Gå til sidens hovedinnhold

Klimaplanen kan rasere villfisknæringen

Fiskeflåten får gjennom forslaget i klimaplanen mer enn en tidobling av CO2-avgiften fra 2021 til 2030. Samtidig med at dagens kompensasjonsordning for CO2-avgift i fiskeflåten blir trappet ned, foreslås det å tredoble CO2-avgiften. Gjennomføres forslagene uten effektive kompensasjonsordninger blir konsekvensene for fiskerinæringen dramatiske.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Forurenser skal betale» er det «nye» mantraet i klimapolitikken, og ideen bak forslaget i regjeringens klimaplan om en kraftig økning i CO2-avgiften til 2000 kroner per tonn CO2 for å tvinge gjennom store utslippskutt. Tredoblingen av avgiften er et forslag som store deler av opposisjonen tilsynelatende støtter, utenom FrP og Senterpartiet. Avgifter kan være et effektivt virkemiddel i klimapolitikken. Høye avgifter er imidlertid lite effektive når aktørene ikke har noe reelt alternativ til fossilt drivstoff. Det må finnes lavutslippsalternativ dersom en skal kunne velge bort høyutslippsalternativ. Det er i tillegg en stor svakhet med klimaplanen at forurenserne ikke må betale det samme, verken nasjonalt eller internasjonalt. Det må derfor være tillatt å være bekymret for global oppvarming, uten å være tilhenger av høye særnorske CO2-avgifter.

Tidobling av avgiften

Fiskeflåten får gjennom forslaget i klimaplanen mer enn en tidobling av CO2-avgiften fra 2021 til 2030. Det har sammenheng med at dagens kompensasjonsordning for CO2-avgift i fiskeflåten blir trappet ned parallelt med den foreslått økningen i CO2-avgiften fra knappe 600 kroner til 2000 kroner tonnet. Uten kompenserende tiltak vil dette få dramatiske konsekvenser for mange fartøygrupper, med bortfall av fiskeri, større sesongtopper, mer landinger i utlandet og svekket fornyingsevne som resultat. Uten fornying stopper utviklingen av ny miljøteknologi opp.

Fiske kan ikke sammenlignes med fjordkryssinger. Fiskeflåten opererer i værharde områder, har ofte lange fangstturer og vet ikke alltid hvor de finner fisken, eller hvor de skal levere fangsten. For mange fiskefartøy finnes det ikke aktuelle lavutslipps- eller nullutslippsløsninger i dag, og dette setter rederier som planlegger fornying i en vanskelig situasjon.

Blir ulønnsomt

Regjeringen sier det er viktig å unngå at andre lands utslipp øker som følge av norsk klimapolitikk. Det er vi enig i. En problemstilling vi vil møte med høye avgifter er imidlertid at mange fiskerier blir ulønnsomme. Det kan gjelde rekefisket, både kystnært og til havs, fisket etter snabeluer, fisket etter øyepål, deler av seifisket, og en rekke andre fiskerier. Dersom Norge ikke utnytter tilgjengelige kvoter, kan andre nasjoner i samsvar med Havretten kreve disse kvotene. I så fall risikerer vi at utenlandske fiskefartøy uten høye klimaavgifter tar over norske fiskeri, og der resultatet blir økte CO2-utslipp globalt. Eller at verdifullt og klimavennlig protein fra havet må erstattes med annet protein. Ingen av alternativene er en god løsning, og et sterkt argument for at CO2-avgiften til fiskeflåten må sees i sammenheng med hva som skjer i land vi konkurrerer med, og hva som er teknologisk mulig.

Lettere veg

EU har en langt lettere veg til Paris-målet enn Norge. Mens Norge bare hadde kuttet 2,3% av klimagassutslippene i 2019 sammenlignet med referanseåret 1990, har EU kuttet 26% i samme periode. Årsaken er veksten i oljesektoren i Norge i denne perioden. Det kan være vanskelig å forstå at konkurranseutsatt næringsliv i Norge, som fiskeflåten, av denne grunn får langt høyere CO2-avgifter enn tilsvarende sektorer i andre land. Det fins svært gode argument for å bruke gulrot framfor pisk i enkelte sektorer for å fremme nødvendige utslippskutt i Norge. Oljen har gitt oss et oljefond på 11.000 milliarder kroner. Dette bør brukes mer aktivt til å støtte opp under næringer som på grunn av oljevirksomheten får en lengre vei å gå for å komme i mål med utslippskuttene.

Ikke-kvotepliktig sektor ser ut til å komme vesentlig dårligere ut enn næringene i kvotepliktig sektor. Fiskeflåten er en del av ikke-kvotepliktig sektor, mens det meste av konkurranseutsatt industri er i kvotepliktig sektor. Mens det er ventet en kvotepris på rundt 800 kr pr tonn CO2-utslipp for kvotepliktig sektor i 2030, er regjeringens forslag for ikke-kvotepliktig sektor 2.000 kroner pr tonn CO2 i 2030. Det er vanskelig å forstå denne forskjellsbehandlingen. Vi vet at EU vurderer å innlemme skipsfarten i kvotepliktig sektor, og dette bør også vurderes i Norge, herunder for fiskeflåten.

Vil være en spydspiss

Fiskeflåten ønsker å være en spydspiss i utviklingen av ny miljøteknologi i maritim sektor, og fiskeflåten har tidligere vist seg raske med å ta ny miljøvennlig teknologi i bruk. Et sterkt virkemiddelapparat er nødvendig for å møte kravene om nye store utslippskutt i fiskeflåten. Derfor må både en videreføring av kompensasjonsordningen for fiskeflåten, en forlenging av miljøavtalen om NOx og etablering av et CO2-fond vurderes. Det er også viktig å redusere andre avgifter som fiskeflåten er pålagt for å unngå at en høyere CO2-avgift svekker fornyingsevnen. En skroting av den vedtatte fiskale fiskeriavgiften som planlegges innført 1. juli i år vil være en god start for regjeringen.

Kommentarer til denne saken