Gå til sidens hovedinnhold

Kommunal vilje eller uvilje?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Rechnergården (Heinsagata 10)

Alderen på den tidligere kjøpmannsgården i Heinsagata 10 er ikke kjent. Fylkeskonservatoren antar at deler av dagens bygning ble oppført ca. 1680. I branntakstprotokollen for Kristiansund for perioden 1827 – 1837 er det på eiendommen et bolighus med samme høyde og grunnflate som dagens bygg. Bygget kan nok med god sikkerhet antas å ha en alder på mellom 180 og 340 år.

Når Bystyret vedtok reguleringsplanen for Port Arthur, ble bygningen på Heinsagata 10 «regulert bort». Bygningens videre skjebne ble da ikke behandlet og både rådmann som bystyre kunne i en slik sammenheng se bort fra Fylkeskonservatorens merknad om ikke å rive bygningen. «Videre skjebne» måtte da behandles kommunalt på et senere tidspunkt.

Den 28. februar 2020 kommer en to setningers mail sendt av utbyggerens jurist til saksbehandler hos bygningsmyndighetene:

«Hei NN (fornavn på saksbehandler). Jf. telefonsamtale av i går så søker vi også om å rive nevnte bygg. Bygget er over 100 kvm BRA og vil ansvarsberettiges deretter i søknad om IG.»

Uten at det finnes offentlige eller interne dokumenter på at disse to setninger er behandlet, går det den 3/4 2020 slikt brev fra byggesakskontoret i kommunen til søkeren:

Det «…gis rammetillatelse til riving av bygg…». Brevet defineres som «delegert sak» og formidles ved neste korsvei til Hovedutvalg plan og bygning (møte 20.4.2020). Våkne politikere kunne finne dette på side 391 (av i alt 490 sider).

Jeg tror neppe noen stilte noen spørsmål om «hva er nå dette?» så langt ut i «delegerte saker»…

Hva burde NN og likesinnede hos bygningsmyndighetene ha gjort?

- Vurdering: er dette en «delegasjonssak?»

- Underlagt saken i alle fall en form for argumentasjon og et vedtak.

- Ha latt være «å glemme» Fylkeskonservatorens merknader av 1.9.2017. Merknaden var nok mer enn godt kjent i kontorene der…

- Kastet et blikk på Kulturminnelovens § 25 – gjerne også tatt en titt i boken «Kulturminnevern. Lov, forvaltning, håndhevelse». Her framkommer det at i forbindelse med rivingssaker har kommunen meldeplikt til fylkeskommunen. Meldeplikten består forutsatt at bygningen har en kjerne eller sentrale bygningselementer (som f. eks. bærende konstruksjon som stammer fra før 1850).

Mennesker klarte å demontere, flytte og sette opp hus av samme type som Heinsagata 10 allerede på 1800-tallet. Det er i alle fall mulig i dette årtusenet.

Og hva gjorde bygningsmyndighetene?

De definerte «behandlingen» som delegasjonssak og skrev brev til søkeren!

En ting skal de ha: Kort behandlingstid!

Hvor bra er dette, da?

Williamsenbrygga

I mai i år kunne man i Tidens Krav lese en uttalelse fra eieren av Williamsenbrygga i forbindelse med at det var sendt inn søknad om riving av brygga: «Det er mange instanser som skal borti saken, og hvor lang tid det tar vet vi ikke.»

Ja, slik behandles rivesøknaden av Williamsenbrygga fra 1886, den som i «Bryggeplan for Kristiansund. Utredningsprogram» fra mai 2002 ble definert som «kondemnert». Rapporten var ikke fra hvem som helst, i referansegruppen for rapporten fant man rådmann Anton Monge, plansjef Geir Aakvik, kommunalsjef Just Ingebrigsen, bygningssjef Gunnar Odden, museumsdirektør Sverre J. Svendsen og fylkeskonservatoren i Møre og Romsdal representert med Christ Allan Sylthe.

Ble det gjort en så slett jobb i 2002 at det 19 år senere må til nye vurderinger med ”mange instanser” og (iht. tk.no av 11.9.2021) også henvendelser til kommunaldepartementet?

Eller er det sånn litt tilfeldig «avhengig av hvem man treffer på av etatsledere, kommuneansatte eller politikere – og kanskje også litt «Skal vi lukke øynene?!?».

Jørgen Strand

Kommentarer til denne saken