Kampdag som fortsatt gir mening og retning

DEL

Meninger«I Norge brenner ikke fagorganiserte bildekk i gatene. De går i digitalt 1. mai-tog på internett».

Tidens Krav har bedt meg reflektere over 1. mai. Det gjør jeg gjerne. Men i sin enkelhet er oppdraget også vanskelig. Det er stor forskjell på «den første maidagen» og «1. mai-dagen». Og dagens innhold og betydning har endret seg kolossalt bare i min levetid. Men verdiene ligger fast.

Interessant nok er vi denne gangen tvunget til å feire dagen under særdeles vanskelige omstendigheter. Pandemien har stanset 1. mai-feiringen i tradisjonell form, som den har stanset så mye annet. Det har lenge vært mulig å feire alternativt ved å gå i digitale, virtuelle 1. mai-tog, men det var alltid et virkelig tog med virkelige paroler å slutte seg til, selv om man kanskje måtte reise et stykke. I år har vi ikke noe valg. Det blir ingen 1. mai-tog, ingen 1. mai-frokost, ingen røde kor som synger arbeidersanger.

Mine egne minner om 1. mai strekker seg femti år tilbake i tid. Som liten gutt fikk jeg være med mine politisk engasjerte foreldre på det som den gang, for en interessert, men ikke veldig politisk bevisst førsteklassing, fortonte seg som en litt slappere 17. mai-feiring. Litt mindre penger til is, litt færre folk i byen, demonstrasjonstog og ikke barnetog og borgertog som på 17. mai, men alltid gratis kino. Også på 1. mai.

Alltid kaldt i været

Siden står minnene klarere og klarere. Korpsmusikk i gatene rundt om på «lainnan», feiende arbeidermarsjer vekket arbeiderbefolkningen til dåd. Kaldt i været, alltid kaldt i været, selv når det var sol. Gjerne en bitende nordavind som riktignok bar «Frihetens forpost» gjennom gatene, men som resulterte i neglebit for den som bar paroler eller et rødt eller norsk flagg i flaggborgen. Taktfast marsjering til gravstedet, bekransning av gravene til arbeiderveteraner og falne russiske soldater, gjerne foretatt av de siste trofaste medlemmene av NKP, helst Alf Kristiansen.

Senere på dagen: Bekransning av «Siem-støtta», bysten over Knut Siem, stifteren av pakkhusarbeidernes forening Fosna. Han var en sentral kraft i organiseringen av arbeiderne rundt forrige århundreskifte, bidro sterkt til etableringen av en sosialdemokratisk forening i Kristiansund i 1905, som igjen fødte arbeideravisen «Tidens Krav» i 1906. Av alle avisnavn er «Tidens Krav» ett av de sterkeste, et imperativ i seg selv, et kamprop, slik det var ment å være den gangen. Slik er det selvsagt ikke lenger, men den gang var avisen sentral i arbeiderreisningen. Det klarest politiske avisnavnet, for øvrig, må være avisen som het nettopp «1.ste Mai», hvor redaktør Trond Hegna skrev den legendariske lederen «Ingen nordmann til salgs!» i september 1940. Hegna ble arrestert av nazistene og avisen stengt, men artikkelen hadde enorm betydning for holdningskampen gjennom hele krigen.

Sterkt klassedelt

Men Knut Siem altså: Det er mer enn rimelig at Knut Siem er blant dem som holdes fram på arbeidernes internasjonale kampdag. I det sterkt klassedelte Kristiansund, en fortid som på mange vis fortsatt preger byen, menneskene og mentaliteten, bidro han til arbeidersamling, en av mange pionerer. Han døde 27. oktober 1936 i sitt hjem i Smedvika på Nordlandet (mellom Oss-nor og Remlan for lokalkjente). Han ble gravlagt på Nordlandets gravsted, hvor det for øvrig også står en minnestein over ham, med underskriften «reist av arbeiderklassen i Kristiansund».

De siste femti år har det vært ett tog, to tog og ingen tog på 1. mai i min hjemby. Det var en tid da frontene sto steilt mot hverandre i arbeiderbevegelsen, og motsetningene var så sterke at det ikke lot seg gjøre å enes om parolene. På 70-tallet og inn på 80-tallet var den nyrevolusjonære delen av arbeiderbevegelsen sterk i fagbevegelsen. I numerisk antall var AKP (m-l) aldri en stor og truende hær, men med mange svært godt skolerte og flinke, disiplinerte medlemmer og tillitsvalgte, fikk den rødeste delen av rørsla stor innflytelse, spesielt i komiteer og utvalg der det ikke var uravstemning blant medlemmene. 1. mai-komiteen var en slik komité, og for meg, som representerte den ikke fullt så revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen som AUF-er og sosialdemokrat, opplevdes det alltid som «beretningen om et varslet mord» da halve komiteen forlot det siste møtet i protest og erklærte at det ville bli to tog «i år også». Siden har jeg skjønt at de revolusjonære oppfattet de revisjonistiske (som var et skjellsord på venstresiden den gangen) som like stivsinnede, og at mistenksomheten gikk begge veier, men to tog ble det, og merkelig nok hadde utbryterne ferdig malte paroler klare.

Interessant i en avstikker her å konstatere at den politiske etterfølgeren Rødt og karismatiske Bjørnar Moxnes nyter stor personlig popularitet og i tillegg har greid å trekke partiet opp over sperregrensen, i alle fall foreløpig. Samme Moxnes kjempet en seig kamp på siste landsmøte for å få fjernet ordet «kommunisme» fra Rødts partiprogram, men tapte, uten at han risikerer å bli stemplet som «revisjonistisk» av sine egne for det.

Samlet samfunnskraft

Om det har vært kamper innad i arbeiderbevegelsen, i fagbevegelsen og mellom partiene på venstresiden, er det likevel som samlet samfunnskraft at arbeiderbevegelsen har hatt en slik enorm betydning i Norge og de andre nordiske landene. Vår samfunnsmodell bygger på samvirke og samarbeid mellom arbeid og kapital, senere utvidet med staten gjennom det såkalte trepartssamarbeidet. Den vesentligste forutsetningen for å få dette til, var Arbeiderpartiets historiske beslutning om å legge vekk det revolusjonære partiprogrammet, bryte med Moskva og den kommunistiske internasjonalen (Komintern) og akseptere demokratiske spilleregler og en langsom endring av samfunnet gjennom politikk og vedtak heller enn revolusjon. Christopher Hornsruds regjering fikk en kort levetid, fra 28. januar til 15. februar i 1928, men den representerte startskuddet for den nye tid. Arbeiderpartiet var samlet igjen etter partisplittelsene på 20-tallet og gikk til valg i 1933 med slagordet «By og land, hand i hand», ett av de sterkeste politiske slagord noensinne, spør du meg.

Og i 1935 kom kriseforliket, hvor Arbeiderpartiet brøt en ny barriere ved å samarbeide med et borgerlig parti, Bondepartiet. Husk at mange steder var klassemotsetningene sterkere på landsbygda enn i byene og tettstedene, og småbrukere mot storbønder er en levende skillelinje den dag i dag. Kriseforliket banet vei for Johan Nygaardsvolds regjering som satt fram til, og i eksil gjennom, krigen, og siden kom den store sosialdemokratiske epoken representert og personifisert med Einar Gerhardsen.

Og siden har 1. mai-dagen vært brukt til å markere mange viktige kamper: Kortere arbeidsdag, lengre ferie, internasjonal solidaritet, kamp mot atomvåpen og for nedrustning, kampen for likestilling, kvinners rettigheter, og for selvbestemt abort, kampen mot all diskriminering av hudfarge og legning, og mange andre saker. Mest strid har det nok stått om de internasjonale parolene. Mange lokale saker har dessuten vært å finne på 1. mai-plakatene. I Kristiansund har sykehussaken vært en gjenganger helt siden 80-tallet.

Startet i USA

Selve dagen hadde sitt utspring i streiker og demonstrasjoner i Chicago i 1886, deretter vedtatt som internasjonal kampdag fra og med 1890 av «Den andre internasjonale» i Paris. Etter 1917 ble 1. mai den selvsagte og store festdagen i Sovjetunionen. Og Adolf Hitler var ikke snauere enn at han gjorde den til nasjonal festdag i 1933, «Arbeidets dag», samtidig som han oppløste fagbevegelsen. Vidkun Quisling kopierte sitt forbilde i 1942, men denne loven ble opphevet ved freden i 1945. Fra 1947 ble 1. mai imidlertid på ny en rød dag på kalenderen, rød i betydningen fridag, vedtatt som offentlig høytidsdag og lovfestet fridag av Stortinget.

Så kunne vi ha reflektert over hvordan dagen både har endret innhold og betydning, hvordan oppslutningen har endret seg og sunket, i alle fall målt i oppmøte i gatene. Men det betyr jo ikke at dagen er uten betydning, og det betyr på ingen måte at den ikke fortsatt ansporer til refleksjon over sentrale arbeiderrettigheter, et anstendig arbeidsliv, like rettigheter, rettferdig fordeling, og kamp mot undertrykking og utpressing. For det gjør den. Og slik har den fortsatt betydning. Vi minnes på det nå, ganske brutalt, med en global nedsmelting i markedsøkonomien og sosiale og tariff-festede rettigheter under press av korona-pandemien. I skrivende stund er 430.000 personer registrert som helt ledige, delvis ledige eller arbeidssøkere på tiltak hos NAV, den største arbeidsledigheten siden krigen.

Sentralt samspill

At vi kommer oss gjennom denne krisen kan tilskrives den tilliten det norske samfunnet er bygget på, hvor samspillet mellom arbeid og kapital har vært helt sentral. I land hvor denne tilliten ikke eksisterer, eller er svakere, blir konsekvensene av krisen langt mer brutale fordi samfunnet takler den dårligere. Det norske tillitssamfunnet holdes oppe av en trygghet og en sosial sikkerhet som gjør omstilling mulig, og som forhindrer at det bryter ut opptøyer selv med mer enn 400.000 arbeidsledige. Og vi kommer oss gjennom krisen fordi vi har regler og rettigheter som har vært kjempet fram, ofte i kamp og med streik som våpen, til de ble lovfestet, også det gjennom harde politiske slag, hvor 1. maidagen var kamparena lenge før striden ble flyttet til stortingssalen og ikledd parlamentariske vendinger.

I Norge fikk vi en ansvarlig arbeiderbevegelse etter første verdenskrig. Den tok et helhetlig samfunnsansvar, selv om kjernen alltid har vært å løfte arbeidsfolks rettigheter. Men den nasjonale strategien har vært å forbedre samfunnet steg for steg, vedtak for vedtak, ikke ved å kullkaste det i revolusjon. I Norge brenner ikke fagorganiserte bildekk i gatene. De går i digitalt 1. mai-tog på internett.

Tekster som fanger og fenger

Og helt til slutt: Ett av de sterkeste uttrykkene for arbeiderbevegelsens verdigrunnlag er etter min mening arbeiderkulturen, særlig arbeidersangskatten. Både gitt sin form og sitt innhold virker de tradisjonelle arbeidersangene ganske fremmedgjørende på mange, med en språkdrakt og en retorikk som hører et hardere samfunn og skarpere klasseskiller til. Men likt med de karismatiske bedehussalmene, er det noe som fanger og fenger i tekster som bærer sterke verdier, og for meg er nettopp arbeidersangene selve inkarnasjonen av 1. mai.

To plater fiskes fram fra gjemmestedet hos meg i anledning arbeidernes internasjonale kampdag: «Einar Gerhardsen presenterer arbeidersanger», som kom i 1972. Jeg har originalplaten i vinyl, som jeg fikk av min farmor og farfar, og det er et sterkt tidsbilde å høre landsfaderen med sine tykke, varme stemme fortelle om sangene og dikterne. Operasangeren Jonas Brunvoll, visesangeren Alf Cranner og fjernsynsprofilen Erik Bye er tre av solistene. Min personlige favoritt på denne platen er «De unge slekter» med tekst av arbeiderdikteren Kåre Holt og melodi av Jolly Kramer-Johansen, som tonesatte så mange av arbeidersangene.

Den andre platen er av nyere dato. I 1988 ga koret Grex Vocalis ut platen «Frihetens faner på ny» med bare arbeidersanger. Selve ur-sangen, «Internasjonalen», framføres på vakkert vis og får både starte og avslutte min 1. mai-feiring – hvert eneste år.

Gratulerer med dagen!

– Jan Erik Larsen

Kilder

Arbeiderbevegelsens arkiv: www.arbark.no

«Et fyrtårn i havgapet», Tidens Kravs historie av Petter E. Innvik

Store norske leksikon, www.snl.no

Arbeiderbevegelses historie 1-6, Tiden Norsk Forlag

Norsk biografisk leksikon

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags