til rette for meroffentlighet», og Haukeland universitetssjukehus vektlegger å «vere open for innsyn og tilgjengeleg for media.»

Nå må helseforetakene vise at disse ordene er noe mer enn tomme floskler forbeholdt festtalene.