Kjærlighet i koronaens tid

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Se for deg at du nettopp har funnet mennesket du vil dele livet ditt sammen med. Dere har allerede rukket å skape minner og få en historie sammen, funnet de samme rare tingene å le av og blitt kjent med hverandres uvaner. Dere får bare ikke nok av hverandre. Du vet at du har funnet noe særs vakkert og at du er villig til å gjøre alt for å ta vare på det. Likevel er det ikke gitt at nettopp dette mennesket alltid befinner seg innen samme landegrense, har samme statsborgerskap eller snakker samme språk som deg. For 9 måneder siden kunne vi reise fritt som vi ville og planene vi hadde for fremtiden lå i våre egne hender, og tidsperspektivet på det som skulle skje valgte vi selv. Hva skjer når man ikke lengre har denne muligheten og plutselig blir sittende på hver sin side av Atlanteren i forelskelsens rus, svevende på hver sin rosa sky av dopamin og oxytocin?

Hjerterått

Jeg og min argentinske kjæreste tok farvel i Sør-Amerika 1. mars i god tro om at han skulle sette sine bein på norsk jord omlag tre uker senere. Det var godt vi var uvitende om at kvelden før, med den vakre og levende oransjerøde solnedgangen var den siste vi tilbrakte sammen på lang, lang tid - og fortsatt tellende. I fortvilelse, men også i respekt for den alvorlige situasjonen som pandemien gradvis skapte rundt om i verden, ble flyreiser kansellert og familiebesøk avlyst. Hvordan gyver man løs på en oppgave så stor som å ikke vite hvor eller når en får sett hverandre igjen, eller i det hele tatt når man får lov? Med stengte grenser og strenge restriksjoner kommer en snikende følelse av usikkerhet og uforutsigbarhet. Én ting er å bestemme selv hvor lenge en er uten hverandre, men følelsen av å ikke få lov er noe hjerterått.

Løsningsorientert

Vi ble raskt innforstått med situasjonen, men enda raskere forstod vi at vi ble nødt til å både være kreative, løsningsorienterte og kommunisere godt for å være sikre på at vi hele tiden befant oss på samme bølgelengde og fremdeles hadde samme ønske om å legge ned innsatsen det krevdes for at denne tiden skulle bli så fin som mulig. For ja, den kan faktisk være ganske fin! I de nå 8,5 månedene uten de gode, trygge armene rundt meg har de likevel føltes veldig tilstede. Jeg føler meg privilegert som har funnet en person som klarer å gi meg den samme følelsen, selv med en avstand på over 13 000 kilometer. Én dose aksept og én dose håp, men umettelig, gjensidig kjærlighet for hverandre kan gjøre dette til en fin, men spesiell reise - om man tillater det slik. Vi har bestemt oss for at en pandemi ikke skal få hindre oss i å bygge videre på det vi har skapt sammen til nå, fordi det er så fint. Personlig har jeg valgt å forsøke og sette de små, fine tingene i lyset og samtidig skygge for de små, trolig ubetydelige tingene som kanskje ville skapt uro i en ellers vanlig hverdag. Jeg har tro på at dette vil bidra til at stunden fra hverandre både fylles med velbrukt tid og fine farger, men også fungere som et solid fundament og påvirke måten en vil leve sammen på senere. Under denne tiden har jeg forsøkt å finne ut hva som fungerer for oss og meg selv gjennom å utforske, ofre og reflektere, hvilket har gjort det hele til en lærerik og utviklende prosess. Jeg skal ikke romantisere situasjonen, men jeg ønsker å tro at for oss kommer det noe enda vakrere ut av det når vi møtes igjen. Selv hadde jeg naturligvis ikke valgt denne situasjonen om jeg ikke behøvde, men når valget ikke er ens eget må en forsøke å håndtere det på best mulig vis.

Jævla tøft noen ganger

Det har blitt noen hundre timer med videosamtale hittil. De aller fleste samtalene er utrolig fine, kjærlige og morsomme, men så har du også de ekstra dype, de overfladiske, de fortvilte og triste samtalene. Av og til er det bare jævla tøft. Siden vi naturligvis ikke kan reise av både opplagte og praktiske årsaker blir det fort noen hundre timer til før vi sees igjen. Kanskje til påske. Vi sier alltid «en dag nærmere å være sammen igjen» til hverandre før vi legger oss for kvelden. Det er dét vi klynger oss til. For vi vet det skjer en dag. Det er denne typen kjærlighet jeg vil ha.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken